Økt kompetanse, gjerne forstått som økt teoretisk kunnskap, blir noen ganger pekt på som løsning på problemene i norsk barnevern. Jeg savner imidlertid fokus på sosialarbeiderens engasjement – det personlige, samfunnsbevisste og politiske engasjementet.

Økt oppmerksomhet på dette kan føre oss ett skritt i riktig retning. Barnevernsarbeideren skal være en aktør i velferdsstaten. Dette er en sentral del av samfunnsmandatet. Her opplever jeg at vi har en vei å gå, både når det gjelder utdanningsfeltet og barnevernsfaglig profesjonsutøvelse i praksis. Strukturelle samfunnsproblemer som opprettholder sosiale vansker løses ikke gjennom teoretiske og analytiske ferdigheter alene.

Det norske barnevernet er under press

Det norske barnevernet har de siste årene vært satt under lupen. Fra ulike hold har det vært rettet til dels sterkt kritikk mot arbeidet som utføres. Kritikken har dreid seg om alt fra domfellelser i den europeiske menneskerettsdomstolen, svikt i tjenestene avdekket gjennom nasjonale tilsyn, enkeltsaker hvor barn påviselig har fått det verre under barnevernets omsorg til en rekke påstander om barnevernsarbeideres manglende kunnskap og kompetanse. Og bare for å gjøre det klart med en gang – mye av kritikken har vært berettiget. Et barnevern som skal være til barnets beste må kunne å gå i seg selv, erkjenne feil og svakheter og forsøke etter beste evne å forbedre seg. Det erfarer jeg også at barnevernsfeltet samlet sett ønsker å gjøre.

Kvalitetsarbeid og kompetanseheving

Gjennomgangstonen de siste årene har dreid seg om behovet for økt kunnskap og kompetanse hos de yrkesgruppene som skal bekle stillinger i barnevernet. Det er vel og bra. Barnevernets komplekse oppgaver krever høyt kompetente profesjonsutøvere. Fra nasjonalt hold er det iverksatt omfattede kompetansehevingsprogram. Det nylig innførte kravet om utdanning på mastergradsnivå for å utføre utrednings- og vedtaksarbeid i det kommunale barnevernet er siste skudd på stammen. Men er dette tilstrekkelig? Vil dette være nok til at utsatte barn får bedre hjelp, bedre livsvilkår og oppvekstbetingelser?

Det sosiale engasjementet – tilbake til kallet

De siste tiårenes fokus på teoretisk kunnskap, gradssystemet i akademia, forvaltning og rettssikkerhet har vært viktige pilarer i kvalitets- og forbedringsarbeidet i barnevernet. Jeg undrer meg imidlertid over om vi har mistet noe på veien. Jeg vil hevde at sosialt arbeid, herunder barnevernsarbeid, i bunn og grunn er politisk. Det dreier seg om å avdekke, forhindre og redusere sosiale vansker. Det krever sosial forandring. For å bidra til slike sosiale forandringsprosesser trenger sosialarbeideren forståelse for samfunnsstrukturer som opprettholder sosiale vansker, deretter evne og mot til å gjøre noe med det. Den som skal bidra til at barns oppvekst og rettigheter sikres, må brenne for saken. Det kreves med andre ord sosialt og politisk engasjement og handlekraft.

Behov for økt innsats i samfunn og politikk

Fra mitt ståsted i utdanningsfeltet opplever jeg at vi i for liten grad fokuserer på nettopp denne siden ved sosialarbeiderrollen og det barnevernsfaglige arbeidet. For å bidra til barnets beste i samfunnet kreves det teoretiske, analytiske og utøvende ferdigheter. Det er midt i kjernen av hva utdanningsinstitusjonene driver med. I tillegg må barnevernsarbeideren ha personlig og politisk engasjement for å heve røsten for barns beste på samfunnsnivå. Innsats på individ- og familienivå uten fokus på strukturelle og samfunnsmessige årsaker til vansker blir et evighetsarbeid. Det gjør barna og familiene urett og er etisk problematisk. Utdanningsinstitusjonene må i større grad utfordre studenter og praksisfelt til å mene, hevde og ta plass i det offentlige rom. Og også selv ta en plass i denne debatten.

Det kan virke som om dagens sosialarbeidere mangler politisk engasjement. Dette kommer ikke barn og familier til gode. De trenger utestemmer som taler deres sak – og sosialarbeideren må være en slik stemme.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap