Noe må gjøres når alvorlig kriminalitet skjer. Samfunnet har krav på beskyttelse, ofre for ungdomskriminalitet og borgere må også ha tillit til at samfunnet reagerer på alvorlig kriminalitet.

Samtidig har ungdommene som begår denne kriminaliteten ofte store og sammensatte problemer. De er i tillegg særskilt sårbare for myndighetsmisbruk og har mindre mulighet enn voksne til å føre en sterk sak for sine egne interesser. De har derfor et særskilt behov og krav på rettsvern, ved at samfunnet har institusjoner som gjør det mulig for dem å komme seg videre i livet.

Ungdom mellom 15 og 18 år som dømmes til fengselsstraff skal sone straffen i det som i dag kalles en ungdomsenhet. Det finnes per i dag to slike enheter i Norge. Begge tar imot ungdom som har begått alvorlig eller gjentatt alvorlig kriminalitet. Hver enhet har plass til fire barn og unge, og har en høy bemanning hvor halvparten er fengselsbetjenter og halvparten sosialfaglig personale, i tillegg til importerte tjenester som bl. a skole og helsetjeneste har hver enhet en barnevernsfaglig rådgiver. Enhetene tar imot jenter og gutter i varetekt, på dom og forvaringsdømte.

Ungdomsenheter – en begrepsmessig forføring?

Begrepet ungdomsenhet forleder forståelsen av hva slags institusjon dette i realiteten er på to måter.Ordet ungdom henleder oppmerksomheten bort fra at dette er barn under 18 år og at disse ifølge Barnekonvensjonen er barn. Begrepet enhet leder oppmerksomheten til at dette er noe annet enn fengsler.

Vår forskning viser at ungdomsenhetene i realiteten er høysikkerhetsfengsler hvor kriminalomsorg, straffegjennomføring og miljøarbeid/miljøterapi er vevet inn i hverandre. Dette betyr at importerte tjenester som skole og helse må tilpasse seg kriminalomsorgens kulturer og sikkerhetsforanstaltninger.

Dette er vesentlig å vite når politikere foreslår flere plasser i ungdomsenhetene, når politiet setter ungdom i varetekt og når domstoler dømmer jenter og gutter til fengselsstraff eller forvaring.

Når sikkerhet og miljøarbeid veves i hverandre

De ansatte i ungdomsenhetene gjør et komplisert og viktig arbeid, men vår forskning viser også at de ansatte stilles overfor uforenlige dilemmaer både hva gjelder organisering og innhold.

Unge som varetektsfengsles, som en minstegaranti, krav på å bli behandlet som uskyldig inntil det motsatte er bevist i henhold til lov, etter Barnekonvensjonen artikkel 40. En fullstendig etterlevelse av dette prinsippet innebærer at ungdom i varetekt må holdes atskilt fra sine dømte jevnaldrende, ifølge Den europeiske komité for forebygging av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (CPT). Videre skal jenter holdes atskilt fra gutter.

Ungdomsfengslene er små og tette samfunn hvor barn og unge er isolert fra sitt eget miljø og eksponert for fellesskapet. Samtidig skal de ansatte aktivt bruke miljøet og fellesskapet til å påvirke den enkelte ungdom til å endre sitt kriminelle handlingsmønster. Denne sammenblandingen av sikkerhet, kontroll og hjelp er problematisk og kan i verste fall gjøre at det varetektsfengslende ungdommer sier og gjør senere kan brukes mot dem i retten.

Begge ungdomsenhetene preges av sterke sikkerhetskulturer. De har celler som åpnes og lukkes til bestemte tider, som i andre fengsler. Ungdom visiteres og strippes etter besøk. Når ungdommene utagerer er det i stor grad straffegjennomføringslovens bestemmelser som regulerer de ansattes kontroll- og maktbruk. Barnekonvensjonen brukes i mindre grad som et selvstendig lovhjemmelsgrunnlag for denne myndighetsutøvelsen.

Videre viser studien at de to enhetene, trass i likt mandat, har ulike fengselsdesign som gir ulike betingelser for sosial samhandling og kroppslig utfoldelse. Den ene enheten holder til i et moderne og tilpasset bygg mens den andre enheten holder til i en eldre institusjon. Til tross for CPT sine anbefalinger har den ene enheten valgt å bruke uniformer. Dette skaper ulike rammer rundt enhetenes straffegjennomføring og miljøarbeid.

Som samfunnsforskere retter vi vårt blikk mot prinsipielle spørsmål

Barnekomiteen understreker nødvendigheten av å utvikle et barnerettighetsperspektiv i hele straffesakskjeden for å få til en effektiv gjennomføring av Barnekonvensjonen. Dette krever en rettighetsbasert tilnærming hvor lovgivende, utøvende og dømmende makt systematisk gjennomgår og vurderer hvorvidt og i hvilken grad barns rettigheter og interesser er ivaretatt i eksisterende lovverk.

Det er viktig for rettssikkerheten og kvaliteten i straffesakskjeden at forsvarere, aktorer og dommere har tilstrekkelig kunnskap og forståelse om hva som kjennetegner dagens ungdomskriminalitet og hva som er korrekt rettshåndhevelse i henhold til Barnekonvensjonen. Med bakgrunn i de unges særskilte krav på rettsbeskyttelse anbefaler derfor både Barnekonvensjonen og barnekomiteen at det utvikles et eget rettssystem for unge kriminelle mellom 15 og 18 år med egne domstoler og egnede institusjoner.

Videre må fengselsbetjenter i sin utdanning får en grundig opplæring i Barnekonvensjonens bestemmelser, og at fengselsbetjenter og ansatte med sosialfaglig bakgrunn har kunnskap om dilemmaer knyttet til straffegjennomføring og miljøarbeid, kontroll og omsorg. Vi trenger også mer forskningsbasert kunnskap knyttet til brukernes erfaringer med å sitte i varetekt og sone under slike regimer.

Barnerettighetsperspektivet bør få kriminalpolitiske konsekvenser. I forlengelse av vår forskning anbefaler vi å opprette en egen domstol for ungdom samt en diskusjon om hvilke institusjonelle rammer som er til det beste for barn og ungdom.

Les forskningen bak kronikken:

Elisabeth Fransson, Yngve Hammerlin og Sven-Erik Skotte: «Barn skal ikke i fengsel… men noen barn må. » En kritisk studie av ungdomsenhetene i Norge. Rapport. Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS, 2019.