Etter min kronikk i Aftenposten har flere kommet opp med ideer på hvordan vi kan utvikle kunnskapsgrunnlaget om skjermbruk og samspill videre i nye forskningsprosjekter. Andre har også blitt inspirert til å finne litteratur som i noen grad skulle «redusere min gryende uro», som Jan Frode Lindsø på forskning.no.

Undring, ikke forklaring

Men, det verken var eller er et poeng å dempe denne gryende uroen. Tvert imot er den en viktig kilde til refleksjon. På sikt vil refleksjoner kunne bidra til utvikling av faget ved at de kan motivere oss til å teste ulike premisser i kontrollerte studier som den jeg viste til av Ida Tidemann og meg selv.

Formen jeg valgte i mitt opprinnelige innlegg, en anekdote fra egen praksis, anslår nettopp at jeg undrer meg over et fenomen, snarere enn at jeg ønsker å forklare det (i denne sammenhengen). Det er heller ikke et poeng for meg å legge skylden for barns tilstand på skjermbruk, men jeg gir uttrykk for at slik bruk i hvert fall ikke styrker tilstedeværelsen mellom mennesker.

Dette begrunner jeg jo med empiriske studier av effekten av samspill som blir avbrutt («mikro kontaktsvikt»), som er en gyldig parallell til skjermbruk.

Skjermtid tar oppmerksomheten vekk fra andre ting

Lindsø mener at balanse mellom bruk av skjerm, fysisk aktivitet og møter ansikt til ansikt er det beste, men et problem er at vi faktisk ikke vet hvordan de ulike delene i dette balanse-regnstykke skal vektes. Det er mange faktorer som spiller inn på hva som blir riktig balanse for den enkelte.

Definert tid foran skjerm er med andre ord ikke en absolutt parameter for helseeffekter av skjermbruk, noe også forfattere av arbeider Lindsø viser til også understreker. Heller ikke tid for ansikt-til-ansikt-kontakt kan være en konstant variabel, siden kvaliteten i kontakten (oftest) betyr mer for sunn utvikling enn mengden.

Et av mine poenger var imidlertid at skjermtid tar oppmerksomheten vekk fra andre ting; det vi ikke gjør, og at dette muligens kan være forsterket i grupper av barn som sliter fra før. Her vil blant annet lek, fysisk aktivitet og søvn konkurrere med skjermbruk.

Dopamin skaper avhengighet

Signalstoffet dopamin er viktig for læring, men også for vår streben etter belønning. Det er den relative endringen av nivået som har betydning. Hvis samme handling gjentas flere ganger, stopper nytelsen. Da må vi enten slutte, øke dosen, eller endre på noe i tilførselen, det vil si øke bruken av det som gir rusfølelse.

Triggingen av dopamin, muliggjør for teknologiindustrien å ha uendelige muligheter for å skape avhengighet. Hos voksne har man vist at omfattende skjermbruk gir strukturelle og funksjonelle endringer i nettverk som vi kobler til avhengighet, noe som dopamin-tankegangen bygger opp under.

Tilbudene om både skjermer tilpasset vuggen og potten eksploderer, noe som betyr starten på dopamintriggere knyttet til skjermbruk stadig tidligere. Andre aktiviteter vil da naturlig nok måtte vike. Folkehelseinstituttet rapporterer at den samlede andelen overvekt og fedme har stabilisert seg blant barn, men det er fortsatt 1 av 6 barn mellom 8-15 år som lider av overvekt og fedme, som i sin tur er relatert til både psykisk og somatisk uhelse.

Sammenheng mellom skjerm og søvn

Forstyrret søvnmønster får på kort sikt konsekvenser for læring. Over lengre tid får forstyrrelser i barnets søvn store negative konsekvenser for generell helse. En metastudie av over 100.000 barn og unge i alderen 6-19 år, viste at det var en sterkt og konsistent sammenheng mellom bruk av skjermer ved legging og for lite søvn, dårlig kvalitet på søvnen og søvnighet dagtid. Samme resultat gjaldt også dersom barna hadde skjermen tilgjengelig, men avslått.

En annen feilslutning vi kan gjøre er at studier ikke kan avdekke forskjeller. Det er ikke slik at et fenomen ikke eksisterer fordi man ikke finner forskjeller. Et null-funn bidrar med andre ord ikke til å forklare, i dette tilfellet, om barna utviklet mer tics under pandemien i den studien som Lindsø viser til. (Merk også at det er en annen studie enn den jeg referert som beskriver en populasjon av jenter med tics-lignende atferd som økte drastisk under pandemien.)

Forskningen som jeg viste til inneholder et stort materiale fra ulike siter. Forskeren skisserer mulige mekanismer for utviklingen av tics-lignende atferd. Hun viser at predisponerende forhold, som genetikk og tidligere livshendelser, predisponerende tilstander, som økt angstnivå og lavere stemningsnivå, samt miljømessige forhold, som økt media eksponering til tics-lignende atferd og stress under pandemien, samvirket. For sårbare grupper barn, som hennes arbeid refererer til, kan slik tics-lignende atferd fremstå som attraktiv og derfor selekteres og forsterkes.

Studier av grupper av mennesker kan sjelden informere oss om retningen i en eventuell sammenheng, men de er viktige for å gi et bilde av sammenhenger mellom ulike variabler og for utviklingen av slike sammenhenger. En slik viktig sammenheng fant man i studien som Lindsø viser til: at relasjonen mellom selvrapporterte emosjonelle vansker og bruk av sosiale medier hadde blitt mer lineær over tid.

Det finnes nå både eksperimentelle studier (som kan lære oss mer om årsaker til et fenomen) og prospektive longitudinelle studier (som kan lære oss om hvordan det går med en gruppe over tid og hvilke faktorer som kan relateres til ulike resultater) knyttet til skjermbruk. Slike studier av norske forhold er under utforming. De baseres på en gryende uro som motiverer mine spørsmål og søken etter mer kunnskap, og som ytterligere blir stimulert av blant annet Lindsøs innlegg.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap