Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I oppfølgingen av NOU 2020:14 «Ny barnelov – Til barnets beste» er arbeidet med en ny lovproposisjon i gang i Barne- og familiedepartementet. Eva C. Lyngstad og Ingunn Skjesols kronikk «Ny barnelov vil overbelaste familier og familievern» er et innspill i denne prosessen. 

Forfatterne viser til egen studie, der de har snakket med dommere, advokater og rettssakkyndige psykologer om hvordan dagens meklingsordning i familievernet fungerer. Flere advokater i studien vektlegger at foreldre de møter, har opplevd timene på familievernkontoret som bortkastet tid. Disse kommer til mekling i tingretten, fordi de trenger noe annet enn det de får i familievernet.

I familievernet får foreldre med barn under 16 år tilbud om inntil 7 meklingstimer når de går fra hverandre, men det er bare den første timen som er obligatorisk. I løpet av denne timen skal begge foreldrene legge frem sitt budskap. De må være enige om å bruke flere av de frivillige meklingstimene på familievernkontoret, og for foreldre i konflikt kan det være vanskelig. 

Meklers rolle og jobb

Vi ønsker å presisere noe som ikke kom fram i kronikken: Familievernet har ingen forhåndsinformasjon om familiene som kommer til mekling. En mekler har ingen beslutningsmyndighet når det gjelder innholdet i samarbeidsavtalene mellom foreldrene som utarbeides i familievernet.

Meklere i familievernet har særskilt kompetanse om familiesystemers dynamikk og psykologi. De kan bidra med vurderinger og gi forslag til mulige løsninger, men de har ikke myndighet til å pålegge utprøving av samvær eller beslutte ulike løsninger. I møte med foreldre som er i konflikt, må meklere jobbe med å motivere partene til å samarbeide, løfte frem dilemma. 

Meklers jobb er å komme med forslag til, og håp om, gode løsninger i aktuell familie. Hvis foreldrene samtykker til å bruke flere av de frivillige timene, kan meklere bidra med å øke foreldrenes refleksjon, styrke innsikten i barnas behov og utvide forståelsen av hverandres bekymringer. 

Å flytte meklingen fra familievernet til domstolene kan legge press på foreldrene

Vi mener det er en styrke at foreldrene selv kommer fram til avtaler om barna sine, men det er noen ganger umulig når konflikten er for stor. Vi vil påstå at den manglende sammenhengen mellom prosessene  i familievernet og i domstolen, er en svakhet i dagens ordning som går ut over foreldrene.

At beslutningsmyndigheten flyttes fra foreldrene i meklingen hos familievernet til domstolen når saken overføres til rettsapparatet, kan ofte føre til økt og tilspisset konflikt mellom foreldre.

I forbindelse med saksforberedelsen i domstolen, kan foreldrene inngå forlik. Dersom saken ikke forlikes under saksforberedelsen, går saken til hovedforhandling og dom. Behandling av foreldretvister i domstolen er kostbart, og som regel er det foreldrene som betaler saksomkostningene. Dette kan være med på å legge press på foreldrene til å komme frem til en løsning.

Nytter ikke å peke på hverandre

I kronikken pekes det på at mekling i familievernet ikke fungerer for mange foreldre som er i konflikt. I familievernet erfarer vi, på samme vis at mange rettsforlik heller ikke fungerer i familienes hverdag. I mange av sakene som er avsluttet som et rettsforlik, kommer foreldrene tilbake til familievernet for hjelp til foreldresamarbeid eller ny mekling. 

Vi kommer ikke videre med å peke på hverandre, vi må sikre at vi har de riktige rammene og verktøyene for å kunne hjelpe disse familiene. Vi må jobbe sammen!

Familievernet har flere hjelpsomme virkemidler å tilby foreldre i konflikt, men begge foreldrene må frivillig ta imot tilbudet. Dette kan være kurs og veiledning, eller et mer terapeutisk tilbud til foreldre i langvarige og fastlåste konflikter. 

Blant annet har vi gode erfaringer med bruken av modellen «Sterke barn i to hjem». Den modellen hjelper foreldre som står i langvarige konflikter til bedre foreldrefungering, ved å styrke foreldrenes relasjoner til barna hver for seg. Den er et alternativ til samfunnsdiskursen, som påstår at bedre foreldresamarbeid mellom foreldrene er den eneste løsninger for barn som bor i to hjem.

Nøkkelspørsmål vi mener bør løftes mer i samfunnsdebatten frem mot ferdigstilling av lovforslaget:

• Hvordan kan vi styrke sammenhengen og samarbeidet mellom mekling i familievernet og foreldretvist for domstolen?
• Hvilke saker kan løses på lavere nivå, i familievernet? Må det gjøres endringer i familieverntjenestens rammer?
• Noen familier strever mye og har en kompleks og sammensatt problematikk med seg inn i konfliktene. I de mest risikofylte sakene bør det ikke mekles – verken i familievernet eller domstolen. Bør disse utredes og gå rett til hovedforhandling? Hvordan skal vi bli bedre til å skille ut disse risikosakene og unngå at «volden forsvinner» når det omtales som “foreldrekonflikt”?
• Vi vet at risiko for partnerdrap øker ved brudd. Hvordan kan vi forebygge dette bedre på tvers av sektorer?

Meklingen i domstolen bør ikke bygges ned foreløpig

Vi er all hovedsak enige med forfatterne i deres konklusjon: Familievernkontorene må rustes opp, samtidig som vi beholder dagens meklingsordning i domstolen. Inntil det er avklart hvilken myndighet, hvilke ressurser og hvilken kompetanse som kreves i familievernet, så bør vi ikke bygge ned meklingen i domstolen. 

Nye arbeidsformer må bli pilotert og evaluert, og dette tar tid. Vi ønsker å understreke at det ikke er utarbeidet en lovproposisjon ennå, det er utredningens forslag i NOU 2020:14 «Ny barnelov – til barnets beste» kronikken bygger sine påstander på. Derfor har vi fortsatt tid til å drøfte og jobbe sammen for å sikre bedre hjelp til familier som strever med vedvarende foreldrekonflikter.

(Bufetat region øst og spisskompetansemiljøet forvalter og har ansvaret for meklingsopplæringen i familievernet.)

Rettelogg, torsdag 21. mars kl. 11:30:
Et avsnitt er byttet ut. I det opprinnelige avsnittet  stod det følgende: 
«Ved mekling i domstolen kan foreldrene komme frem til et forlik, som bygges på den faglige vurderingen fra sakkyndige psykologer, informasjon fra andre instanser og prosedyrer fra partenes advokater. Hvis foreldre ikke kommer frem til et forlik ved mekling i domstolen, beslutter dommeren løsningen i en hovedforhandling. Dette kan innebære store kostnader for foreldrene, og legger dermed press på dem for å komme frem til en løsning.»
Det er byttet ut med følgende:
«I forbindelse med saksforberedelsen i domstolen, kan foreldrene inngå forlik. Dersom saken ikke forlikes under saksforberedelsen, går saken til hovedforhandling og dom. Behandling av foreldretvister i domstolen er kostbart, og som regel er det foreldrene som betaler saksomkostningene. Dette kan være med på å legge press på foreldrene til å komme frem til en løsning.»

Les også:

Er en skyskraper-revolusjon svaret på boligkrisa i storbyene?

Når er du forsikret på hjemmekontor?