Om FNs havforskningstiår for bærekraftig utvikling (2021-2030)

• FNs havforskningstiår for bærekraftig utvikling skal gi et globalt løft for å heve kunnskapen om havet og sørge for at samfunnet kan ta kunnskapen i bruk, slik at vi når FNs bærekraftsmål.
  
• Samfunnsnytten av forskningen står sentralt og oppsummeres i forventa effekter for samfunnet. Det er det er snakk om at vi skal gå fra "havet vi har" til "havet vi vil ha". Havet vi vil ha skal være rent, sunt, produktivt, forutsigbart, trygt, tilgjengelig og verdsatt.
  
• I havforskningstiåret legges det også stor vekt på temaer som kapasitetsbygging og teknologioverføring, partnerskap, tilgang til data, informasjon og kunnskapsdeling, og kommunikasjon av tiåret. Multinasjonalt samarbeid, interdisiplinært samarbeid og samarbeid mellom sektorer er sentralt.
  
• Mange land, deriblant Norge, oppretter nasjonalkomiteer for havforskningstiåret. Disse komiteene jobber for at de enkelte land skal bidra til å nå tiårets mål.
  
• Norge har en nasjonalkomite bestående av 13 medlemmer fra havmiljøer innenfor forskning, næringsliv, forvaltning og frivillig organisasjoner.

«Ka sku vi ha gjort uten havet? Sku vi ha bært båtan?» Slik uttrykker folk nord i landet på humoristisk vis hvor avhengige vi er av havet.

Munnhellet peker mot at havet har vært avgjørende viktig for oss nordmenn, både når det handler om transport, matsikkerhet og verdiskapning generelt. Men vi er avhengige av havet på en måte som faktisk er enda mer grunnleggende:

Halvparten av alt oksygenet på jorda blir produsert av planteplankton i havet. Nå viser imidlertid forskning at oksygennivået synker i store deler av havet.

Dette skaper problemer for livet i havet, særlig for fisk og større dyr, og på sikt kan det skape alvorlige problemer for alt liv på jorda. Nedgangen skyldes ikke minst menneskeskapte klimaendringer og forurensende utslipp fra jordbruk og industri. Så mye vet vi, men det er mye vi ikke vet om sammenhengen mellom hav og klima.

Vi trenger mer kunnskap

Vi har også behov for mer kunnskap om hvordan utslipp og forurensing påvirker økosystemene i havet, og om hvordan stadig økt utnyttelse av ressursene i havet vil påvirke livet på havet og på landjorda.

Vi trenger kort sagt mer kunnskap om havet – og vi må bli bedre til å omsette den kunnskapen vi har til god forvaltning av havet. I 2017 erklærte FNs generalforsamling derfor at 2021-2030 skal være FNs havforskningstiår for bærekraftig utvikling.

Under ledelse av den mellomstatlige oseanografiske kommisjonen (IOC) skal havforskningstiåret samle alle gode krefter rundt å bygge opp en forskningsagenda som kan bidra til å realisere bærekraftsmålene – særlig mål nummer 14: «Livet under vann».

Havet er avgjørende viktig for bærekraftig utvikling, noe som er synliggjort i de 17 bærekraftsmålene som ble vedtatt av FN i 2015. Bærekraftsmål nummer 14, «Livet under vann», er et av de mest grunnleggende av disse målene i den forstand at det handler om å sikre levelige tilstander for menneskene på jorda – med et klima, oksygennivå og temperaturer som fungerer for oss.

Samtidig viser det seg paradoksalt nok at bærekraftsmål 14 i mange tilfeller er blant de lavest prioriterte bærekraftsmålene – blant annet viser en analyse foretatt av The Ocean Economist at så lite som to prosent av støtten fra det grønne klimafondet (GCF) og bare 0,7 prosent av det globale miljøfondet (GEF) går til prosjekter som inkluderer tiltak for livet i havet.

Havet er under økt press. I regi av FNs Generalforsamling har det derfor over flere år blitt forhandlet om en global avtale som skal sikre beskyttelse og bærekraftig bruk av biologisk mangfold i havområdene utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Oppmerksomheten øker

Foreløpig siste runde foregikk i august i år, men uten at man kom i havn med en avtale. Det er lett å bli utålmodig på havets vegne. Heldigvis er oppmerksomheten om havets betydning økende. Bærekraftsmål 14 er det første og eneste bærekraftsmålet med sin egen FN-konferanse – den første ble avholdt på FNs hovedkvarter i New York i 2017, og den neste foregikk i Lisboa sommeren 2022.

Havet ble også behørig tematisert i to viktige FN-konferanser som foregikk mot slutten av 2022. I november ble COP27 – det 27. partsmøtet under FNs klimakonvensjon – avholdt i Sharm el Sheik.

I de siste forhandlingsrundene har havet hatt en sentral plass i forhandlingene til UNFCCC (United Nations Framework Convention on Climate Change), noe som har vært avgjørende for den globale anerkjennelsen av havets viktige rolle for klimaregulering, og dets betydning for økonomien til mange små og sårbare øystater.

Resultatet av COP27 kan likevel i beste fall beskrives som utilfredsstillende, både for havet og for verden for øvrig. Riktignok fikk man omsider på plass et fond for tap og skade, som skal gi økonomisk støtte og erstatning til de landene som rammest hardest av klimaendringene.

Men det er fortsatt altfor mye som henger, både når det gjelder hvem som skal betale for skadene, og hvem som skal ta det største ansvaret for å kutte utslippene for å unngå de verste utfallene av klimaendringene.

Et viktig skritt

I desember gikk en annen viktig FN-konferanse av stabelen i Montreal – nemlig COP15, det femtende partsmøtet under konvensjonen for biologisk mangfold. Målet med forhandlingene var å få kontroll over det drastiske tapet av naturmangfoldet på jorda, og etter to uker med intense forhandlinger lyktes partene i å enes om en avtale om et «Global Biodiversity Framework» som blant annet innebærer at minst 30 prosent av land og hav skal vernes innen 2030.

Dette gir håp, selv om avtalen ikke er rettslig bindende, men basert på frivillig innsats fra medlemslandene – og selv om det er et godt stykke frem til konkrete planer om hvordan vernetiltakene skal gjennomføres.

Med hvilken rett?

Når vi snakker om naturmangfold er det lett å se for seg skog og mark, men 99 prosent av arealer med liv befinner seg i havet. Det er ikke vanskelig å se at det ligger tøffe avveininger foran oss, for hva skal veie tyngst i hvert konkrete tilfelle: Utbygging av fornybare energikilder – eller vern av naturområder for å forhindre skade på de sårbare økosystemene til havs?

Massiv utbygging av fornybar energi vil dessuten medføre økt etterspørsel etter mineraler – skal disse utvinnes på land med alle miljø- og sosiale problemer som følger, eller skal vi utforske muligheten til å hente mineraler på havdypet?

Men med hvilken rett kan vi risikere å ødelegge økosystemene der nede, som vi knapt nok kjenner til ennå? Og hvor mange slike økosystemer kan vi skade eller utrydde før det gjør uopprettelig skade på planeten, og på oss?

For å ta gode avgjørelser trenger vi å øke vårt kunnskapsgrunnlag, og det er dette FNs havforskningstiår handler om. Vi trenger mer data – ikke minst om dyphavet – og vi trenger bedre systemer for å omvandle data til delbar, trygg og anvendelig kunnskap. Skal vi få til dette trenger vi bred deltakelse fra flere enn bare havforskerne selv.

Vi trenger også bidrag fra forvaltere, fiskere og andre næringsdrivende, aktivister og skolebarn – kort sagt fra alle. Bare slik kan vi få på plass det grunnlaget vi trenger for å ta helhetlige, kunnskapsbaserte vurderinger og styrke den allmenne forståelse av havets viktighet. Bli med på FNs havforskningstiår du også – fordi havforskning er for viktig til å overlate til havforskerne!

(Kronikken er skrevet på vegne av Nasjonalkomiteen for havforskningstiåret)
Les mer om havforskningstiåret her
Se medlemmene i nasjonalkomiteen her

Referanser:

• Cf. «Living Ocean», science.nasa.gov., lastet 04.01.2023.

LES OGSÅ:

Vil vi få en avtale som stanser naturtapet i inter­nasjonale hav­områder?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap