Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

I kjølvannet av ekstremværet «Hans» har det vært mye diskusjon rundt beredskap. Beredskapen kan alltid bli bedre, men et enda viktigere spørsmål er hvordan vi som samfunn kan redusere både mengden av ekstremværhendelser og vår sårbarhet overfor slike hendelser.

Dette er noe annet enn god beredskap. I en ny nordisk studie for Nordisk Ministerråd har vi sett på hvordan de nordiske landene ligger an når det gjelder klimatilpasning. Vi fant to viktige utfordringer, men også mulige løsninger.

Den første utfordringen er at klimatilpasning har en tendens til å bli «ingens ansvar», selv om (eller kanskje fordi) myndighetene har lagt opp til at tilpasning skal være «alles ansvar». At det blir «ingens ansvar» kan igjen skyldes at tilpasning arbeides med isolert fra tilgrensende temaer, som utslippsreduksjon, beskyttelse av biologisk mangfold og arbeidet med FNs bærekraftsmål.

Vi vet at disse tingene henger sammen, og at det er vanskelig å lykkes med ett tema isolert. Likevel er det ingen av de nordiske landene som så langt har klart å arbeide strategisk på tvers. Institusjonene og menneskene som arbeider med disse temaene kjenner rett og slett for dårlig til hverandre og har ikke mulighet til å samarbeide – såkalt silo-problematikk.

Slik silo-problematikk henger sammen med den andre utfordringen identifisert i den nordiske studien – for lite penger. I Norge er det Klima- og miljødepartementet, med Miljødirektoratet som utøvende instans, som har ansvaret for å samordne innsatsen på dette feltet, men deres politiske og finansielle ressurser rekker ikke til å sikre at det faktisk jobbes med tiltak.

Dermed kan tilpasning fort bli glemt eller nedprioritert, særlig i kommuner der tilpasning konkurrere med andre lovpålagte oppgaver, som skole og helse.

At tilpasning blir nedprioritert økonomisk blir særlig tydelig når man ser det i sammenheng med «storebroren» på klimafeltet, utslippsreduksjon: Av Miljødirektoratet sine midler til lokale klimatiltak for perioden 2016-2022, gikk bare tre prosent til tilpasning; resten gikk til utslippskutt og karbonfangst og -lagring.

Det er ingen tvil om at utslippsreduksjon må prioriteres høyt, men for å få best mulig effekt av tiltakene, er det nødvendig å se utslippsreduksjon og klimatilpasning i sammenheng og øke finansieringen til tilpasning markant.

De to utfordringene går igjen i alle de nordiske landene. Derfor er det også mye av det samme som skal til for å gjøre tilpasningsarbeidet mer virkningsfullt over hele Norden. En nøkkel er å se tilpasning som del av en større samfunnsendring for å møte bærekraft- og klimautfordringene. Man kommer ikke i mål med bare tekniske løsninger i form av bedre flomvern langs vassdrag eller større dimensjoner på kommunale avløpsrør – selv om dette også er nødvendig.

Dette er tiltak som fungerer for lokale klimautfordringer, mens redusert global matvaresikkerhet og flere klimaflyktninger representerer en helt annen type og trolig langt større samfunnsutfordring.

Skal vi klare å ruste samfunnet mot hele bredden av utfordringer knyttet til klimaendringer, også på lang sikt, må vi se på utviklingen i stort, både i samfunnet og kulturen vår. Vi må tørre å ta tak i det som ikke lenger fungerer og gjøre endringer i grunnleggende trekk ved samfunnet, som forbruk, produksjon, mobilitet og verdisett.

Dette handler ikke bare om det vi må gi opp. En mer transformativ tilnærming til klimatilpasning kan skape nye samtaler om hva slags samfunn vi ønsker oss for fremtiden. Og ikke minst, hvem som skal få lov å bestemme hvilken retning vi skal gå i. Slike diskusjoner går langt ut over arbeidet med klimatilpasning i de fleste land.

Heller enn å bare diskutere beredskapen som skal til for best å beskytte ‘business-as-usual’ må vi i økt grad diskutere hvordan vi kan forandre ‘business-as-usual’.

For å takle det som kommer, må vi altså ha en god og velfinansiert beredskap, men uten en mer helhetlig tilnærming til klimaendringene vil økt beredskap bli del av en evig negativ spiral. Værhendelser som «Hans» viser at vi må bli mer proaktive og modige i måten vi tilnærmer oss klimatilpasning på.

Det er god grunn til å tro at store samfunnsendringer som er ledet av en visjon for et mer bærekraftig og rettferdig samfunn, vil gi bedre resultater enn store samfunnsendringer som springer ut av et stadig økende klimakaos.

(Innlegget er først publisert i Nationen)

les også

Blir miljøforskningen styrt i riktig retning?