Gjennom nesten hundre år har Hans øy (Hans Island) vært gjenstand for en suverenitetskonflikt mellom Danmark (Grønland) og Canada, og siden 80-tallet har partene utkjempet en stillingskrig bevæpnet med whisky og snaps. Tirsdag 14 juni kl. 20 norsk tid underskrev Canada, Danmark og Grønland en delelinjeavtale som løser den langvarige grensekonflikten mellom Canada og Danmark (Grønland).

Avtalen er en pakkeavtale som innebærer en løsning av suverenitetskonflikten over Hans øy og gir en endelig avgrensning av de maritime områdene innenfor 200 nautiske mil i Lincolnhavet nordvest for Grønland og Labradorhavet sørvest for Grønland.

I tråd med havretten

Det følger av FNs havrettskonvensjon at statene står fritt til å avtale hvordan de vil foreta den geografiske avgrensingen mellom seg, og at hovedformålet er å oppnå en rett og rimelig løsning. Utover dette oppstiller ikke havrettskonvensjonen nærmere føringer for hvordan grensen skal fastsettes. Gjennom rettspraksis det imidlertid blitt utviklet en tretrinnsmodell for maritim grensedragning.

Denne modellen tar utgangspunkt i en matematisk beregnet midtlinje, målt fra hver av statenes kystlinje. Midtlinjen justeres deretter i lys av andre faktorer som partene mener er relevante for grensen.

Slike relevante faktorer kan for eksempel være geografiske faktorer, slik som kystlinjens utforming og tilstedeværelse av øyer. Det kan også være ikke-geografiske faktorer som spiller inn, slik som partenes økonomiske aktiviteter og interesser i området.

Etter at den matematiske midtlinjen er justert i lys av relevante faktorer, gjennomføres til sist en såkalt ‘proporsjonalitetstest’, hvor man undersøker om den justerte midtlinjen vil kunne lede til et urimelig eller urettferdig resultat for en av partene, blant annet sett hen til forholdet mellom lengden på hver av landenes kystlinje og størrelsen på det maritime området de tilkjennes ved grenselinjen. Selv om tretrinnsmetoden primært er utviklet for bruk i de tilfeller grensetvisten skal avgjøres av en domstol, er den i praksis også ofte brukt av stater som forhandler en utenrettslig delelinjeavtale.

En endelig løsning på whisky-krigen

Hans øy er en ubebodd kalksteinsøy på 1,3 kvadratkilometer som ligger i Kennedykanalen nordvest for Grønland. Da Canada og Danmark (Grønland) i 1973 undertegnet en traktat som definerte grensen mellom dem i Kennedykanalen klarte de ikke å bli enige om hvem som hadde suverenitet over øya. Grenseavtalen fra 1973 angir derfor eksplisitt at det er ingen grense mellom grensepunkt 122 og 123, hvor Hans øy ligger.

Øya har siden 1984 vært gjenstand for den såkalte «whisky-krigen», hvor Canada plantet et flagg på øya og etterlot en flaske Canadisk whisky. Da Tom Høyem, minister for Grønland, besøkte øya senere samme år, plantet han et dansk flagg, og etterlot en flaske dansk snaps og et brev som sa «Velkomment til den danske ø». På tross av den humoristiske undertonen, har partene ikke klart å enes om suvereniteten over øya tidligere. Øya i seg selv har liten økonomisk verdi, og siden partenes maritime soner i Kennedy-kanalen ble fastlagt allerede i 1973, har ikke delingen av øya stor faktisk betydning. Kennedy-kanalen kan imidlertid bli interessant for internasjonal skipsfart dersom global oppvarming muliggjør nye sjøveier mot polhavet.

I grenseavtalen som ble signert 14. juni, har partene omsider kommet til enighet om delingen av Hans øy. Forhandlingene har foregått bak lukkede dører, og vi vet nødvendigvis ikke hvilke hensyn som partene har lagt avgjørende vekt på. Ved avtalen deles imidlertid Hans øy i to mellom Danmark (Grønland) og Canada. Grensen er tilsynelatende trukket langs naturlige kløfter på Hans Øy, en delingsmetode vi kjenner igjen både fra havretten og fra andre landkonflikter, og gir Danmark (Grønland) suverenitet over en marginalt større andel av øya. Med dette har Canada fått sin første landegrense mot Europa.

79.000 km2 med overlappende krav i Labradorhavet

I tillegg til å endelig finne en løsning for Hans Øy, har Canada og Danmark (Grønland) også foretatt de siste grensedragningene seg imellom i havområdene både sørvest og nordvest for Grønland, hvor man ikke klarte å komme til enighet i 1973-avtalen.

Etter FNs havrettskonvensjon har kyststater rett til å etablere en økonomisk sone utenfor kysten sin, med en utstrekning inntil 200 nautiske mil fra grunnlinjen. I tillegg til dette kan statenes rettighet til kontinentalsokkelen strekke seg langt utover denne avstanden. I Labradorhavet som ligger mellom Newfoundland og Labrador i Canada og Grønland innebar dette at Canada og Danmark (Grønland) hadde overlappende krav i et område på hele 79.000 kvadratkilometer, et område som nå er delt mellom partene.

Bakgrunnen for den valgte løsningen er ikke kommunisert av partene. Det offisielle kartet antyder imidlertid at grensen er trukket på bakgrunn av midtlinjeprinsippet, med enkelte justeringer som ivaretar partenes interesser i området og relevante hensyn. Delingsmetodologien fremstår å være i overenstemmelse med rettspraksis og praksis mellom stater.

Indikasjoner om den fremtidige delingen av polhavet

Også i nord har Canada, Danmark og Grønland lyktes i å stadfeste en felles delelinje i Lincolnhavet. Grensa er basert på en tentativ grenseavtale fra 2012, som nå er inkludert i den juridisk bindende delelinjeavtalen mellom Canada og Danmark (Grønland).

I Lincolnhavet har partene tilsynelatende forholdt seg til en matematisk beregnet midtlinje mellom statenes kyster. Dette sender et svært viktig politisk signal, og indikerer at både Danmark (Grønland) og Canada har til hensikt å legge seg på en midtlinjeløsning også lengre mot nord, i Polhavet, hvor både det danske og canadiske sokkelkravet overlapper med Russlands krav om eierskap over havbunnen.

Stor geopolitisk betydning

Løsningen av suverenitetskonflikten over Hans øy handler ikke kun om å finne ut hvor grensen skal gå, men også om å legge fundamentet for et bredere samarbeid mellom Canada og Danmark (Grønland), noe som især er viktig for inuitbefolkningen i Nunavut og Grønland. Avtalen om Hans øy er dermed ikke bare av symbolsk verdi, men også av stor praktisk og reell betydning. Av denne grunn er også samarbeid mellom statene eksplisitt inkludert i delelinjeavtalen.

Grenseavtalen signerer kort tid etter at Canada, Danmark og fem andre Arktiske stater har besluttet å gjenoppta arktisk samarbeid i prosjekter i Arktisk råd uten russisk deltakelse. I en tid hvor den internasjonale rettsordenen er under press, og folkeretten og inngåtte traktater stadig utfordres, er det et positivt tegn og tydelig signal når de arktiske statene Canada og Danmark (Grønland) demonstrerer vilje til dialog og evne til å nå løsninger innenfor havrettskonvensjonens system og i tråd med Ilulissatdeklarasjonen av 2008.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap