Se for deg at en hogstmaskin plutselig stopper opp inne i et hogstfelt fordi den har oppdaget at den nærmer seg et skjult og fredet kulturminne? Det skjer dessverre ikke i dag. Men så snart de kartene som hogstmaskinene styres etter, blir oppdatert med all relevant informasjon, skal dette bli teknisk fullt mulig.

Kulturminner i utmark var lite utsatt for ødeleggelser før skogsmaskinene ble tatt i bruk for alvor sent på 1970-tallet. Derfor har utmarka blitt lavt prioritert for arkeologiske undersøkelser. Leting med metalldetektor i skogen er fortsatt frarådet mange steder, nettopp fordi kulturminnene er antatt å ligge trygt der de ligger. Det har vært mye viktigere å lete på jorder og andre steder med menneskelige inngrep.

Moderne driftsformer i skogbruket har skapt en helt ny og stor utfordring. Der hvor hesten tidligere trakk tømmerstokken ut av skogen på frossen mark, risikerer vi nå å møte svære skogsmaskiner hele året. Kravet til inntjening gjør at maskinene brukes intensivt. På alle typer underlag og til alle årstider kjører de ut på hogstfelt og etterlater seg ofte dype spor i terrenget.

Skogeiere og skogsarbeidere gjør normalt sitt beste for å kjøre varsomt, rydde opp og reparere tydelige skader i terrenget. Men der maskinene har kjørt, er eventuelle kulturminner i jordsmonnet blitt knust og fullstendig ødelagt.

Dette er en så raskt endret situasjon at den må tas på største alvor.

Straffbart å ødelegge kulturminner

Alle kulturminner fra før reformasjonen i 1537 er i Norge automatisk fredet og dermed beskyttet av en av verdens strengeste kulturminnelover. Det er straffbart å ødelegge både synlige og usynlige kulturminner. Grunneiere og brukere har plikt til å melde fra til myndighetene ved mistanke om eller ved funn av kulturminner.

Ny kartteknologi vil derfor bli til stor hjelp for skogsmaskinførere når kulturminner ikke er synlige i terrenget. Forutsetningen er at alle funn - og steder med mulige funn - blir registrert i den nasjonale databasen Askeladden og inntegnet på de hogstkartene som i dag brukes i alle skogsmaskiner.

Det er bedre å være føre var og ta med for mye enn for lite, selv før funn er kontrollert og registrert av fagfolk.

Veiene i Nordmarka

Ståle Pinslie er nylig blitt presentert i en artikkel på forskning.no som en unik stifinner i Nordmarka utenfor Oslo. I årevis har han studert gamle kart og finkjemmet terrenget. Han mener han har funnet tydelige spor etter de aller eldste ferdselsveiene som folk, fe og hester må ha brukt for å komme raskt fram over store avstander.

Foreningen Maridalens venner har presentert Pinslies metoder og funn i sine publikasjoner. Alt Pinslie har publisert, ligger åpent tilgjengelig for alle på foreningens nettsider.

Dette er et imponerende stort og veldig godt dokumentert arbeid, men det er langt fra ferdig. For bare et fåtall av Pinslies observasjoner er foreløpig blitt undersøkt av eksperter, og Pinslie følges selvsagt av både ivrige tilhengere og skeptikere.

At ferdselsveier går over lange avstander og krysser både private og offentlige grenser, gjør arbeidet med å etterprøve Pinslies funn meget krevende.

Bør hogsten stoppes?

For skogbruket kan all denne oppmerksomheten om kulturminner og det strenge lovverket være svært utfordrende, for ikke å si uutholdelig.

Skal all hogst på tvers av de eldste ferdselsveiene nå stoppes?

Nei, absolutt ikke, mener vi som har engasjert oss som historieinteresserte medborgere.

Vi mener det snarest må fastsettes helt spesielle verneregler for de eldste ferdselsveiene som ivaretar både kulturminnene, skogbruket og friluftsfolket interesser. Ferdselsveier trenger aktiv bruk og aktivt vern, slo vi fast i en artikkel publisert i Lokalhistorisk magasin i 2020.

Vi foreslo flere konkrete tiltak.

Må varsle om kulturminner

Skogsmaskiner må få lov til å passere ferdselsveiene på tørre steder eller legge beskyttende underlag der det er fuktig. Hogst må dessuten tillates inntil ferdselsveiene for å hindre rotvelt.

Dermed åpnes det også for vidt utsyn, slik det antakelig har vært i lange perioder da skogen ble langt mer utnyttet enn i dag.

I tillegg bør myndighetene stille krav om at alle større skogsmaskiner skal gi varsler via GPS og oppdaterte hogstkart når de nærmer seg kulturminner som er registrert i Askeladden. Terrengmodeller og andre dataprogrammer ligger klar til bruk hos NIBIO.

Raskere og bedre undersøkelser i felten

Både i forbindelse med offentlig veibygging og andre tiltak er det velkjent at utbygger som regel må betale for tidkrevende og kostbare arkeologiske undersøkelser før arbeidet kan iverksettes. Derfor er det svært inspirerende å følge forskning på hvordan feltundersøkelser kan gjøres mye raskere og bedre.

«Arkeologi på Nye Veier» er det meget treffsikre navnet på et samarbeidsprosjekt mellom ledende forskningsmiljøer innen arkeologi, teknologi og samfunnsforskning for selskapet Nye Veier. Sammen gjør fagmiljøene de arkeologiske forundersøkelsene som kreves før bygging av ny Europavei mellom Kristiansand og Stavanger.

Her forenes klassisk arkeologi med topp moderne metoder for studier av strukturer skjult i jordsmonn og vann. Inntrykket er lovende resultater og svært stimulerende samarbeidsformer, om en skal tro innslagene som løpende blir lagt ut på nettsiden til Nye Veier.

Å gjøre noe liknende er nå sterkt ønskelig i Oslomarka, det friområdet i Norge med flest beboere rundt.

Amatører og fagfolk i lag

Uansett metoder er det viktig å avklare hvor de aller eldste ferdselsveiene faktisk gikk og i tillegg kunne påvise andre skjulte kulturminner.

Først og fremst er det aktuelt å gjøre forundersøkelser på plasser der det planlegges flatehogst, men også andre steder det er sannsynlig å gjøre funn.

Dyktige stifinnere og andre som har meldt om noe uvanlig og spennende, må møtes av fagfolk som viser positiv entusiasme og har evne til rask kontroll og eventuell registrering.

For å få dette til må det bevilges egne midler til å lønne både fageksperter og utstyr over tid. Det er en kjensgjerning at de fleste arkeologer er knyttet til konkrete haste-bygge-prosjekter, og de har derfor sjelden tid og anledning til å dra langt til skogs.

Samarbeid i Hallingdal

Videre er synet på nytten av å bruke metalldetektorister mange steder fortsatt liten blant arkeologer, noe som forhåpentlig endrer seg snart.

Facebookgruppa Arkeologi i Oslo viser at det nylig er gjort mange viktige funn i Oslomarka, takket være dyktige amatører med kunnskap og alle tillatelser i orden.

I Hallingdal ble det for en del år tilbake tatt initiativ til et tverrfaglig samarbeidsprosjekt for bedre å finne og kartlegge kulturminner i fjellområdene. Mange ulike foreninger, offentlige etater og fagmiljøer deltok, og resultatet var meget vellykket. Historien finnes i boka «Far etter folk», som er åpent tilgjengelig gjennom Nasjonalbiblioteket.

Dette er et meget godt eksempel på lokal medvirkning, som etter hvert ble utført i flere landsdeler.

Felles innsats framover

Målet vårt nå er å forankre et tverrfaglig kulturminneprosjekt for Oslomarka ved et ledende fagmiljø som samarbeider med relevante institusjoner og interesserte organisasjoner og personer. Å vekke interessen for kulturvern hos barn og unge ved de kan ta del i aktuelle undersøkelser, vil være av stor verdi for å lære og skape sunne holdninger.

Fellesrådet for historielagene i Oslo ser det som sin oppgave å stimulere politikere, fagfolk og finansieringskilder til aktivt å bidra, både i Oslo, Viken og nasjonalt. Våre metoder og erfaringer vil garantert ha interesse over hele landet.

Vi lekfolk skal gå på tur og rapportere, mens fagfolk skal rykke ut og registrere. For sammen må vi finne kulturminnene før skogsmaskinene gjør det.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap