NRK-programmet Symesterskapet ønsket å løfte frem bærekraft og spurte oss: Hva er fremtidens mest bærekraftige materiale? Svaret kom uten betenkning: Det eldste og mest varige vi har. Glem ny teknologi, det er i historien den raskeste og mest bærekraftige veien frem ligger.

I tusenvis av år har mennesker vært varme, vakre og velkledde uten at klodens klima eller økosystemer har vært presset. Vi har hatt klær som har vært så sterke og vellaget at de har vart i generasjoner. Tekstilavfall fantes knapt historisk, fordi alt har vært brukt til siste trevl.

Klima- og miljøbelastninger er ikke en rød tråd i motehistorien, men et unntak som hører vår tid til. Det er derfor gode grunner for å se tilbake for å hente kunnskap og inspirasjon for den store omstillingen denne bransjen ikke lenger kan vegre seg for.

Hvorfor lage tekstil av sopp og kaffegrut?

Det mangler ikke ideer innen motebransjen på fremtidens materialer; sopp, alger, bakterier, kaffegrut, ananasavfall og nanoteknologi heies frem under fanen «innovasjon». Felles for mye ny teknologi er at virkninger og farer også er ukjente og uprøvde. Vi vet ennå ikke hva slags forurensing fremtidens innovasjon eller teknolog vil gi.

Et annet fellestrekk er at dette handler om en fremtidsdrøm. Dermed vil problemene vi står overfor innen klima og miljø ikke løses nå, men snart. Dette har vi holdt på med i noen tiår, mens forurensingen fra tekstilindustrien – og mye annet – har fortsatt å øke.

Det er med andre ord på tide å slutte å vente, håpe og satse penger og kloke (forsknings-)hoder på det usikre. Vi bør heller ta i bruk alt det vi vet, kan og har.

Inspirert av tekstil fra år 400

Stoffet Symesterskapet klipper og syr i, er resultat av et prosjekt som ble finansiert av Nordisk Ministerråd: VikingGull. Det var unikt i sitt mål om å inspirere dagens industri gjennom bruken av Skandinavias eldste tekstilhistorie.

Vi er så heldige å ha sauer med ull som ligner mye på de som var her i vikingtiden og før, og i Norge har vi en oppegående og tradisjonsrik industri som takler de fleste steg på veien fra sauenes kropp til vår.

Professor Marianne Vedeler ved UiO bidro med sin unike kompetanse på våre eldste tekstiler, og selve stoffet er inspirert av Lendbre-kjortelen, Norges beste bevarte og eldste klesplagg. Kjortelen smeltet ut av Lendbreen i 2011 og ble senere datert til å være fra mellom år 230 og 390.

Hillesvåg Ullvarefabrikk og Selbu spinneri spant garnet, Krivi Vev vevde det og Sjølingstad utførte etterbehandlingen. Senere har Krivi Vev videreutviklet stoffet, og den lille møbelbedriften Nuen har brukt det, fortsatt med «arven fra vikingene» og norsk ull som ledestjerner.

Det tok 100 år før boken om tekstilene fra Oseberg kom ut

Stoffet viser også at samarbeid er mulig, og at det er noe å hente på nettopp å utvikle lokale verdikjeder og ta i bruk det som kalles humanistisk kunnskap. Men: Norge glimrer med sin mangel på å satse på egen tekstil-historie.

Til tross for å være ledende innen ull og strikking, finnes ikke noe strikkemuseum, eller «mathall» for ull.

Til tross for vår enestående tekstilkunst og vev-tradisjon er det meste gjemt og glemt. Selv om Oseberg-skipet ble gravd ut i 1904, kom boken om de fantastiske tekstilene først 100 år etter, da hadde alle andre materialkategorier for lengst blitt analysert og utstilt.

Det er svært gledelig og på høy tid at et større prosjekt fra Norges forskningsråds frie midler nå er tildelt UiO for arbeid med Osebergs fantastiske tekstilskatt.

Fremtiden er varige klær det tar tid å lage

Vi har i boken Lettstelt – klær med ni liv forsøkt å lappe sammen den kunnskap som finnes om historien rundt det å få klær til å vare, gjennom teknikker som reparasjon, omsøm, ombruk og resirkulering. Dette er kunnskap det er helt nødvendig å få frem i dag, likevel er historien like hullete som klærne.

Lendbreen-kjortelen var reparert på en måte vi også finner i dagens grasrotbevegelse av aksjonister, som Extinction Rebellion som arrangerer «mending in public» og andre som omfavner synlig reparasjoner, såkalt «visible mending».

Det er ikke noen enkel sak å presentere dette som en idébank for det grønne skiftet. Forsknings- og innovasjonsmidler har sittet løst for utvikling av «nye» materialer, mens kunnskap om de teknikker, bedriftsmodeller og klesvaner som faktisk ikke legger igjen uopprettelige fotavtrykk, har fått ligge i historiens mørke.

Vi synes derfor Symesterskapet var modige og tok et djervt grep: fremtiden er å gå kledd i varige og varme klær det tar tid, ferdigheter og kunnskap å skape. Vi må raskest mulig redde de små håndverkene, lærlingeordninger, og alt annet som kan støtte små, langsomme og lokal produksjon, og sette kjepper i hjulene på Fast Fashion, både privat og politisk.

Det er nok snakket nå.

LES OGSÅ:

Merkeordninger og miljørangering har katastrofale konsekvenser for klær og miljø

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap