Rundt årtusenskiftet slo forskere fast at menneskehetens landskapsbruk nå dekket mellom 30 til 50 prosent av jordens isfrie overflate, med katastrofale konsekvenser for biomangfoldet, økosystemene og klimaet.

Den menneskelige aktiviteten er så omfattende at den avtegner seg i jordens geologiske avsetninger.

Mennesket har blitt en geologisk aktør, og med det brytes skillet mellom natur og kultur for alvor ned.

Frykten for at vi er i ferd med å ødelegge vårt eget livsgrunnlag setter sitt preg på debatten og vår kollektive bevissthet.

Det handler om Antropocen: Om menneskehetens ugjenkallelige avtrykk på kloden.

Katastrofering - samfunnet i alarmberedskap

Filosofen Adi Ophir bruker begrepet «katastrofering» for å beskrive altomfattende prosesser hvor samfunnet settes i alarmberedskap i frykt for katastrofen. Selve katastrofen har ennå ikke inntruffet, men samfunnet mobiliseres for å forberede seg på den.

De tiltakene vi ser rundt oss i Norge av i dag er uttrykk for en slik katastrofering. Den virkelige katastrofen har ennå ikke inntruffet, men vi forsøker å unngå den. Gjennom katastroferingen endres måten vi oppfatter verden på, hvordan vi tenker om oss selv, og fremtiden.

Koronakrisen er en relativt akutt begivenhet, som er lett å erkjenne i hverdagen. Miljø- og klimakrisen er derimot en langt mer gradvis prosess, som har formet oss over lang tid. Den er derfor vanskeligere å erkjenne, men er likefremt uttrykk for en tilsvarende katastrofering.

I arkeologisk forskning har det vært en økende interesse for miljø- og klimaperspektiver de siste tiårene. Samtiden farger naturlig nok de faglige interessene. Men, Antropocen former også måten vi forstår forhistorien på. Vi tolker fortiden i lys av samtiden. I svært mange arkeologiske studier ledsages klimaperspektivet av nettopp katastrofescenarier.

Fra økonomi til vulkaner

På 80-tallet ble ikke miljø- og klimafaktoren tillagt noen vesentlig betydning i arkeologisk katastrofeforskning. Fokus lå på økonomiske modeller, og kollaps som et økonomisk kost-nytte fenomen.

Når komplekse samfunn ble for rigide, for spesialiserte og for kostnadsdrivende, sto det ikke lenger i borgernes interesse å opprettholde dem. Samfunnet sto da overfor en indre kollaps. Men gjennom sammenbruddet ble samfunnet forenklet, og det økonomiske utbyttet nok en gang større i forhold til investeringene. Kollaps ble slik sett ikke nødvendigvis forstått som en katastrofe, men som en rasjonell dekonstruksjon av noe som hadde blitt for tungrodd.

I Joseph Tainters toneangivende bok «The Collapse of Complex Societies» sto nettopp økonomiske forklaringsmodeller sentralt. Vulkanutbruddet på Thera rundt 1500 f. Kr. blir i dagens forskning ofte referert til som en avgjørende årsak til det minoiske kulturens undergang, men ble av Tainter avfeid som irrelevant. Hans formulering er symptomatisk:

«The Cretans of ca. 1500 B.C. most likely stopped to watch the eruption of Thera, made whatever preparations were called for, and when it was all over went about their business.»

I dagens arkeologiske forskning er imidlertid vulkanutbrudd fremtredende trusler, enten i form av direkte fysiske katastrofer, eller som årsak til brå og til tider langvarige klimaendringer.

Det verste året i menneskets historie

Tilsvarende katastrofe-perspektiv ser vi også i vår egen hjemlige arkeologiske forskning, og da spesielt den såkalte fimbulvinterhypotesen. Ifølge arkeologene Bo Gräslund og Neil Price døde halve befolkningen i dagens Norge og Sverige som følge av klimaendringer og pest på 500-tallet.

Flere massive vulkanutbrudd på den andre siden av kloden i 536, 541 og 547, førte til en nedkjøling som kan ha vart helt til 550, noen snakker om 660. Temperaturfall øker faren for avlingssvikt og hungersnød, og redusert folkehelse øker sårbarheten for pandemier.

Noe popularisert blir 536 av og til beskrevet som «det verste året i menneskets historie», en påstand idehistoriker Christine Amadou gjentar i papirutgaven av Klassekampen 23. mars.

Mangler forskning

Det er all grunn til å anta at så alvorlige klimaendringer må ha påvirket det skandinaviske jernaldersamfunnet, men hvordan, hvorfor og i hvor stor grad er ubesvarte spørsmål.

Det gjenstår svært mye forskning på området, og hypotesen om en befolkningshalvering er enn så lenge ikke basert på noen form for etterprøvbar analytisk fremgangsmåte. Likevel har påstanden nærmest blitt stående som en form for fasit på 500-tallsproblematikken, og er hyppig referert til i både vitenskapelige og populærvitenskapelige tekster.

År 536 har også blitt brukt til å forklare så forskjelligartede historiske begivenheter som sammenbruddet i den klassiske mayakulturen, islams fremvekst og Romerrikets fall. Avgjørende i sistnevnte tilfelle er den justinianske pesten, som herjet den postromerske verdenen i 541-749. Pesten blir i denne fortellingen selve hovedforklaringen og tillegges en rolle som et historisk vendepunkt.

Dette er en tankegang Amadou også spiller på i Klassekampens artikkel, og som innledningsvis kontrasteres opp mot dagens koronasituasjon. Glemt er ofte de langvarige utviklingstrekkene som leder opp mot Romerrikets sammenbrudd, og det faktum at Vest-Romerriket allerede hadde opphørt å eksistere som politisk enhet.

Det er forskjell på pest og pest

Mye av pesthypotesen hviler på den samtidige historikeren Prokopios’ skildringer. Men Prokopios kan bevisst ha overdimensjonert pestens herjinger, fordi den ble forstått som Guds straffedom over keiserens gudløse og demoniske styresett. I denne fortellingen måtte pesten bli apokalyptisk.

Den justinianske pesten blir ofte sammenlignet med svartedauden, fordi den er forårsaket av den samme typen pestbakterie. Men det er svært uvisst om svartedauden og den justinianske pesten er i direkte slekt med hverandre. Trolig er de mer å forstå som separate utviklingslinjer med felles utgangspunkt. De kan dermed også ha forskjellige egenskaper. Hvorvidt den eldre varianten var like dødelig som den yngre vet man faktisk ikke.

Dette er en problemstilling som også gjør seg gjeldende for fimbulvinterhypotesen. Det er den samme pestbakterien som her brukes som forklaringsmodell, selv om den ennå ikke er påvist i noe skandinavisk skjelettmateriale fra perioden.

Vi vektlegger de brå og epokegjørende øyeblikkene

Katastroferingen i vår samtid – frykten for pandemier og klimakrise – fører til at vi bevisst og ubevisst tolker forhistorien gjennom det samme perspektivet. Det har noen umiddelbare vitenskapsteoretiske utfordringer.

Fremfor å analysere forholdet mellom natur og kultur i et langtidsperspektiv, noe arkeologien har ganske gode forutsetninger for, ligger fokus på de brå og epokegjørende øyeblikkene i verdenshistorien. I denne historien, om det så gjelder Romerrikets fall eller vår fimbulvinter, er klimaendringer den drivende og destruktive kraften som endrer historiens gang. Etter min mening er dette en problematisk utvikling for arkeologifaget som vitenskap.

Fremfor en kunnskapsleverandør til dagens klimadebatt, ender arkeologiske studier opp som en bekreftelse på det vi allerede tror at vi vet, eller rettere sagt, det vi frykter. Fremfor å gi oss ny kunnskap, får vi historiefortellinger tilpasset moderne trusselbilder.

Katastrofer selger. Med overskrifter og publisitet får man anerkjennelse, men det er jo ikke det vitenskap handler om. Det handler om å forstå, og god innsikt krever ofte en god del nøkternhet og forsiktighet i møte data og tolkninger. Men det krever også en bevisstgjøring rundt vår egen rolle som forskere, og hvordan samtiden former måten vi tenker og tolker på.