Mange mennesker som har en alvorlig psykisk lidelse, ønsker å delta i arbeidslivet. Likevel er det bare mellom 10 og 20 prosent av dem som har lønnet arbeid.

Individuell jobbstøtte (IPS) er en metode for å hjelpe personer i denne gruppen ut i jobb. I korte trekk handler den om at deltakerne skal gå rett ut i jobb og få opplæring i arbeidsoppgavene og oppfølging på selve arbeidsplassen. 

Metoden er utbredt både i Norge og i resten av verden.

– Studier viser at flere kommer i jobb gjennom IPS sammenlignet med andre tilbud til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, sier Ellen Ånestad Moen.

Hun har forsket på samarbeidet mellom deltakere, helsepersonell og veiledere i NAV som samarbeider om individuell jobbstøtte.

Behov for forbedringer

En annen måte å gi arbeidstrening på har vært å gi opplæring i skjermede bedrifter. Dette har ifølge Moen vist seg å ikke fungere like godt. Opplæringen har ofte da ikke særlig overføringsverdi til andre jobber.

– Det kan for oss alle ta opptil ett år å komme inn i rutinene på en ny jobb. En alvorlig psykisk lidelse kan gjøre det ekstra krevende både å sette seg inn i arbeidsoppgavene og det sosiale samspillet med kollegaene. Det er derfor viktig at innsatsen legges ned der kompetansen skal brukes, sier Moen.

Men selv om individuell jobbstøtte er det som fungerer best for rehabilitering av alvorlig syke mennesker, er det fortsatt mange som ikke får dette tilbudet. Det er mange som ikke kommer i jobb eller som slutter i jobben igjen etter kort tid.

– Det er behov for forbedringer, sier Moen.

Hun har systematisk gått gjennom forskning på området, observert 16 samarbeidsmøter mellom jobbsøkere, behandlere, jobbspesialister ansatt i helsetjenesten og veiledere fra NAV. 

I tillegg har hun intervjuet flere av deltakerne. Til sammen deltok 291 jobbsøkere, 107 jobbspesialister, 21 behandlere og 19 veiledere i forskningen.

– Det som var litt rart, var at jeg startet med en opplevelse av at alle var positive til IPS. Behandlerne var positive til at pasientene fikk denne muligheten, og NAV-veilederne opplevde at det var et godt tilbud. Men likevel var begge gruppene veldig stille og passive i møtene, sier Moen.

Undervurderer egen betydning

Men hvorfor blir det slik? Det har mye å gjøre med at deltakerne hadde ulike forventninger til møtene. I praksis var de dermed i forskjellige møter, ifølge forskningen til Moen.

For jobbsøkerne var økonomien det viktigste, men samtidig det mest usikre. Flere var bekymret for hva som ville skje med støtten fra NAV om de ikke mestret jobben de fikk gjennom IPS.

– Jobbsøkerne sier veldig tydelig at de oppsøker NAV for å få en trygg økonomisk situasjon. Og utrygg økonomi kan få dem til å gi opp forsøke på å komme i arbeid. Det vil resultere i at de får en uføretrygd, sier Moen.

Denne gruppen ønsket seg altså økonomiske avklaringer fra NAV. De håpet at behandleren de hadde med i møtet, kunne hjelpe dem.

Men NAV-veilederene var ikke nok oppmerksomme på betydningen av økonomisk trygghet. De oppfattet seg i tillegg som litt utenforstående i IPS. Samtidig la behandlerne vekt på at dette var pasientenes møte. De ville ikke si for mye på grunn av taushetsplikten.

– Både behandler og NAV-veileder undervurderer sin betydning i møtet. Det er lite kunnskap om behandlernes hverdag hos NAV og lite kunnskap om NAV-veiledernes hverdag hos behandlere, sier Moen.

Lite oppmuntring til samarbeid

Forskeren mener motsetningene mellom virkelighetsforståelsen i helsevesenet og NAV er undervurdert.

– Pasientene trenger at dette samarbeidet skal fungere. Det er politisk vilje for at det skal skje, men ingen insentiver for å gjøre det i praksis, sier hun.

Som et eksempel peker hun på hvordan alle er enige om at arbeid har en viktig funksjon for den psykiske helsen. Likevel måler helsetjenesten bare antall konsultasjoner i IPS. De ser ikke på hvor mange som kommer i jobb.

– Det trengs et reelt samarbeid. Pasienten har rettigheter både hos helsetjenesten og hos NAV. Det er rettigheter som de trenger begge parter for å få oppfylt. Om vi skal få til dette må det være mye større forståelse for at dette er et felles ansvar, sier Moen.

Referanse:

Ellen Ånestad Moen: Sammen om individuell jobbstøtte: En kvalitativ studie av deltakelse og opplevelser fra deltakelse i Individual placement and support. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Agder, 2024.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder

Universitetet i Agder er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse artiklene fra Universitetet i Agder:

• 

  Over 100 småsalamandere tråkket flate på parkeringsplass

• 

  Sang kan gjøre hverdagen bedre for familier som lever med demens

• 

  6G på vei: Forskere bidrar til raskere og bedre mobil kommunikasjon

• 

  Eldre kan trygt trene roligere med like godt resultat

• 

  Slik forvandlar Jon Fosse angst til litterær kunst

• 

  – Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Les flere artikler fra Universitetet i Agder her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER