Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Strømmetjenestene har rokket ved den delikate balansen mellom verdiskaping og verdideling i film- og TV-bransjen.

For at en bransje dominert av frilansarbeidere og selvstendig næringsdrivende skal være bærekraftig, må aktørene oppleve at det er et rimelig og rettferdig forhold mellom sine bidrag til å skape verdier og det de får igjen når verdiene skal deles.

Den pågående streiken blant manusforfattere i Hollywood er et eksempel på at aktører ikke lenger opplever at avtaletyper som ble formet før strømmetjenestenes inntog ivaretar denne balansen.

Null eller gull

Grunnen til at balansen er vanskeligere å finne i film- og TV-bransjen enn i de fleste andre bransjer er den unormalt store usikkerheten knyttet til verdien av det som skapes. 

Uansett hvor mye penger man legger i produksjon og markedsføring av en ny film eller serie, er det ingen som med sikkerhet kan si om det blir en hit eller flopp før publikum selv har avlagt sin dom over det endelige produktet. Det mest vanlige er en flopp. 

Suksess- og gjennomsnittsfilmene og -seriene er sjeldnere, men når suksessen først kommer, er den som regel stor – vi snakker om «winner-takes-all»-fenomenet. Siden en produsent aldri vil sette en film eller serie i produksjon med en forventing om at nettopp deres prosjekt blir en flopp, budsjetteres aldri prosjektene som om de kommer til å floppe.

Med forhåndsavtalte flate eller dagbaserte honorarer er sannsynligheten derfor stor for at skapere og utøvere blir overbetalte i forhold til den økonomiske verdien de faktisk skaper, og at de av og til, når resultatet er en hit, blir kraftig underbetalte.

Hvordan kan man sikre en rimelig inntektsfordeling?

Så hvordan kan man gi rimelige vederlag for innsatsen til manusforfattere, regissører, skuespillere og andre som til en vesentlig grad påvirker kvaliteten på det endelige produktet, når verdien av både innsatsfaktorene og sluttproduktet er så usikre?

Tradisjonelt har bransjen forsøkt å løse dette med avtaler om inntektsfordeling. I tillegg til et fast honorar i bunn, får vesentlige bidragsytere gjennom disse avtalene en andel av inntektene, enten etter et avtalt break-even-punkt eller i form av en royalty. Samlet følger honorarene da i større grad markedsverdien av filmene og seriene.

Strømmetjenestene har en substansielt forskjellig forretningsmodell

I forretningsmodellene som dominerte film- og TV-bransjen før strømmetjenestenes tid, fungerer disse avtalene godt fordi både kostnads- og inntektssiden er prosjektbasert. Problemet som oppstår i strømmetjenestenes forretningsmodell, er at inntektene i sluttmarkedet er uavhengige av den enkelte film eller serie. 

Inntektene knyttes ikke lenger til filmens eller seriens prestasjon gjennom kinobesøk og TV-målinger, men til hele katalogen som enhver abonnent betaler for. Mens produksjon og honorering forblir prosjektbasert, er inntektene blitt katalogbaserte, og dermed fungerer ikke de tradisjonelle avtalene om inntektsfordeling.

Hemmelige seertall gjør det vanskelig å lage gode avtaler

Strømmetjenestene har selvfølgelig selv svært presise data om hver films og series seeroppslutning, men dette er privat og verdifull informasjon som de naturlig nok ikke deler offentlig. 

Man kan forsøke å presse strømmetjenestene til å dele data, gjennom forhandlinger eller pålegg, og noen ganger velger tjenestene selv å dele noen tall; vanligvis for å vise gode resultater.

Men selv hvis og når informasjon deles, er tallene vanskelige og kostnadskrevende å verifisere for utenforstående. Denne mangelen på pålitelig måling av seeroppslutning som basis for verdisetting gjør at avtaler om inntektsfordeling er vanskelige å gjøre innenfor strømmetjenestenes forretningsmodeller.

Alternative løsninger

Alternative suksessmål som er enkle og billige å verifisere har vært forsøkt og diskutert, blant annet:

• Nye sesonger og oppfølgere: bestilling av nye serie-sesonger eller oppfølgerfilmer viser naturlig at eksisterende sesong(er) eller film(er) har vært vellykkede. Men her blir skapere og utøvere uansett belønnet i form av nye oppdrag, ofte med økt honorar, så man kan si at bonusen allerede er innbakt i den nye bestillingen.
• Levetid på strømmetjenesten: skapere og utøvere kan motta ekstra kompensasjon for hvert år eller sesong filmen eller serien forblir liggende på tjenesten, utfra en tanke om at det signaliserer fortsatt seerinteresse. Problemene med en slik løsning er blant annet at innhold fjernes når kostnadene ved å la det ligge øker, noe som reduserer mangfoldet, og at levetiden ikke alltid er basert på seerinteresse, men for eksempel på myndighetenes krav til mangfold eller andel nasjonalt innhold i katalogen.
• Priser og utmerkelser: ekstra kompensasjon kan knyttes til utmerkelser filmene og seriene vinner på festivaler og prisutdelinger. Slike priser gjenspeiler imidlertid sjelden publikumsoppslutning og markedsverdi, men heller kulturell verdi vurdert av fagjuryer.

Fortsatt usikkerhet og friksjon

Utover problemet knyttet til måling, er det usikkerhet knyttet til videre utvikling av strømmetjenestenes forretningsmodell. 

Frem til i fjor var investorer mest opptatt av strømmetjenestenes vekst og markedsandeler, noe som ga tjenestene tilnærmet ubegrenset tilgang på penger de kunne investere i nye serier og filmer. Nå er investorene mer opptatt av fortjeneste, noe som sammen med høyere rentenivå har gjort strømmetjenestene mer forsiktige i sine egne investeringer. 

Vi kan derfor forvente nye justeringer i forretningsmodeller og tilsvarende behov for å tilpasse avtaletyper. Og dermed også ytterligere friksjon mellom avtalepartnere som opplever ubalanse mellom verdiskaping og deling, slik vi ser i Hollywood nå.

Referanse:

• Gaustad, Terje (2022). The streaming model(s): implications for producer and creatives transactions. NIR – Nordiskt Immateriellt Rättsskydd, 4/2022:439-445

les også

Hvordan hadde vi forholdt oss til ChatGPT dersom vi visste at det stod en diktator bak?