Søndag 9.oktober døde den betydelige franske sosiologen, antropologen og filosofen Bruno Latour. I den anledning republiserer forskning.no nedenstående kronikk, skrevet av Latour-kjenneren professor Kristin Asdal i forbindelse med tildelingen av Holbergprisen til Latour i 2013. Kronikken er tidligere publisert i Aftenposten og republiseres med deres tillatelse.

Noen av Bruno Latours mest kjente arbeider handler om hvordan samfunnsforskere, som ham selv, inntar det han og hans kolleger mente var Vestens uutforskede, eksotiske stammer, nemlig det moderne forskningslaboratoriet.

Her observerer de at laboratorieforskere er mest opptatt av å skrive. De er maniske «skrivere». Mens man i alminnelige fabrikker også av og til skriver for å rapportere om den egentlige virksomheten; hvor mye som er produsert av hva, så er skrivevirksomheten i moderne faktafabrikker selve kjernen i virksomheten.

Apparatenes rolle

Å få arbeid til å bli et vitenskapelig stykke skriftarbeid er hva det hele handler om og den praksisen Latour følger — i detalj. Han har for eksempel villet vise frem det store tekniske apparatet som må til for at dette skal skje og fremstå som overbevisende. Hva er det for eksempel alle fotnotene gjør i en akademisk tekst?

En akademisk tekst uten fotnoter er som å slippe en liten pike ut i skogen midt på mørke natten uten følge, mener Latour. Med den sammenligningen får han frem at fotnotene er forfatterens allierte; den forfatteren bygger sin egen tekst ved hjelp av; den som trygger og understøtter den. Fotnotene er med på å gjøre teksten til noe mer enn seg selv.

Med skrivearbeidet tenker Latour selvsagt på mer enn fotnotene: Selve laboratoriet fremstilles som et innskrivningssted, hvor naturobjekter oversettes til fakta i samarbeid med de apparatene de skrives inn i. Inskripsjonstekniker har Latour kalt dette.

Mange har reagert med vantro på Latour og hans kollegers måte å innta vitenskapen på: Å fremheve alt dette hverdagslige arbeidet og samtidig påstå at dette møysommelige, tekniske og samtidig retoriske til sammen er det som etablerer vitenskapens sannheter. Det er langt fra den geniale forskeren som i et inspirert øyeblikk plutselig oppdager naturens sannheter i Latours fortellinger.

Slik har han omskrevet historien om Louis Pasteur i boken «The Pasteurization of France», omskrevet laboratoriearbeidet i boken «Laboratory Life» (forfattet sammen med Steve Woolgar) og nyfremstilt det i sin beskrivelse av konstruksjonsarbeidet i Science in Action.

Det er bare Latours minst morsomme, mest abstrakte og kanskje minst tilgjengelige bok, Vi har aldri vært moderne, som er oversatt til norsk. Har du tålmodighet til å lese den, som er blant hans tynneste, i sidetall — vel å merke, vil du se at dette også er nøkkelen til hans senere mer og mer forpliktende miljøengasjement.

Engasjert i klimasaken

Men hvordan kan en mann som insisterer på at vitenskap er konstruert; det vil si laget og produsert, være en mann å lytte til for eksempel i klimasaken, som han snakket engasjert, urolig og advarende om da han høsten 2013 var invitert til å holde Eilert Sundt-forelesningen ved Universitetet i Oslo?

Latours analyser av vitenskapelig arbeid har aldri gjort ham til noen skeptiker eller en som tviler på vitenskap. Skal vi forstå Latours prosjekt, må vi lese ham som en mann som liker og har den dypeste respekt for det vitenskapelige arbeidet. Og det er gjennom alt dette nitide arbeidet at vi jo lærer natur å kjenne; som for eksempel klimaproblemet.

— Kanskje er det ikke noe fenomen vi noensinne kommer til å vite mer om enn slik vi kjenner til klimaproblemet akkurat nå, sa Latour i sin forelesning i Oslo. Det skal ikke forstås dithen at vitenskap er til for å lage en enighet som politikken dernest ærbødig skal lytte til: Vitenskap er en svært sunn måte å produsere uenighet på, sa han. Jo, mer vitenskap, jo mer uenighet blir det, ifølge Latour. Ikke motsatt.

Vitenskapens hverdagsside

I prisvinnerens fremstillinger gjøres vitenskapen samtidig menneskelig: Den er berørt av apparater og menneskehender. Antagelig tenker Latour at dersom bare offentligheten kunne akseptere vitenskapens hverdagsside, ville man ikke lage skandaleoppslag og frata forskere all heder og verdighet om det blir oppdaget at forskere også er uenige om forskningen sin, lurer på hvordan resultatene skal fremstilles på best mulig måte, og er engasjert og interessert i sin egen faktaproduksjon. Uten interesser ville ikke et eneste fakta noensinne blitt produsert, mener Latour.

Det er ikke tilfeldig at en av Latours siste bøker, «Reassembling the social» , fra 2005 inneholder en samtale med en lærer og en student. Boken må på den ene siden leses som en måte å ta tilbake sin egen forskning og teoribygging på.

Mange som har lest Latour og hans kolleger Madeleine Akrich, Michel Callon og John Law vil forbinde dem med uttrykket aktør-nettverksteori. Boken var et forsøk på å formidle at denne teorien ikke må forstås som et abstrakt vokabular som kan anvendes på et hvilket som helst materiale - uten betydning for materialet selv.

Aktør-nettverksteori handler heller ikke om å analysere folk i deres sosiale nettverk. Teorien er egentlig ingen teori, men i realiteten en empirisk filosofi: Et eksperiment for å forsøke å beskrive verden på interessante, rike, gode og nyskapende måter. Da må du som er student interessere deg for ditt eget materiale, undersøke hva som er unikt med det og hva dine aktører forsøker å si deg.

Det vanskelige skrivearbeidet

Og her er vi tilbake ved selve skrivearbeidet. Det er like vanskelig, møysommelig og utfordrende å beskrive materialet for studenter og forskere innenfor samfunnsforskning og humaniora som det er for naturvitere. Derfor underviser Latour også via sine egne skrivelaboratorier. Der blir studentene hans invitert til møysommelig og nøye å beskrive sitt forskningsobjekt eller gjøre kollektive skriveeksperimenter.

— Dine aktører og ditt materiale er alltid rikere på mening enn du tror, argumenterer Latour. Det er det som er hans filosofi: Reduser ikke dine aktører til trådfigurer som bare reagerer motstandsløst på krefter utenfor dem selv.

Bli en god forsker, oppmuntrer Latour (og husk at noe av det viktigste er å få teksten din ferdig i tide!) Det er ikke lett. Kjenn dine teorier, men forfølg dine egne spørsmål og ditt eget materiale. Det er bare på den måten du kan gjøre ordentlig nytte. Og kanskje feiret til slutt - som Bruno Latour.

LES OGSÅ:

Holbergprisen til Bruno Latour

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap