I NRK-programmet Folkeopplysningens episode «Psyk» undersøker programleder Andreas Wahl hva vi faktisk vet om effekten av psykoterapi (psykologbehandling) og psykofarmaka (piller). Konklusjonen som presenteres er at forskningskunnskapen er motstridende og effektene usikre.

Som forskere på barn og unges psykiske helse er vi enige i denne konklusjonen, og vi ser et sterkt behov for økt satsning på denne målgruppen. Vi ønsker her å bidra til debatten ved å fremme tre sentrale tema som kan være med på å forklare at fagfeltet ikke greier å hjelpe flere enn det gjør:

1. Psykiske lidelser er vanligere enn vi tror.
2. Behandlingen av unges psykiske lidelser ser ikke ut til å bli bedre, og
3. Diagnosesystemene gjenspeiler ikke virkeligheten.

Psykiske lidelser er vanlige

I en imponerende studie har forskere fulgt over 1.000 helt vanlige personer med psykologiske og diagnostiske undersøkelser gjennom oppveksten, ungdomstida og som voksne.

Forskerne fant at 86 prosent av deltakerne hadde fått en psykiatrisk diagnose innen de fylte 45 år, og at 59 prosent av diagnosene ble satt i ungdomstida. De som fikk diagnoser i ungdomsårene, hadde høyere risiko for å få flere og mer forskjellige diagnoser senere i livet.

Dette forteller oss noe viktig: Ved å redusere antallet diagnoser i ungdomstiden kan vi redusere senere diagnoser og problemer for enkeltmennesker og samfunnet, og at det er normalt å ha psykiske lidelser.

Blir behandlingen bedre?

Selvsagt skal vi ikke bare normalisere psykiske lidelser, vi skal også behandle dem og vi skal behandle dem med veldokumenterte metoder. I en verdensomspennende kunnskapsoppsummering fra 2017 ble resultater fra 447 studier som undersøkte effektene av psykoterapi eller kombinasjon av psykoterapi og psykofarmaka for unge analysert.

Forfatterne konkluderte med at vi ikke kan si at behandling mot psykiske lidelser har blitt mer effektiv de siste 50 årene. Det kan det være mange grunner til. En mulig kandidat er at forskningen i liten grad har avdekket mekanismene som fører til bedring.

Utover det å bli møtt av en dyktig, påkoblet og varm terapeut, vet vi ikke nok om hva som skjer i behandling som gjør at den faktisk virker. Det må vi finne ut av.

En diagnose kommer sjelden alene

Et annet interessant poeng er at de fleste unge som har en psykiatrisk diagnose, ofte også har flere. Dette tar diagnosesystemene i liten grad høyde for. Mange behandlingsformer bygger på en utdatert oppfatning av diagnoser som uavhengige av hverandre.

I den virkelige verden er bildet ganske annerledes; unge med behov for behandling har ofte problemer som spenner over mange diagnostiske kategorier, som nedstemthet, aggresjon, rusbruk og konsentrasjonsvansker.

Vi mener tiden er inne for å tenke utenfor diagnoseboksen, og særlig når det gjelder ungdom. Vi tenker at nøkkelen ligger i å finne det som er felles på tvers av diagnoser, hva er det de fleste med psykiske lidelser strever med? Forskningen antyder at svaret ligger i vanskelige og intense følelser. En nøkkel for bedre behandling kan derfor være å styrke evnen til å tåle følelsene.

Bedre forskning gir bedre behandling

De fleste av oss vil få en psykisk lidelse. Vi kan ikke ha det sånn at diagnosesystemene står i veien for god hjelp og at hjelpa ikke hjelper. Ved å frigjøre oss fra de klassiske diagnosesystemene og ved å tenke innovativt, kan forskningen avdekke hva som faktisk virker av det som gjøres i terapi.

Slik kan vi hjelpe flere unge langt bedre. Det forutsetter tettere samarbeid mellom ungdommene selv, behandlere og forskere. Heldigvis er vi mange som vil lære av hverandre og som vil bort fra siloene som til nå har preget behandlingsapparatet og fagprofesjonene.

LES OGSÅ:

Å bli alvorlig mobbet på skolen kan skade like mye som vold i hjemmet

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap