Volrath Vogt bidro til at Ho fikk dekket legeutdannelse på Yale. Her behandler han en pasient i Hunan.

Ho Feng Shan reddet jøder ved å gi dem visum til Shangai

Som syvåring ble Ho Feng Shan gitt til norske misjonærer i Kina. 30 år senere reddet han flere tusen jøder fra holocaust.

Publisert

Fra 1938 til 1940 var Ho Feng Shan generalkonsul for Kina i Wien. Østerrike var blitt okkupert av nazistene, og desperate jøder forsøkte å ta seg ut av landet. Mens de fleste diplomater avviste jødenes visumsøknader fordi de var redde for represalier, utstedte Ho visum til Shanghai.

Mitt første møte med Ho Feng Shans historie var i 2016. Jeg forsket på Det Norske Misjonsselskaps arbeid i Hunan-provinsen i Kina, og dro til Hunan på jakt etter spor. Jeg fant ikke så mye. De norske misjonærene ble tvunget til å forlate Hunan når Mao tok over makten i 1949. 

Det misjonærene ikke visste, var hvordan Ho gjennom sin egen selvoppofrelse og menneskekjærlighet bidro til at flere tusen jøder unnslapp holocaust.

Kommunistene mente at de var imperialister, som hadde lurt de kristne til å vende ryggen til fedrelandet. I årene som fulgte jobbet regimet systematisk for å slette alle spor etter vestlig misjon. Derfor ble jeg svært overrasket da jeg besøkte et monument over en lokal helt i byen Yiyang, og fant en referanse til Det Norske Misjonsselskap.

Sønn av en opiumsslave

Monumentet var over Ho Feng Shan, mannen som hadde reddet flere tusen jøder fra holocaust. På minnetavlene som beskriver livet hans, kunne jeg lese at han kom fra en fattig familie, at faren var død, men at Det norske Misjonsselskap hadde tatt han inn på misjonsstasjonen i Yiyang når han var sju år og gitt han en utdannelse.

Ho gikk på barneskole på Yiyang Misjonsstasjon. På misjonsstasjonen lå både kirke, skole og misjonærbolig.

Det viste seg at Hos historie er tett sammenvevd med historien til Det Norske Misjonsselskap i Hunan. Da jeg kom hjem igjen, fant jeg mer informasjon om Ho i Misjons- og diakoniarkivet ved VID Stavanger.

I arkivet fant jeg at Misjonen kom i kontakt med Hos familie i 1904. Faren hans hadde vært en velutdannet mann og gjort det ganske godt, men nå hadde han blitt det misjonærene kalte en opiumsslave.

 

Selv om opium var forbudt i Kina, startet vestlige handelsmenn å smugle enorme mengder opium inn i Kina, som de brukte som betalingsmiddel. Opiumstrafikken fikk katastrofale konsekvenser for Kina, med utbredt opiumsavhengighet og sosial nød.

Ga bort begge barna

Når Ho Feng Shans far i 1904 oppsøkte Det Norske Misjonsselskap sin klinikk ved misjonsstasjonen i Yiyang for å få hjelp, hadde han kommet til et punkt hvor han hadde mistet alt han eide. Han hadde til og med solgt klærne sine. Han kom til misjonsstasjonen i lånte klær og et par slitte sko han gikk barføtt i.

Behandlingen han fikk var imidlertid vellykket, og han begynte å undervise på barneskolen på misjonsstasjonen.

Dessverre viste det seg at han hadde tuberkulose. Da han skjønte at det ikke var lenge igjen, satte han opp et testamente. Moren hadde ikke mulighet til å forsørge barna, så datteren ble gitt til misjonens barnehjem, mens sønnen Ho ble gitt i gave til kirken. Misjonen hadde ikke noe barnehjem for gutter, og faren ville at sønnen skulle få en kristen oppdragelse.

Like etter at avtalen var undertegnet, døde han.

Fikk utdanningen sponset

Ho flyttet inn på misjonsstasjonen i Yiyang, hvor han også gikk på barneskole. Deretter begynte han på en industriskole i provinshovedstaden Changsha. Ifølge misjonærene var han en villstyring som de ikke trodde ville bli til noe.

Men så var det en lærer som syntes gutten hadde gode evner. Han gav ham undervisning, og oppmuntret ham til å ta opptaksprøven på Det Norske Misjonsselskap sin middelskole. Dette var en av de beste skolene i Hunan på denne tiden. Ho besto opptaksprøven. Skolepengene ble dekket av en misjonsvenn i Ålesund.

Peace Visa Theme Pavillion i byen Yiyang i Hunan. Paviljongen er utformet som en stabel med visum som leder til friheten.

Etter fire år gikk Ho ut med glimrende karakterer og skussmål. Neste stopp var legeutdannelse på Yale in China, en avlegger av prestisjetunge Yale University i USA. Denne gangen var det Norsk Legemisjon som betalte for utdannelsen. Doktor Volrath Vogt ønsket at han skulle bli lege på misjonens sykehus i Yiyang, og misjonen mente at skolepengene var en god investering.

Ho Feng Shan begynte på Yale, men bestemte seg snart for å slutte til fordel for en doktorgrad i økonomi i Sveits. Det la grunnlaget for en karriere som diplomat.

Havnet i takknemlighetsgjeld

I min forskning har jeg studert møter mellom norske misjonærer og kinesiske kristne. Her har jeg sett på hvordan sponset utdanning ved misjonsskolene ga kristne unge menn som Ho Feng Shan en mulighet til å flykte fra fattigdommen på landsbygda. Men jeg har også sett på dynamikken som oppstår mellom misjonærer som givere og kinesiske kristne som mottakere. 

Det handler om å gi, men samtidig om å forvente noe tilbake. Og det handler om å være takknemlig, men takknemlig i den forstand at en er fanget i forventninger man vanskelig kan unnslippe.

For Ho, som hadde en far som hadde fått behandling på misjonens sykehus, som var gitt i gave til kirken, og som hadde fått dekket utdannelse, må det ha vært veldig vanskelig å vende ryggen til misjonen og velge sin egen vei.

Fortalte aldri om sine gjerninger

I 1948 skrev Ho et brev til doktor Volrath Vogt. Her forteller han at han er lei seg for at han ikke fullførte legeutdannelsen, og for at han skuffet legemisjonen som betalte skolepenger som aldri kom til nytte. Nå ville han betale tilbake. Sammen med brevet lå 400 kinesiske dollar og et løfte om å bli fast giver til Vogts sykehus i Hunan. Han ønsket å bidra til at folk i Hunan fikk oppleve misjonærenes «selvoppofrelse og menneskekjærlighet.»

Først etter sin død ble Ho Feng Shan kjent som “Kinas Schindler”.

Det misjonærene ikke visste, var hvordan Ho gjennom sin egen selvoppofrelse og menneskekjærlighet bidro til at flere tusen jøder unnslapp holocaust.

Ho fortalte heller aldri familien om hvordan han hadde hjulpet desperate jøder med å forlate Østerrike. Historien ble først oppdaget ved en tilfeldighet av hans datter etter Hos død i 1997. I et intervju med CNN fortalte datteren at faren var svært takknemlig for alt han selv hadde fått, og at han nok ønsket å gi noe tilbake.

Ingen vet sikkert, men det anslås at Ho ved å utstede visum til Shanghai hjalp mer enn 5000 jøder ut av Europa.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS