Nå er det litt over to hundre år siden den prøyssiske generalen, og senere militærteoretikeren, Carl von Clausewitz begynte å skrive Om krigen (Vom Kriege).

Boken ble utgitt i 1832, året etter hans død. I nær to århundrer har denne klassikeren over alle klassikere innen militærstrategiske studier, og de tidløse (om enn også tidvis selvmotsigende) ideer den inneholder, vært essensiell lesning for de fleste som sysler med strategisk analyse på det intellektuelle eller praktiske plan.

Teori eksisterer, skriver Clausewitz, «so that one need not start afresh each time sorting out the material and ploughing through it, but will find it ready to hand and in good order».

Så også med Clausewitz’ teori(er) og analytiske verktøy: De redegjør for essensen i krig generelt; det vil si krigens natur, uavhengig av region, tidsepoke eller teknologisk utviklingsnivå. De forklarer krigens grunnleggende funksjon, de isolerer og fremhever krigens iboende logikk, og de identifiserer krigens sentrale aktører og deres ofte tilslørte roller.

Og disse analysene kaster lys over Ukraina-krigen like godt som over de franske revolusjonskrigene og Napoleonskrigene (som Clausewitz selv hadde deltatt i).

Krigen som duell

Clausewitz ønsket å analysere krigen som fenomen for å forstå den bedre. Allerede andre avsnitt av boken går rett til kjernen av hva krigen egentlig er. Krig, skriver han, «is nothing but a duel on a larger scale».

Hvert slag i krigen er en enkeltstående duell; men også mer overordnet er krigen som en duell å regne – eller en brytekamp der fysisk makt benyttes til å tvinge den andre til å bøye seg for vår vilje.

Men seieren som søkes, er mer psykologisk enn noe annet. Å påføre fienden enorme lidelser og ødeleggelser er i seg selv av underordnet betydning; det overordnede er å få ham til å erkjenne nederlag og fruktesløsheten av å forsøke å hindre oss i å oppfylle våre mål.

Dette var det Russland klarte på Krimhalvøya i 2014. Knapt et skudd ble løsnet i kampen som ikke var en kamp; for begge parter var omforente om at dersom det virkelig ble kamp, ville utfallet blitt det samme, men ødeleggelsene og tapstallene (for Ukraina) langt større.

Krigen som den endelige dommer

Hypoteser om utfall avgjør stundimellom kriger før de har begynt (og derfor aldri blir regnet som kriger), og de gir mektige stater psykologiske, og således også reelle, gevinster i fredstid dersom fienden er betydelig svakere.

Riktignok er og forblir militære styrkers primære funksjon nedkjemping av fienden; men i den grad vissheten om disse styrkenes overlegenhet er allmenn kunnskap, kan (den psykologiske) seieren sikres uten blodsutgytelse.

Iblant må likevel fiendens styrker bekjempes på slagmarken for at spørsmålet om hvilkens vilje har livets rett, skal kunne avgjøres. Alle konflikter er dueller, men bare krigen har potensial til å gi et, i logisk forstand, endegyldig svar på hvordan den aktuelle konflikten skal avgjøres.

Slik sett fungerer væpnede styrker og krigen som den endelige dommer – «the supreme tribunal» eller «the supreme law», i Clausewitz’ ord; for krig er i bunn og grunn «a clash between major interests, which is resolved by bloodshed».

Krigen som verktøy

Som jeg tidligere har skrevet annetsteds: I mange år har Russland benyttet seg av et vidt spektrum av ikke-militære verktøy for å bremse eller reversere Ukrainas vestvending.

Året 2014 representerte et veiskille i så måte; for det var året da Russland grep betydelig dypere i verktøyskrinet. Men ikke dypt nok til å tilfredsstille ambisjonene i Moskva; så 2022 markerte enda et veiskille, for da bestemte man seg for å ty til militær makt på et mer utvetydig vis for å løse et stridsspørsmål som tilsynelatende krevde en «løsning» som ingenting annet enn en appell til «the supreme tribunal» kunne evne å fremskaffe.

Alt er dermed som normalt i et Moskva som aldri slutter å definere nasjonal sikkerhet eller statens styrke i militære termer. Rå makt, med krig som den endelige dommer, har i århundrer vært den fremste rettesnoren for russisk utenrikspolitikk.

Ingenting av dette betyr nødvendigvis at Russland til slutt vinner i Ukraina (og definisjonen av «seier» er uansett høyst uklar). Om Ukraina vinner, opprettholdes denne logikken like fullt, men konsekvensene for Russland, for dets regime og for dets selvtillit og selvforståelse vil bli enorme.

Man kan i Moskva saktens tåle at andre, mindre eklatante verktøy ikke gir de ønskede resultatene. Men etter en krig er verktøyskrinet tomt:

Tapet er endelig og altså endegyldig, og regimet – og landet som sådan, med dets befolkning – har til sist demonstrert at de ikke representerer noen stormakt likevel. Et (eventuelt) ubestridelig tap vil gnage seg langt inn til skjelettet av den russiske identiteten.

Hvilket jo også borger for at Russland velger å grave enda litt dypere hvis de tvinges til det. For helt tomt er skrinet likevel ikke: Ressurs- og mobiliseringspotensialet til Russland er ikke uttømt – og bakom lurer atomvåpnene.

Clausewitz var intet barn av atomalderen. Men han var delvis tydelig (og man kan fint være delvis tydelig!) på at at krig er inkompatibelt med moderasjon. Å introdusere prinsippet om moderasjon i krigens teori, skriver han, «would always lead to logical absurdity».

Krigen som politikk med andre midler

Clausewitz var derimot barn av total krigføring – av den første virkelige totale krigen på europeisk jord, der Prøyssens fiende Frankrike viste vei gjennom å mobilisere så å si hele samfunnet i et vidtomspennende (og lenge suksessrikt) erobringstokt.

Hvis fienden velger å bevege seg fra begrenset til total krigføring, har du selv lite annet valg enn å svare ham. Logikken varer opp til det punkt der de militære kapabilitetene er uttømt.

Andre verdenskrig representerer kulminasjonen av denne logikken. Ukraina-krigen gjør det (foreløpig) ikke. Slik sett er sistnevnte, i motsetning til Clausewitz, et barn av atomalderen.

Krigen i Ukraina er, lidelsene til tross, en begrenset krig. I atomalderen bedriver man ikke total krigføring (med mindre man befinner seg i periferien for stormaktenes interesser), for total krigføring innebærer betydelig risiko for total gjensidig utslettelse.

Dette betyr på ingen måte at begrensede krigers logikk avviker fra prinsippet om at krigen, i sin natur, ansporer de stridende parter til å presse hverandre «toward extremes».

For senere og andre steder (i samme verk) modererer Clausewitz seg selv, og konkluderer med at også begrensede kriger er godt innenfor logikkens rammer. For alt avhenger av målene, som kan variere veldig (og Clausewitz sier derfor fint lite om disse). Men disse målene (hva de nå enn er) tilhører politikkens, og ikke krigens, sfære; de kan være begrensede eller altomfattende – eller noe midt imellom.

Uansett er ikke militære styrker eller krigen selv noe mål. De er midler eller verktøy. Og slik er det at vi ender opp i Clausewitz’ klart mest berømte sentens, som behørig kursiveres: «War is merely the continuation of policy by other means».

Krigståken

Hva Russland angår, vet vi ikke med nøyaktighet hva målene er eller har vært. Det begynte stort, så mye er klart; men ambisjonene virker å ha blitt nedjustert etter hvert. Dette ble ikke minst forårsaket av ukrainernes ubøyelige motstandsvilje samt våpenstøtte fra Vesten.

Clausewitz vektlegger at krigen alltid er en dynamisk sekvens av gjensidige handlinger som gjør at enhver opprinnelig krigsplan raskt må forkastes. Ukraina svarer på måter som Russland ikke forutså og ikke kunne forutsi.

«Friksjon» dominerer krigens gang og skaper et sterkt misforhold mellom den planlagte og den faktiske krigen; og flaks og tilfeldigheter – og «krigens tåke» – gir lite spillerom for presise estimater all den tid krigen uvegerlig følger en ikke-lineær logikk. Alt som tilhører krigen, skriver Clausewitz, «is very simple, but the simplest thing is difficult».

Den ikke-linære logikken gjør også sitt til at seieren automatisk genererer sitt eget tap. Clausewitz taler om «the culminating point of victory». Invasjonen har gitt Moskva den forjettede landbroen til Krim-halvøya. Men landbroen i seg selv svekker Russland.

Territoriet, som befinner seg i (for russerne) fiendtlig land, må okkuperes og forsvares; forsyningslinjene er lange for Russland, kortere for Ukraina; invasjonen tiltrekker seg allierte på forsvarerens side; og det angrepne landet, hvis eksistens er truet, utviser naturlig en større krigsvilje enn angriperen.

Alt dette, og mer til, var det Carl von Clausewitz forutså – eller snarere ville ha forutsett dersom han hadde vært vår samtidige. Krigens endelige utfall kunne derimot den prøyssiske generalen ikke spå; for, som han skriver: «No other human activity is so continuously or universally bound up with chance».

les også

Krigen i Ukraina er ikke en kamp for demokratiet