Kunnskapsdepartementet ved statsråd Ola Borten Moe bør gjøre prosessene for å søke forskningsmidler mer forutsigbare, mener kronikkforfatterne.
Kunnskapsdepartementet ved statsråd Ola Borten Moe bør gjøre prosessene for å søke forskningsmidler mer forutsigbare, mener kronikkforfatterne.

Det burde være mulig å vise mer respekt for forskere

KRONIKK: Vi tør ikke tenke på hvor mange kvelder og helger som er nedlagt i å arbeide med å søke SFF-søknader, skriver Hessen, Storelvmo og Kääb.

Forskningen er en tornefull vei. De fleste jobber langt over normert arbeidstid, det er definitivt ikke motivert av lønnsnivået i akademia, og vi bruker mye, uforholdsmessig mye tid på søknadsskriving med marginal sjanse for tilslag og finansiering.

Vi gjør det allikevel, fordi forskning er givende og fordi vi på en god dag også føler at det er viktig og at vi leverer noe tilbake til samfunnet. Av og til er allikevel veien så tornefull at man fristes til å gi opp.

Det fremste verktøy forsknings-Norge kan framvise er sentra for fremragende forskning (SFF). Dette er finansiering til spissede forskningstema som går over 10 år, og med det en av de få muligheter som finnes for å bygge opp et godt miljø for langsiktig forskning.

Konkurransen om å få slike sentra er knallhard, det legges ned uker og måneder for hver involvert forsker i en omfattende søknadsprosess, til tross for at sannsynligheten for suksess er lav. Nye utlysninger kommer i beste fall hvert 5 år.

En ny runde ble utlyst i 2020 og 161 søknader ble innsendt. Av disse gikk 36 videre til finalerunden i Forskningsrådet. Av disse 36 skulle 11 få finansiering som sentre. Vår søknad var blant disse 11 som var tatt inn i varmen etter vurdering av et internasjonalt ekspertpanel.

Det vi reagerer på er tilfeldighetene og mangel på forutsigbarhet, og det vi oppfatter som manglende respekt for den innsatsen vi nedlegger som forskere.

Så får vi beskjed om vi allikevel ikke får tildelt midler. Kravet om innsparing gjør at to sentre kuttes – derav vårt.

Så kan avfeie dette som sutring fra privilegerte forskere som er dårlige tapere. Det er imidlertid det prinsipielle som er vårt anliggende her. Selv om det brukes absurd mye verdifull tid, helger og kvelder, på å skrive søknader med ned mot 5 prosent sjanse for tilslag, så aksepterer alle at konkurransen må være her. Det vi reagerer på er tilfeldighetene og mangel på forutsigbarhet, og det vi oppfatter som manglende respekt for den innsatsen vi nedlegger som forskere.

Prosessen omkring SFF-søknadene minner om en annen prosess mange nylig opplevde, der tilsagn om finansiering av utvalgte store prosjekter (Fellesløftet) ble gitt til stor jubel blant de som hadde trukket vinnerloddet. Så ble pengene trukket tilbake etter instruks fra departementet, det måtte spares, men etter ramaskrik kom pengene allikevel. Noe av etterdønningene er det vi ser nå med en ad hoc kutting av sentra som var funnet verdige blant de 11 støtteverdige.

Vi tør ikke tenke på hvor mange kvelder og helger som er nedlagt i dette arbeidet, og det er et understatement å si problemstillingen er aktuell; raske klimaendringer i Arktis. Så er det vel bare å vente på neste utlysning, i beste fall om 5 år og igjen med 5 prosent sjanse for tilslag?

Nei, 5 år er lenge i en tid hvor temperaturen øker i rekordfart, isen smelter, permafrosten tiner og økosystemene er i rask endring. Et alternativ kan være å søke finansiering utenfor de offentlige kanaler, det finnes kanskje virksomheter eller mesener som ser verdien av slik forskning?

Igjen, alle forstår at ikke alle kan få midler til sine prosjekter, og alle vil naturligvis subjektivt mene at akkurat deres forskning er viktig. Vårt poeng imidlertid er at det burde være mulig å gjøre prosessene mer forutsigbare og på en måte som viser mer respekt for forskere og vår tid.

(Innlegget ble først publisert i Khrono)

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS