Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Når personer med alkoholproblemer søker hjelp i helsetjenesten, vil helsepersonell vurdere om de oppfyller helsekravene for å kjøre bil. For mange kommer dette som en overraskelse, spesielt hvis førerkortet inndras. 

Å miste førerkortet kan få alvorlige konsekvenser for den det gjelder. Det kan bli vanskelig å holde på eller skaffe seg jobb. Andre konsekvenser er depresjon, isolasjon og i verste fall for tidlig død. Medieoppslag viser at mange frykter konsekvensene ved å søke alkoholbehandling.

Siden den nye førerkortveilederen fra Helsedirektoratet kom i 2016, har mange problematisert at slike vurderinger går ut over forholdet mellom behandler og pasient, og at helsepersonell ikke skal ta politiets oppgave. 

Alkoholproblemer er en av de tre vanligste psykiske lidelsene i Norge, men bare 7 prosent med disse vanskene søker behandling. Det kan være mange grunner til det, men vi vet at tillit til behandlingssystemet er en viktig faktor, og frykten er at nåværende førerkortregime svekker denne tilliten. 

Det er helsepersonells oppgave å vurdere om personer med alkoholproblemer egner seg som bilførere. Men samsvarer deres vurderinger med de ferdighetene som trengs for å kjøre bil på en forsvarlig måte? I en ny studie undersøker vi nettopp dette. Resultatene var oppsiktsvekkende.

Hva vurderes egentlig?

Helsepersonell kan naturligvis ikke forutse hvem som kommer til å kjøre med promille eller hvem som mister kontroll når de drikker - og derfor kan utgjøre en fare som bilførere. 

Det man er satt til å vurdere, er derimot om det foreligger helsesvekkelse eller atferdsforstyrrelse på grunn av overforbruk av alkohol, som gjør at personens evne til å kjøre bil er nedsatt. Helsepersonell skal med andre ord vurdere om det foreligger helseproblemer – ikke hvorvidt pasienten vil komme til å kjøre i alkoholpåvirket tilstand.

Grunnlaget for å gjøre disse vurderingene er ikke godt nok, og mange ønsker seg mer konkrete kriterier. Helsedirektoratet har i liten grad fulgt opp dette. Pasienter i behandling opplever at det kan være stor forskjell på hvordan førerkortvurderingene gjøres av ulike behandlere og behandlingssteder, og det er et problem at vurderingene fremdeles i for stor grad er basert på skjønn. 

Blodprøven PEth, som gir et mål på inntak av alkohol de siste ukene, brukes hyppig og blir sett på som et mer objektivt kriterium. Problemet er likevel at prøveverdien ikke nødvendigvis sier noe om ferdighetene for å kjøre bil, eller om man faktisk gjør det i påvirket tilstand.

Hva kreves for å kjøre bil?

Norge er et langstrakt land, og mange er avhengige av bil for å komme til jobb. Vi vet at arbeidsløshet og rusmiddelbruk henger sammen, så det å holde folk i jobb er av stor betydning. Det er også klart at ruspåvirkede førere er en stor fare for seg selv og andre, og at dette må unngås. 

Nettopp derfor er det viktig at vurderingene som gjøres er forståelige og at de gjøres på rett grunnlag. Fire ferdigheter trengs for å kjøre forsvarlig: God nok reaksjonstid og oppmerksomhetsevne, rom-retningsevner og grei selvkontroll. Disse ferdighetene kan utredes.

I en studie så vi på om det var sammenheng mellom disse ferdighetene og de vurderingene klinikerne gjorde av om pasientene oppfylte helsekravene til å kjøre bil. Vurderingene helsepersonell gjorde, var i høy grad basert på skjønn. Vi fant at det i liten grad var klare sammenhenger mellom hvem som ble vurdert til å oppfylle helsekravene, og hvem som hadde alvorlige svekkelser av oppmerksomhet, reaksjonstid og rom-retningsevner. Dette betyr at vurderingene som blir gjort, ikke gjøres på rett grunnlag.

Hva vurderer helsepersonell?

Mange forsøker nok å vurdere om pasienter kommer til å kjøre med promille, men dette er ikke noe helsepersonell kan forutse. Mange vil også vurdere pasienten ut fra varighet av alkoholproblemene eller antall behandlingsepisoder de har hatt. Problemet her er at det er personer med alkoholbrukslidelse er veldig ulike. 

Det er store variasjoner i hvor mye alkohol man tåler, og når alkoholinntaket går utover ferdighetene som trengs for å kjøre bil. Vi vet heller ikke nok om hjernefunksjon og kjøring når personen ikke under aktiv alkoholpåvirkning. Da blir det problematisk å se hele gruppen under ett - mange vil kunne kjøre bil forsvarlig når de ikke har drukket.

Hva bør gjøres?

For å sikre at en utsatt gruppe ikke opplever mer fordommer og negative konsekvenser enn de allerede gjør, bør førerkortveilederen oppdateres. Det bør settes ned en ekspertgruppe som gjennomgår forskningen og oppdaterer veilederen.

 Flere har tatt til orde for at fastleger ikke skal gjøre denne type vurderinger. Men dette trenger ikke nødvendigvis være et problem hvis det er helsetilstand som vurderes, vurderingsgrunnlaget blir bedre og man tar i bruk større grad av objektive tester. Det helsepersonell derimot ikke er i stand på en god måte, er å vurdere hvem som mister kontrollen og kjører i påvirket tilstand.

Fordommer og redsel for stigmatisering gjør at mange personer med alkoholproblemer vil kvie seg for å klage på de vurderingene som gjøres. Dette kan gå utover pasientenes rettssikkerhet. Personer med alkoholbrukslidelse bør ha krav på individuelle vurderinger, at vurderingsgrunnlaget gjøres tydelig og at vurderingen kan ettergås. At helsepersonells vurderinger skal baseres på oppdatert forskning, bør være et minstekrav.

Delta i forskning.nos kronikkonkurranse!

les også:

Stans volden mot kråkebollen