Minekrigsføringen som gikk for seg i Norge under andre verdenskrig, gikk hardest utover trange havområder som fjorder og sund. Mange norske fjorder ble minelagt under krigen og disse gamle minene utgjør fortsatt en fare for skipsfart og andre menneskelige aktiviteter til sjøs.

I tillegg til å fjerne sjøminer fra det norske havområdet, har Sjøforsvaret bidratt sterkt til NATOs «Mine Countermeasures Group», blant annet i Østersjøen.

Operasjoner med minerydding er nødvendig, enten det er for å ivareta sikkerheten i skipsfarten eller for å rydde området klart til anleggsvirksomhet, for eksempel legging av sjøkabler og rørledninger, etablering av vindkraftverk og broer.

Operasjonene forårsaker imidlertid betydelig støyforurensning i havet når minene detoneres. Dette har vist seg å være dødelig for sjøpattedyr, selv om de er mange kilometer unna eksplosjonen. Norge burde gå foran som et godt eksempel og slutte å sprenge sjøminer i sårbare havområder. I stedet kan Sjøforsvaret bruke alternative og kostnadseffektive minerydningsteknikker som har minimale effekter på livet i havet.

Dødelig praksis

Detonasjoner av sjøminer gjennomføres i noen av verdens mest skjøre områder i havet. Det er en neglisjering av de problemene dyrelivet i havet påføres av undervansstøy. Havets dyrearter er forsvarsløse mot plutselig og intensiv støyforurensning i havet som følge av slike minedetonasjoner.

For sjøpattedyr er hørselen avgjørende. Detonasjonen av én enkelt sjømine kan forårsake irreversible og ofte dødelige skader på hørselsorganene til sjøpattedyr, selv om de befinner seg i den andre enden av en fjord eller et sund. Forskere har anslått at rundt 1000-5000 hvaler permanent mistet hørselen på grunn av detonasjonene av 88 sjøminer, som nylig ble gjennomført over en periode på ett år i Nederlands havområde.

De lille hvalarten nise er spesielt sårbar for undervannsstøy. Forskere har funnet ut at en nise kan miste hørselen permanent selv om den er mange kilometer unna episenteret for en mineeksplosjon. I Finskebukta, hvor titusenvis av sjøminer fortsatt ligger igjen etter de to verdenskrigene, vil en detonasjon av en mine medføre undervannsstøy opp til 23 km unna.

Ødeleggelse i naturvernområder

I 2019 ble det utført en mineryddingsoperasjon i Fehmarn Belt, et sund som ligger mellom Tyskland og Danmark. Opprydningen ble utført nært naturvernområdet Fehmarn Belt, som er en del av EUs Natura 2000-nettverk. Østersjøen er et særlig sårbart havområde og et marint verneområde, utpekt under Helsingforskonvensjonen. Fehmarn Belt-området har også fått beskyttelse under 1992-konvensjonen om biologisk mangfold, på grunn av dets betydning for vandrende akvatiske arter, som nise.

Etter gruvedriften i sundet ble 41 niser funnet døde. Det tyske forbundsorganet for naturvern konkluderte med at undervannseksplosjoner var en av hovedårsakene til dødsfallene. I Østersjøen finnes en kritisk truet hvalart som nå består av i underkant 500 individer.

Denne hendelsen viser at selv et av verdens strengeste juridiske rammeverk, som skal beskytte det lokale miljøet i havet i Fehmarn-beltet, heller ikke er strengt nok til å forhindre ødeleggelse av marint liv, forårsaket av minedetonasjoner.

Behov for regelendring

Den tyske marinen har en praksis hvor de kun detonerer sjøminer i havet hvis det er umulig å bruke alternative tiltak, som forflytning av miner til grunt vann eller land for detonering eller nøytralisering der. Sjøforsvaret bruker også mange forholdsregler for å unngå for mye skade på det marine miljøet under mineryddingsoperasjoner.

For eksempel er det normalt forbudt å detonere sjøminer, samt bedrive annen maritim industriell virksomhet i et sårbart havområde, i løpet av tiden truede arter hekker eller er spesielt sårbare for ytre faktorer, som i de første delene av ynglingsfasen.

Utenfor denne tidsrammen er minedetonasjoner generelt tillatt. Men selv da inkluderer mineryddingsoperasjoner bruk av forskånende tiltak for å redusere spredningen av undervannsstøy og annen forurensning betydelig.

Som Fehmarn Belt-hendelsen imidlertid viser, har detonasjonen av sjøminer skadelige virkninger på organismer i havet, selv om flere land bruker forskånende tiltak. Dette må endres. Så langt det er mulig bør Norge slutte å detonere sjøminer i sårbare havområder i fredstid.

Alternativer

Norge kan bruke alternative teknikker for å rydde hav for sjøminer, for eksempel deflagrering. Ved deflagrering nøytraliseres hovedladningen til en mine ved hjelp av en langsom brenningsprosess. Foreløpige undersøkelser for det amerikanske forsvaret viste allerede for et par tiår siden at deflagrering tilbyr en effektiv, tryggere og rimeligere måte å rydde landminer på. Dessverre har bruken av denne teknikken til å rydde sjøminer så langt vært lite undersøkt.

Forskere har nylig konkludert med at deflagrering til nøytralisering av sjøminer vil ha minimale effekter på det marine miljøet, sammenlignet med vanlig praksis med å detonere miner. Men denne teknikken er ennå ikke kjent i sektoren som regulerer eller utfører mineryddingsoperasjoner. Dette viser hvor viktig det er å øke bevisstheten rundt alternativer til den farlige måten å sprenge miner på i sårbare havområder.

Denne forskningen ble nylig publisert i en åpen artikkel i Marine Policy

(Kronikken er tidligere publisert på sciencenorway.no)

LES OGSÅ:

Norge trenger en ny havmiljølov

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap