Eldre som i dag havner på sykehjem, sykehus eller i hjemmetjenesten kan, til tross for rettigheter, risikere at ingen noen gang ser dem i munnen. De kan bli gående i månedsvis med erstatninger som skulle vært tatt ut og renholdt. For en dement pasient kan dette føre til uutholdelige smerter i munnen som han eller hun ikke har noen mulighet til å si ifra om.

Mennesker med dårlig munnhelse er i tillegg en fragmentert, sårbar og sammensatt gruppe, hvis problemer som regel går under den politiske radaren, og de har ingen sterk pasientorganisasjon som taler deres sak.

Det er desto viktigere å være en stemme inn mot politikere for å løfte denne problemstillingen, og jeg har tatt initiativ til å snakke med blant annet Frp-politiker Sylvi Listhaug for å undersøke mulighetene om noen av de 400 millioner kroner som er satt av til eldre i forbindelse med Covid-19, kan benyttes til å prioritere eldres munnhelse.

Coronaepidemien har medført at eldre mennesker har blitt isolerte. De er redde for å bli smittet og andre er redde for å smitte dem. Dette medfører at de sitter der alene, kommer seg ikke til frisør, butikk, lege eller tannlege. Noen har hjemmesykepleie, andre ikke. De er i stor grad overlatt til seg selv.

I Oslo kommune får bare 17 prosent den behandlingen de har rett til

Å jobbe politisk handler også om å jobbe mot alle politiske grupper og nivåer, og jeg har holdt en deputasjon for Helse- og omsorgskomiteen for Oslo kommune fordi det er en fylkeskommunal oppgave å ivareta tannhelsen til dem som har rettigheter i den offentlige tannhelsetjenesten.

Det finnes fylker som jobber bedre enn andre med å oppfylle rettighetene til eldre. Men siden dette handler om et strukturproblem, så er det ingen av fylkene som utmerker seg på noen som helst måte i særskilt positiv grad.

I Oslo er det ifølge SSB kun 17 prosent som faktisk får den behandlingen de har rett til, det beste fylke er Sogn og Fjordane med 43, 7 prosent.

Ernæring og munnhelse

I Oslo kommune har man iverksatt en ernæringsstrategi og vi har foreslått at munnhelsen burde sees i sammenheng med denne. Ernæringsfysiologer bør se pasientene i munnen og tannpleiere og tannleger bør gi råd om kosthold fordi munnhelsen og ernæring henger sammen.

Når man ikke kan gå i butikken selv, kan man ikke hente inspirasjon til hva man skal ha til middag. Kostholdet blir lett ensidig. Med alderen svekkes luktesansen, av smakssansene består sansen for det søte lengst. Det kan derfor fort bli slik at det ensidige kostholdet inneholder for mye sukker.

I ensomheten, der ingen ser en eller bryr seg, kan det også bli lett å slurve med eller glemme den personlige hygienen, som tannpussen. Mer sukker og dårlig tannpuss er en dårlig kombinasjon, da blir det fort hull i tennene, som ikke behandles når man ikke kommer seg til tannlegen. Da kan man få så dårlig munnhelse at det blir vanskelig å spise..

Et strukturproblem som må gjøres noe med

Tilbakemeldingene fra politikerne har vært gode, men det er en lang vei å gå før munnhelsen blir sett på som en naturlig del av den generelle helsen. Dette kan forklares med at munnen og resten av kroppen ikke sees på som en helhet.

Årsaken til dette skyldes blant annet at vi i dag har ulike utdanningsløp, ulike behandlingsinstitusjoner og ulike refusjonsordninger for munnen og resten av kroppen.

Journalsystemer som ikke kommuniserer er en annen barriere. Vi har rett og slett flere sett av systemer som ikke snakker sammen, så vi står overfor et omfattende strukturproblem i helsesektoren.

Det er derfor det er så viktig å synliggjøre denne systemfeilen for politikerne våre, for det er bare de som har makt til å gjøre noe med dette.