I 1999 meldte Dagbladet at Norge var i verdenstoppen når det kom til internettbruk. 30 prosent av befolkningen var da ukentlige brukere av internett. Statistisk sentralbyrå (SSB) har siden 2005 årlig målt befolkningens bruk av internett gjennom undersøkelsen «Bruk av IKT i husholdningene». I den siste målingen fra 2020 finner de at de fleste av oss bruker internett flere ganger daglig (91 prosent) og at 97 prosent bruker internett. Undersøkelsen er europeisk og plasserer Norge i europatoppen i bruk av offentlige nettjenester.

I vår nyeste undersøkelse finner Kompetanse Norge tilsvarende omfang i befolkningens bruk av internett i 2020, som den internasjonalt sammenlignbare undersøkelsen til SSB. Kompetanse Norges undersøkelse av digitale ferdigheter i befolkningen viser at andel som bruker internett har økt fra 88 prosent i 2007 til 96 prosent i 2020. De daglige brukerne av internett har også steget gradvis fra en andel på 69 prosent i 2007 til 92 prosent i 2020.

Stadig utvikling i digital deltakelse

Den digitale deltakelsen har endret seg mye på under 20 år. SSBs undersøkelse om IKT i husholdningene viser dette. I 2005 brukte 67 prosent i alderen 16–79 år internett til å søke informasjon om varer og tjenester de siste tre månedene. Det har steget til 89 prosent i 2020. Banktjenester er også en utbredt nettjeneste, og har gått fra 62 til 93 prosent i perioden.

Spørsmålene som stilles i undersøkelse har også fulgt den digitale utviklingen. Deltakelse i sosiale nettverk ble først spurt om i 2015, hvorav 71 prosent hadde deltatt siste tre måneder. I 2019 kom et spørsmål om bruk av internett til å styre husholdningsapparater, også kalt tingenes internett (Internet of things (IOT)). På to år økte andelen som svarte positivt på dette fra 18 til 41 prosent. Bruk av internett til å laste opp egenprodusert innhold og til å sende direktemeldinger ble også introdusert i 2019. Bruken har økt fra henholdsvis 43 til 51 og 79 til 86 prosent.

Helserelatert bruk av internett er også økende. Andel som søker etter helserelatert informasjon på nett, har økt fra 26 prosent i 2005 til 72 prosent i 2020. Samtidig er helsetjenester spørsmålene færrest i 2020 svarer de har brukt internett til de siste tre månedene. Det gjelder bruk av internett til å avtale legetime (33 prosent), og til andre helsetjenester (28 prosent). Det siste spørsmålet ble introdusert i 2020.

Utvikling i hva grunnleggende digitale ferdigheter er – og i ferdighetsnivået

Når det stilles andre og høyere krav til digital deltakelse, endrer det seg hva grunnleggende digitale ferdigheter er. Dermed er spørsmålene, som Kompetanse Norge bruker til å måle befolkningens digitale ferdigheter på et grunnleggende nivå, endret betraktelig siden 2007. Spørsmålene er utviklet i tråd med at mobilen er blitt en smarttelefon i allemannseie, nettjenester og sosiale medier er utbredt og mange offentlige tjenester er nærmest heldigitale. Korona-pandemien har dessuten gjort mange avhengige av internett på en ytterligere måte enn tidligere for å delta i jobb og utdanning. Utviklingen innebærer at vi trenger kritisk sans overfor det andre publiserer og gjør og til hvordan vi selv bruker nettet. Sikkerhet er stadig viktigere med daglige pålogginger i mange kanaler og mer sofistikert nettkriminalitet.

I figur 1 ser vi at nivået på befolkningens digitale ferdigheter har utviklet seg positivt. I 2007 var omtrent en av tre i befolkningen sterke digitale brukere på et grunnleggende nivå. I 2020 er nesten to av tre sterke brukere. Dette speiler at en del av de sterke digitale brukerne har ferdigheter ut over et grunnleggende nivå. Utviklingen i ferdighetene har altså skjedd selv om hva grunnleggende digitale ferdigheter er, har endret seg betraktelig i disse årene. Spørsmålene i 2020 er mer omfattende og dekker mer komplekse digitale oppgaver enn i 2007. Spørsmål vurdert til et høyt nivå i 2007, vil kunne være på et lavere nivå i 2020, og mange av dagens grunnleggende digitale oppgaver, eksisterte ikke i 2007.

Figur 1: Nivå på grunnleggende digitale ferdigheter i befolkningen, fordelt på år. 2007, 2018 og 2020*. Prosent.

Men hva er utfordringene?

Digitaliseringen griper stadig inn på nye felt og innebærer bruk av mer avansert teknologi, og befolkningen ser i all hovedsak ut til å utvikle de digitale ferdighetene i takt med utviklingen. Samtidig er det fortsatt en betydelig andel på tre prosent som er ikke-brukere og elleve prosent som er svake digitale brukere på det grunnleggende nivået. Disse brukerne representerer personer som har utfordringer med sin digitale deltakelse. De står i fare for digital eksklusjon med fortsatt økt digitalisering. Andelene med svake digitale ferdigheter har sunket siden 2007, men mindre enn vi kunne ønsket.

Ikke-brukere er i all hovedsak eldre personer. I aldergruppen 60–64 år er kun én prosent ikke-brukere, og så øker andelen med alderen. Blant de som er 80 år og eldre, er det 30 prosent ikke-brukere. Den samlede andelen svake og middels digitale brukere er noenlunde like stor for aldergruppene blant seniorene, men i gruppa 60–64 år er 18 prosent svake brukere, mens det øker til 42 prosent blant de som er 80 år og eldre.

Folk utenfor arbeidslivet har svake ferdigheter

Forskjellene knyttet til alder kan skyldes både en generasjons- og en alderseffekt. Generasjonseffekten handler om endringer i samfunnet mellom generasjoner, som ulikt utdanningsnivå og digitaliseringsgrad i samfunnet. Alderseffekten er knytta til forskjell mellom eldre og yngre uavhengig av generasjon. Det er endringer vi personlig går igjennom med alderen. Disse effekten har ulik virkning. Generasjonseffekten er midlertidig og gjør at andel digitale ikke-brukere avtar ytterligere de ti neste årene.

Alderseffekten kan imidlertid bidra til at digitale ferdigheter svekkes når vi blir eldre, noe som også skjer med de andre grunnleggende ferdighetene. Det handler blant annet om helseutfordringer ved høy alder, som kan gjøre det vanskeligere å bruke digitale verktøy og tjenester. Samtidig går eldre ut av arbeidslivet, en arena som er viktig for kompetanseutvikling. Sysselsatte deltar i læringsaktiviteter betydelig mer enn personer utenfor arbeidslivet. Mens blant de yngste seniorene vil andelen svake brukere kunne avta dersom utdanningsnivået og jobbdeltakelsen fortsetter å øke.

En annen gruppe som skiller seg ut med svake digitale ferdigheter, er de som er utenfor arbeidsstyrken av ulike grunner når vi ser bort fra pensjonistene, som utgjør de fleste av seniorene. I denne gruppa som er utenfor arbeidsstyrken er 5 prosent ikke-brukere, og 19 prosent er svake brukere på nivå 1. Det er flere forhold som kan forklare at de utenfor arbeidsstyrken har svake digitale ferdigheter. Gruppa har generelt lavere utdanningsnivå, og digitale ferdigheter øker med utdanningsnivåene. I tillegg kan det å havne utenfor arbeidslivet ha en forsterkende negativ effekt, i og med at deltakelse i arbeidslivet er viktig for deltakelse i læringsaktiviteter. Personer utenfor arbeidslivet vil ha færre tilbud om og muligheter for opplæring og kompetanseheving. Generelt er dermed grunn til å legge til rette for læring for grupper som av ulike grunner er utenfor arbeidsstyrken.

Fortsatt satsning på tiltak for og opplæring i digitale ferdigheter

Utviklingen i ferdigheter tyder på at generasjonseffekten avtar, mens vi er usikre på hvor stor betydning alderseffekten får framover. Uansett er det viktig å følge opp grupper som av ulike grunner er ute av eller utenfor arbeidslivet. Disse gruppene har i utgangspunktet svakere digitale ferdigheter og har dessuten mindre tilgang på og muligheter for å utvikle ferdighetene. Teknologisk utvikling og digitalisering vil fortsette å endre arbeids-, samfunns- og dagligliv. Vi vet ikke hva grunnleggende digitale ferdigheter innebærer om ti år. Vi kan imidlertid anta at alle som skal ha ferdigheter i takt med den digitale utviklingen, vil få nye utfordringer og ti lærerike år. Derfor er det viktig at Norge – selv om vi er på internett-toppen – stadig utvikler og forbedrer tiltak for gruppene som er svake digitale brukere eller som mangler digital erfaring.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap