I begynnelsen av desember møtte vi mor og datter Ellinor og Cecilie Østen i Lørdagsrevyen. I reportasjen ble vi presentert for det brukervennlige og superenkle nettbrettet Komp. Innslaget utgjorde åpenbart sendingens «gladnyhet».

Det er selvsagt både gledelig og rørende å se at isolerte eldre gis anledning til å holde kontakt med sine nærmeste via skjermen, midt i koronapandemien som krever sosial distanse og smittevern.

Men denne gladnyheten har også en slagside som ikke kommuniseres: kan en slik ny teknologi alene kompensere for den nærhet og tilstedeværelse som finner sted i omsorgsfulle relasjoner? Det er lett å se for seg frustrasjonen til både pasient-brukere og pårørende-brukere som ikke mestrer nye «dingser», selv om disse teknologiene angivelig skal være enkle å bruke.

Vi mener det er på høy tid å diskutere hva som står på spill når ny teknologi framstilles som en lettvint løsning på de store og sammensatte omsorgsutfordringene vi står overfor i den norske velferdsstaten.

Teknomagi?

Som forskere er vi enige i at nye løsninger trengs. Prognosene for velferdsstaten er tydelige: Den trues av ressursmangel. Dette skyldes blant annet at flere lever lengre og vil trenge mer omsorg, samtidig som befolkningsveksten er dalende. Når omsorgsbehovet etter hvert overstiger tilgjengelige økonomiske og menneskelige ressurser, vil det utfordre den norske velferdsstaten slik vi kjenner den i dag. For å løse disse utfordringene foreslås det i politiske styringsdokumenter en økt effektivisering og mer bruk av teknologi i velferdstjenestene.

Vi stiller oss imidlertid kritiske til unyanserte framstillinger av nye omsorgsteknologiske løsninger som den rene «teknomagi». Med teknomagi mener vi en overdreven tro på den nye teknologiens potensial i seg selv. Teknomagi er både en forenklet holdning til, og en praktisk løsningsmodell for, teknologibruk.

Lørdagsrevyens framstilling av nettbrettet Komp som svar på Ellinor Østens behov for kontakt med sine nærmeste kan betraktes som et eksempel på teknomagi. Et annet eksempel på teknomagi er forslag om mer digital overvåking av beboere på institusjoner– uten tanke for hva det innebærer å få en menneskelig nattevakt erstattet av et kamera og en skjerm. I begge tilfellene kan behov for omsorg og behov for teknologi forveksles.

En ukritisk tro på teknomagiske løsninger kan altså, i verste fall, føre til at vi glemmer å stille spørsmål ved hva omsorg er i ulike sammenhenger og for ulike personer. Teknologi kan inngå i omsorg, men utgjør ikke i seg selv en erstatning for omsorgen.

Omsorg og grunnleggende behov

Omsorg er forbundet med våre eksistensielle grunnvilkår: vi fødes hjelpeløse inn i verden og vår overlevelse er avhengig av at andre tar vare på oss. Dette er et mellommenneskelig samspill som følger oss videre gjennom livet, og som særlig aktiveres når vi, av ulike grunner, har behov for hjelp fra andre – eller når vi selv skal hjelpe andre.

I Lørdagsrevyens innslag er alle fornøyde fordi alle lykkes med bruken av ny velferdsteknologi. Men det ensidige innslaget utelukker samtidig muligheten for å diskutere et viktig spørsmål: Hvordan kan vi gjøre oss nytte av teknologi uten at det går på bekostning av de grunnleggende mellommenneskelige behov for omsorg?

Vi mener at det alltid må stilles spørsmål om konsekvenser for de mellommenneskelige relasjonene når teknologi tas i bruk i omsorgen. Det må med andre ord stilles spørsmål om konsekvenser for empati, sårbarhet, avhengighet og makt. Dette er uttrykk for en omsorgsetisk tenkning. Og det er en slik tenkning vi etterlyser.

Å ta teknologiens rolle på alvor

Foreløpig vet vi lite om omsorgsetiske aspekter ved teknologisk innovasjon i velferdsstaten. Dette er et kunnskapshull som vi skal gi svar til gjennom forskningsprosjektet Caring Futures. Vi vil forstå mer om hva slags rolle teknologien spiller i relasjonen mellom ulike brukere og profesjonelle. Vi er opptatt av å sikre mer kunnskap om etiske spenninger i omsorgsarbeid som innebærer bruk av teknologi i helse- og velferdssektorene. Slik kunnskap trengs for å ta teknologiens framtredende rolle i omsorgspraksis på alvor.

Selv om vi er kritiske til teknomagien, ser vi klart at utviklingen av ny teknologi vil kunne komme brukere og pasienter, og samfunnet som helhet, til gode. Teknologiske løsninger kan sikre medvirkning, individuell tilpassing, frihet og tilgjengelighet – dersom de iverksettes på en omsorgsfull måte. Men dette krever større bevissthet om omsorgsetiske problemstillinger knyttet til den hjelpen som skal gis gjennom teknologi.

Spørsmål om etikk i omsorgsrelasjoner er aldri enkle. Det er heller ikke spørsmål om teknologibruk i velferdsstaten. Snarere enn å framstille teknologi som en magisk løsning på de store og sammensatte omsorgsutfordringene vi står overfor, etterlyser vi en bredere debatt der vi har to tanker i hodet samtidig. Omsorgsetikk og teknologi må ses i sammenheng i framtidens omsorg.