Det utenkelige har skjedd: Du har blitt gammel.

Du ser og hører dårligere og har vanskeligere for å følge med. Du sliter med det praktiske i hverdagen, slik som å ta medisinene dine, handle og lage mat. Du kommer deg mindre ut og er mer ensom.

Så får du installert en omsorgsrobot med kunstig intelligens hjemme hos deg. Den ordner alt det praktiske, passer på at du ikke skader deg og holder deg med selskap, slik at du kan bo lenger hjemme og ha det bedre. Er ikke det bra?

Men kan virkelig kunstig intelligens gi ekte omsorg? Vil vi akseptere å ha en maskin og ikke en hånd å holde i? Er det noen vesentlig forskjell? Hva om maskinen kan hjelpe det til å være deg selv lenger? Men er du deg selv hvis maskinen tar over?

Intelligente trygghetsalarmer og smarte sensorer

Vi overstrømmes i dag av teknologiske muligheter i omsorgssektoren, som i samfunnet ellers. Kunstig intelligens og roboter gjør sitt inntog i felt etter felt.

Intelligente trygghetsalarmer lærer seg brukerens vaner og kan alarmere bedre og gi forvarsler. Sensorer og kameraer i hjemmet kan følge og vurdere beboernes fysiske og psykiske og sosiale velvære og diagnostisere og varsle sykdom tidlig. Men kan kunstige, kalde maskiner overta for ekte, varme hender?

Kunstig og ekte brukes gjerne som motsetninger. Det samme gjør intelligens og omsorg. Kunstig intelligens skulle derfor stå i dobbel motsetning til ekte omsorg.

Det er tre grunner til at det ikke lenger er slik.

1. I tider med falske fakta og konstruerte virkeligheter er det vanskelig å vite hva som er sant, genuint, autentisk og ekte og hva som er kunstig eller konstruert. Vi bestemmer selv hvem vi vil være, og hvis det vi vil være blir bedre ivaretatt med kunstig intelligens enn en hånd å holde i, så blir det slik.
2. Menneskeverdet er utfordret. Det er ikke lenger like selvsagt at alle mennesker er like mye verdt uavhengig av egenskaper og evner. Egenskapene definerer hvem du er og hva du er verdt. Særlig synes vi å verdsette kognitive egenskaper, som intelligens.
3. Det mellommenneskelige har blitt teknifisert. Vi opplever at teknologien tilfredsstiller stadig flere av våre behov for kontakt og samhandling med andre. Det å ta den i bruk for å tilfredsstille våre behov for omsorg virker langt mindre fremmed for oss nå enn for bare få år tilbake. Prestasjon trumfer eksistens.

I tillegg har kvantitet erstattet kvalitet. Å bo lenger hjemme er bedre enn kortere. Flere funksjoner er bra enn få. Mer intelligens er bra, fordi det er mer. Det er lettere å telle og måle funksjonsnivå enn å vurdere omsorg og mening. Det som kan telles blir det som teller.

Det å bruke kunstig intelligens til omsorgsformål virker derfor langt mindre selvmotsigende nå enn tidligere. Likevel reiser teknologien etiske spørsmål. På kort sikt er spørsmålet hvordan vi skal bruke teknologien på en god måte. På lang sikt reiser det grunnleggende spørsmål om hvilke verdier og hvilket samfunn vi får – og hvordan vi vil utvikle oss som mennesker.

God bruk av teknologi

Lokalt og konkret er et viktig spørsmål hvordan vi skal bruke teknologi, slik som kunstig intelligens, maskinlæring og dyp læring, til å sørge for god omsorg for eldre mennesker.

På individplan kan vi bruke teknologien for å øke sikkerheten og forhindre skader, for eksempel med ulike varslingssystemer. Vi kan også anvende den til å kompensere for funksjonstap, slik som ved bruk av hukommelsesutvidende systemer. Det kan øke aktivitet og selvbestemmelse. Teknologien kan også brukes til sosial stimulering. Robot-selen Paro er bare ett eksempel på det.

På det konkrete og lokale plan er utfordringen å utforme og bruke teknologien slik at nytten blir maksimal og ulempene minimal. Her er de etiske utfordringene knyttet til overvåking, personvern, selvbestemmelse og lik tilgang. I tillegg må vi forsøke å ta høyde for uforutsette konsekvenser. Men selv om vi klarer å lage nyttige systemer som øker folks sikkerhet, funksjonsevne og livskvalitet uten å kompromittere grunnleggende rettigheter, som retten til privatliv, så kan teknologiene gi oss utfordringer på samfunnsnivå.

Teknologi for et godt samfunn

På samfunnsnivå er det litt mer komplisert, fordi summen av valg på individnivå kan resultere i samfunn som totalt sett er dårligere for befolkningen.

Teknologiene kan for eksempel skape økte forskjeller mellom grupper. De kan også endre samfunnets normer og verdier, for eksempel med økt vekt på funksjon og prestasjon (evnediskriminering), noe som blant annet gjør at de som ikke har utbytte av teknologien blir enda dårligere stilt. Dessuten kan man få et ressursproblem dersom man får en stadig voksende teknologitrengende gruppe som lever lenger og legger beslag på mer ressurser.

I tillegg må vi spørre oss hvordan kunstig intelligens påvirker våre normer og verdier. Bidrar teknologien til å gi grunnleggende verdier et annet innhold?

Erstatter vi gjennom teknologien trygghet med sikkerhet – omsorg med overvåking og kontroll – verdighet med kognitive evner og prestasjoner – mening med funksjon – og mellommenneskelig samvær med kommunikasjon og underholdning?

Hva er et menneske?

Om vi hever blikket enda et hakk, reiser kunstig intelligens det grunnleggende filosofiske spørsmålet om hva et menneske er og hva det bør være i fremtiden.

Når vi vil bruke kunstig intelligens for å bremse eller kompensere for redusert kognitive funksjoner, må vi samtidig tenke gjennom når vi skal slutte. De fleste menneskelige funksjoner avtar med alderen – enkelte allerede fra 26 års alder.

Hvis vi skal forhindre dysfunksjon, når skal vi stanse? Når blir det «umenneskelig» å fortsette å øke våre funksjoner? Sagt på en annen måte, for å kunne bruke kunstig intelligens til beste for mennesket må vi vite hva det vil si å være et menneske.

Er det ikke «naturlig» at våre sanser og evner avtar med alderen? Blir vi mer oss selv når kunstig intelligens kompenserer for våre funksjonstap og svekkelser? Hva skjer når teknologien blir bedre enn oss på alle områder – også i å kjenne oss selv?

«Kjenn deg selv», sa Sokrates. Nå kan vi lese annonser om smart-armbånd som gjør jobben for deg: «Dette armbåndet kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, og kan hjelpe meg til å bli et bedre menneske.» (fra reklame for smart-armbånd). Blir det da teknologien som setter standarder for hva det er å være et menneske – for hva det vil si å leve et godt liv? Eller videre: Hvis maskinene er smartere og bedre enn oss – hvorfor skal vi da lytte til menneskene? Burde vi ikke la maskinene styre for å få en samlet sett bedre verden? Eller, hvis mennesket er definert av dets kognitive egenskaper, vil maskinene være mer «menneskelige» og flinkere og bedre enn oss?

Verdier i en opphauset virkelighet

Om vi skal vurdere de etiske sidene av å bruke kunstig intelligens i omsorgsarbeidet, må vi på det konkrete plan altså sørge for at nytten overgår ulempene, dersom vi skal bruke teknologien. På samfunnsnivå må vi passe på at teknologien ikke endrer våre normer og verdier på måter som vi ikke er tjent med. På artsnivå må vi sørge for at mennesket ikke endres på måter som ikke gagner oss eller verden.

Nå kan man hevde at kunstig intelligens ikke på noen måte truer menneskets eksistens. Kunstig intelligens er så langt kraftig hauset opp. Få resultater er å se innen helse- og omsorg. Samtidig forteller Netflix meg hvilke filmer jeg liker, Spotify hvilken musikksmak jeg har og Google hva jeg skal finne når jeg søker. I tillegg er potensialet så stort og omveltende – og vår refleksjons- og reguleringsevne så langsom. Vi må derfor starte tenkingen i forkant.

Dessuten må vi tenke både lokalt og globalt – på individ-, samfunns- og artsnivå. Vi må ikke la oss styre av teknologien, men styre den til beste for alle. Vi må bruke kunstig intelligens på måter som faktisk øker sikkerheten, som kompenserer for funksjonstap og øker livskvaliteten til enkeltmennesker, men samtidig må vi se på hvilke normer og verdier som fremmes og hemmes på samfunnsnivå når vi gjør dette. Vi må passe på så den ikke endrer våre grunnleggende oppfatninger av relasjoner, omsorg, eller det å være et menneske, på måter som vi samlet sett ikke er tjent med.

Det er en forskjell mellom å øke sikkerheten til et menneske – og å gjøre at det føler seg trygt. Det er en forskjell på å kompensere for funksjonstap og på å bli verdsatt. Det er en forskjell på å sørge for et menneskes velvære og å yte omsorg. Selvsagt skal vi sørge for at mennesker ikke skader seg, redusere deres funksjonstap og øke deres velvære, men vi må gjøre det på måter som kan gagne alle, og som ikke undergraver grunnleggende verdier som trygghet, å være verdsatt og respekt for sårbarhet.

Les også:

Kunstig intelligens var like god som leger til å oppdage sykdom på bilder, ifølge gjennomgang av forskning

Les også:

Forskere har laget kunstig intelligens som har blitt god til å samarbeide i dataspill