Verdens befolkning blir eldre og vil nok aldri bli ung igjen. Vi bør fokusere på å gjøre det beste ut av hva en permanent eldre verden betyr istedenfor å forsøke å finne måter å unngå aldringen på. Det finnes trolig ingen politikk eller utvikling som vil endre utsiktene til en permanent eldre befolkning.

Heller enn å lete etter politikk for å holde befolkningen ung er det bedre å satse på høy livslang kognitiv og fysisk funksjon og styrke livskvalitet. Vi bør finne ut hvordan vi kan komme best økonomisk og sosialt ut av de uunngåelige befolkningsendringene vi står overfor.

Flere barn og økt immigrasjon er ingen mirakelkur

Det finnes nok ingen demografisk løsning som kan unngå utsiktene til aldring verden over. Det er mange år siden FN påpekte at variasjon i størrelsen på immigrasjon ikke vil endre utsiktene til en permanent eldre befolkning. Politikk for å øke fertilitet blir ofte funnet å kun gi moderat eller ingen effekt, og vil heller ikke endre aldringsutsiktene i det lange løp.

Vi har egentlig ingen alternativ til å gjøre det beste ut aldringen, som langt på vei drives av økende levealder.

Den globale levealderen øker og mange «unge land» er eldre enn man tror

Levealderen i verden har økt med nesten fire år for hvert eneste tiår siden 1950 og fram til i dag. Økningen har skjedd raskest i de landene som før hadde lavest levealder. Konsekvensen har vært at ulikheten i forventet levealder mellom verdens land blitt nesten halvert fra 1950-tallet til 2010-tallet. «Forspranget» som blant annet en del vestlige land hadde i levealder er kraftig redusert, og det har blitt svært tett i ledelsen.

Fortsatt deler mange verden i «unge» og «gamle» land og befolkninger. Selv om det fortsatt er ulikheter i aldersfordeling, er alder sjelden et godt eller spesielt relevant mål på aldringen mellom land eller over tid. Ulikhetene er nemlig svært store når man ser på helse og funksjon blant de eldre. Det betyr at såkalte unge land ofte er effektivt eldre enn hva aldersfordelingen skulle tilsi.

Det er flere tiårs forskjell i hvilken alder man får sykdomsbyrden som en global gjennomsnittlig 65-åring har, ifølge en studie vi gjorde basert på verdens mest omfattende samling av helsedata, det internasjonale sykdomsbyrdeprosjektet. En person fra Papa Ny Guinea har tilsvarende sykdomsbyrde allerede i 40-årene som en fra Japan først får i 70-årene.

Når vi ser på objektive funksjonsmål som for eksempel aldersvariasjon i hukommelse (basert på en internasjonal undersøkelse fra WHO) finner vi og at alders-rangeringen av land endres når andelen av befolkningen med et gitt testnivå blir brukt som mål på når man er gammel. Sett på denne måten finner vi at Danmark er yngre enn India, til tross for at India har en langt yngre aldersstruktur.

Invester i gode liv over et stadig lengre livsløp

Land som har hatt større investeringer i mental og fysisk funksjon høster gevinstene av bedre fungerende eldre. Slike investeringer kan gjelde helsetjenester, sunt kosthold, vaksinedekning og sosial sikkerhet, men og faktorer som påvirker livsførsel, slik som likestilling og utdanning. Mange land har valgt å prioritere utdanningsinvesteringer altfor lavt, noe som gjør at de i mindre grad er rustet til å møte aldringen. I mange land har dessverre store andeler av befolkningen lavere utdanningsnivå enn man hadde i Europa på 1800-tallet.

Det er all grunn til å satse på lange liv mer enn tidligere – fra før fødsel til slutten på livet. Vi må tilrettelegge for gode liv og en så sen svekkelse som mulig. Hvis vi investerer tilstrekkelig kan vi høste gevinstene av en utvikling vi vet vil komme.