Ifølge en rekke norske media det siste året, nå sist TV2.no, hevder deltidsfastlege og forsker ved NORCE, Hogne Sandvik, at det finnes en årsakssammenheng mellom lengden på fastlegerelasjonen til en pasient og sannsynlighetene for at pasienten besøker legevakten, blir lagt inn på sykehus eller dør.

Statistisk sammenheng er ikke det samme som årsakssammenheng

Sandvik hevder dette basert på en forskningsartikkel han har publisert i British Journal of General Practice sammen med Øystein Hetlevik, Jesper Blinkenberg, og Steinar Hunskår ved Universitetet i Bergen. I forskningsartikkelens konklusjon hevder de at studien indikerer en årsakssammenheng fordi de finner en korrelasjon, også kalt statistisk sammenheng, mellom relasjonens lengde og legevaktbesøk, sykehusinnleggelser, og dødelighet. Dette er illustrert med grafer i artikkelen hos TV2.no mandag 17. januar.

Tilsynelatende reduseres antall legevaktbesøk, antall sykehusinnleggelser, og antall dødsfall hos pasienten når relasjonen til fastlege øker i lengde. Problemet er bare at en slik statistisk sammenheng mellom to fenomener ikke beviser at det ene fenomenet forårsaker det andre. Eller som man ville uttrykt i pensum på masternivå: Korrelasjon mellom observasjonsdata beviser ikke kausal sammenheng.

En annen mulig forklaring

Det er selvfølgelig mulig at en tettere relasjon mellom lege og pasient reduserer de nevnte utfallene, men det er andre historier som også er konsistent med de data som legges frem, for eksempel følgende historie:

Unge personer blir registrert hos en fastlege, deretter går det en rekke år uten at de behøver å gå til legen. Plutselig føler noen i denne gruppen at noe er alvorlig galt, og går til legen. En del av disse blir misfornøyde med legen, og bytter derfor lege. Dermed faller de ut av kategorien av pasienter med lang relasjon til legen og inn i kategorien av pasienter med kort relasjon til legen. Deretter kommer det en rekke av legevaktbesøk, sykehusinnleggelser, og dødsfall.

Lang relasjon til samme lege er med andre ord en indikasjon på at personen ikke har behov for å gå til legen. Sannsynligvis finnes det også mange unge mennesker som ikke har fastlege fordi de aldri går til legen. Denne gruppen vil også oppsøke lege (og få tilordnet fastlege) i det de føler at noe er galt, og dermed falle inn i kategorien med kort relasjon til fastlegen.

Med andre ord, de data som legges frem er konsistent med den enkle historien om at man skaffer seg lege når man føler behov. Hvorfor skulle man kaste bort tiden på å skifte fastlege når man ikke har behov for å gå til legen?

Hva er den enkleste forklaringen?

I vitenskapen bruker man vanligvis prinsippet «Occam’s Razor» når man søker etter en forklaring på et fenomen. Dette betyr at man velger den enkleste forklaringen som er konsistent med de observasjonene man har gjort. I dette tilfellet er den enkleste forklaring at man skaffer seg lege når man føler behov.

Hvis man virkelig ønsker å teste om lengden på relasjonen til fastlegen har noe å si (basert på observasjonsdata), må man forsøke å danne et såkalt naturlig eksperiment hvor relasjonen mellom pasient og fastlege avbrytes ved en tilfeldighet. En metode som har vært brukt med suksess i økonomifaget, er å se på hva som skjer rundt plutselige dødsfall i en relasjon.

Man kan for eksempel se på hva som skjer med pasienter som mister fastlegen på grunn av en dødsulykke, og sammenligne disse med pasienter som ikke mister fastlegen sin. Det er mulig en slik studie vil vise at relasjonen til fastlegen er viktig, men inntil videre er den enkleste forklaringen at mange skaffer seg lege når man føler behov: Det vil si at man vil kunne observere flere legevaktbesøk, sykehusinnleggelser, og dødsfall i de gruppene som nylig har anskaffet fastlege.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap