Mange pasienter som ønsker aktiv dødshjelp uttrykker også sterke ønsker om å leve. De ønsker å delta i alt fra ekstraordinære reiser og opplevelser til kjente hverdagssituasjoner, skriver kronikkforfatteren.
Mange pasienter som ønsker aktiv dødshjelp uttrykker også sterke ønsker om å leve. De ønsker å delta i alt fra ekstraordinære reiser og opplevelser til kjente hverdagssituasjoner, skriver kronikkforfatteren.

Aktiv dødshjelp: Et verdig liv er ofte viktigere enn ønsket om å leve

KRONIKK: Medienes unyanserte fokus på autonomi, frihet og uavhengighet som premiss for «et verdig liv» bidrar til å tone ned fellesskapet som verdi og styrke argumentene for aktiv dødshjelp.

Vår tid kjennetegnes av en kontinuerlig forhandling av egen identitet, der vi speiler oss i andre menneskers historier - blant annet om hva som gjør livet verdt å leve. Slike historier presenteres vi for på mange arenaer, ikke minst i mediene. Derfor er det interessant å utforske hvilke personlige historier vi møter i nettopp mediene og se nærmere på hvordan disse formidles.

Samfunnsutviklingen der dødsprosesser i økende grad er medikalisert, institusjonalisert og profesjonalisert er godt synlig i nyhetshistoriene om dødshjelp.

Historier i mediene kan bidra med kunnskap, forme holdninger, og påvirke handlinger. Men mediene er selv påvirket av, og påvirker, samfunnets verdier. Ifølge medieforsker Rosalind Coward (2013) har mediene bidratt til at etiske spørsmål har gått fra å fokusere på hvordan vi bør oppføre oss til hvordan vi ville oppført oss i en gitt situasjon. Et eksempel på slike spørsmål er de som oppstår i forbindelse med aktiv dødshjelp.

I en systematisk gjennomgang av 86 ulike personfokuserte nyhetshistorier om dødshjelp i norske nyhetsmedier fra 2009 til 2020 har jeg sett noen fellestrekk i måten dekningen er gjort.

Sterke skildringer av alvorlig sykdom

Sykdom står sentralt i historiene om ønsket om dødshjelp, og ALS og kreft er de vanligste begrunnelsene som oppgis. Et fellestrekk i disse nyhetshistoriene er videre at de handler om «vanlige» mennesker i en fortvilet situasjon, som publikum lett kan føle sympati med.

Overskriftene «Den tar verdigheten fra meg», «Fikk dødsdommen der og da» og «For fem år siden var han en aktiv familiefar» illustrerer sykdommens alvor. ALS-sakene inneholder kontrastfulle skildringer av tidligere aktive og engasjerte mennesker og utfordringene sykdommen nå har medført.

Historiene inneholder sterke skildringer av savnet av «det vanlige livet», følelsen av å få en dødsdom og frykten for det som ligger foran. Noen av historiene beskriver også håp om at ny forskning skal snu den håpløse situasjonen og et sterkt ønske om å leve.

Ønsket om å leve kommer til uttrykk i alt fra ekstraordinære reiser og opplevelser til kjente hverdagssituasjoner. Pasientene i de norske ALS-sakene beskriver ofte at de får god hjelp fra kommunens omsorgstjenester, familie og eget støtteapparat.

Likevel sier de at de ønsker dødshjelp, fordi de mener sykdommen ikke er forenelig med et verdig liv.

Alder er også en begrunnelse

Den tredje mest vanlige begrunnelsen for å ønske aktiv dødshjelp, etter ALS og kreft, handler ikke om sykdom – men alder. Disse sakene er ulike og varierer fra historier om friske, unge eldre som ønsker kontroll og selvbestemmelse, til eldre som frykter ensomheten og føler at de «passet ikke inn i den digitale verden».

I sakene som handler om døende pasienter med alvorlig sykdom knyttes ofte ønsket om dødshjelp til sykdommens alvorlighetsgrad, lidelse og frykten for å bli pleietrengende. Dødshjelpshistoriene knyttet til alder handler nesten utelukkende om det siste, frykten for å bli avhengig av hjelp fra andre.

I tillegg vektlegges friheten ved å kunne velge døden når man ønsker selv, muligheten til å kunne påvirke hvordan man ønsker å bli husket og muligheten til å ta et ordentlig farvel. I noen av sakene trekkes også frykten for ensomhet og hensynet til pårørende inn.

Hva er en «verdig» død og et «verdig» liv?

Nyhetshistoriene om dødshjelp formidler et tydelig bilde av «en verdig død». Den er kontrollert, planlagt, uten smerter og det er mulig å ta farvel med familie og nære venner før døden inntreffer.

Den døende beskrives som sterk og modig som har tatt valget om å dø. Slik bidrar historiene i mediene til å sette et skille mellom det å være en sterk person og det å være avhengig av hjelp. Selv om de døende synes det er trist at livet nærmer seg slutten, gir tekstene i mediene inntrykk av at de har forsonet seg med at det ikke lenger finnes noe håp, og da er fokuset flyttet til å det å få lov til å dø «med verdighet».

Valget om å dø formidles med stor grad av trygghet. Mange av kildene i tekstene mener det burde være en menneskerett å kunne velge å dø. Familie og nære venner spiller en viktig rolle som støttespillere. De sier de har forståelse for valget, og følger den døende helt til livet er slutt.

Samtidig som tekstene om dødshjelp inneholder sterke beskrivelser om hva som er en verdig død, sier de også mye om hva som er «et verdig liv». Flere av tekstene beskriver det å bli avhengig av hjelp og pleie som det verste som kan skje.

Sterke skildringer av frykten for å bli «liggende der som en grønnsak» og å ikke få den hjelpen man trenger understreker hvorfor.

Samfunnsutviklingen der dødsprosesser i økende grad er medikalisert, institusjonalisert og profesjonalisert er godt synlig i nyhetshistoriene om dødshjelp. Tekstene er i høyeste grad individualiserte, og tradisjon er erstattet med et uttalt ønske om å endre loven og tillate dødshjelp.

Individualiseringen kommer først og fremst til uttrykk gjennom fokus på selvstendighet som grunnleggende premiss for verdighet, og vektleggingen av det personlige ønsket om å kunne bestemme selv når og hvordan man ønsker å dø.

Et personlig valg?

Medienes personfokuserte historier om dødshjelp kommuniserer dødshjelp som et personlig valg på individnivå, ikke et samfunnsspørsmål, og tekstene bygger opp under ønsket om lovendring.

Selv om de personfokuserte sakene bare utgjør en del av den totale mediedekningen av dødshjelp som tema, er disse historiene viktige referansepunkter for hvem vi er og hva vi mener.

Medietekstenes positive grunnholdning til dødshjelp kan forklares med medielogikken i «hva som blir en sak», kildevalg og vektlegging av individuell autonomi som verdi. Den underbygges også ved at kritiske spørsmål og motstemmer er så godt som fraværende.

Det er forståelig i en journalistisk sjanger, som langt på vei presenterer historier der hovedpersonen ofte har et sterkt ønske og behov for å «eie/styre/kontrollene» historien selv.

Tidligere forskning har vist at tilsvarende personfokuserte nyhetshistorier om andre etiske spørsmål også bærer preg av ensidig kildeutvalg. Selv om kildene ofte sier dette er deres personlige valg, kjemper de for en lovendring som skal komme andre til gode.

Det er tilsynelatende ikke en «sak» at man ikke ønsker en lovendring. Denne medielogikken, i kombinasjon med lobbygruppenes roller i disse sakene, bidrar til at ett bestemt perspektiv får dominere i nyhetshistoriene. De døende ønsker lovendring, de får støtte av familie og nære pårørende og «alle de kjenner» er enige i at dette burde bli lov i Norge.

Et verdig liv for alle?

Fra et minoritetsperspektiv kritiseres den individuelle, juridiske tilnærmingen til dødshjelp for å ignorere og nedvurdere mennesker med funksjonsnedsettelser. De mener dette rammer pasientgrupper som er helt avhengige av pleie og deres rett til liv. Deres historier kan utfordre bildet av autonomi som grunnleggende premiss for et «verdig» liv.

Det finnes noen få unntak fra den dominerende legaliseringslogikken i mediehistoriene. Aftenposten og VG har også hver sin nyhetshistorie som skiller seg ut. I disse historiene følger de to alvorlig syke helt inn i døden, og viser at det er mulig med en «verdig død» også innenfor rammene av dagens regelverk.

Avisa Dagen intervjuet i 2015 en mann i rullestol som var avhengig av pleie og hjelp hele døgnet. Han ønsket å tillate dødshjelp, men endret mening og sier nå at det er «…på ingen måte et uverdig liv å leve slik jeg gjør». Han er opptatt av at samfunnet ikke må hjelpe folk med lidelser og funksjonshemminger å dø, fordi vi da beveger oss bort fra å være et samfunn som godtar ulikheter.

Nyhetsmediene har et stort ansvar i å fortelle et mangfold av historier med ulike perspektiver. Da kan historiene bidra med noe mer enn «bare» subjektive perspektiver, løfte frem viktige samfunnsspørsmål og styrke fellesskapet vi alle er en del av.

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS