Kierulf-utvalget, som behandlet ytringsfrihet og ytringskultur i forskningen, presenterte tidlige i år sine konklusjoner. Vi spør hva disse kan bety for bidragsytere og redaksjonelle vurderinger i ME-debatten, nå aktualisert etter Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefags (NEM) nylige etiske klarering av en omstridt forskningsstudie på den kontroversielle metoden Lighntning Process.

Polarisert debatt gjør ingen klokere

Debatten om ME er blitt svært polarisert og hard i språket. Denne debattformen gjør verken fagfolk eller offentligheten særlig klokere, og den er en belastning for de syke og deres pårørende.

ME-debatten var trolig også en av de offentlige debattene som gjorde Kierulf-utvalgets rapport om rammevilkårene for akademikeres ytringsfrihet så tiltrengt. Debatten har lenge gått i loop – omtrent de samme argumentene er blitt fremmet fra omtrent de samme partene.

På tross av at begge sidene i debatten besitter både erfaring og spesifikk kunnskap, skjer det lite tilnærming. Kan anbefalingene fra Kierulf-utvalget bidra til å få debatten ut av dette uføret?

Forskere må formidle selv om debatten er ubehagelig

Utvalget presiserer at vi som forskere og fagfolk har en formidlingsplikt. Vi kan utlede at vi ikke uten videre kan velge bort formidling fordi debatten er ubehagelig. Kunnskapsformidling er et akademisk ansvar.

Men for at vår kunnskapsformidling skal generere almen kunnskapsutvikling, så må formidlingen i form og innhold være åpen for gjensidig læring og bygge på en kontinuerlig sannhetssøken fra de deltakende fagfolkenes side. Alle parter i debatten sitter på unike bidrag, som samlet bør kunne hjelpe dem det gjelder, nemlig pasientene.

Ti ytringsvettsregler

Kierulfutvalget har formulert ti ytringsvettsregler (NOU 2022: 2, s. 10). Dersom vi som fagfolk kan forholde oss til disse, kan vi bidra til å skape et klima der også debatt om ME kan lede til kunnskapsutvikling og folkeopplysning.

Den første ytringsvettsreglen oppfordrer til nettopp å bruke ytrings- og informasjonsfriheten vi har, også utenfor fagfellesskapene. Den andre ber oss være modige, saklige, ærlige og nøye med fakta.

De neste fem reglene handler om hvordan vi forholder oss til andre i debatter, særlig meningsmotstandere. De lyder: «Søk sannheten, støtt dem som formidler, og ønsk motstemmer velkommen. Vær en åpen leser og lytter, en rimelig og raus kollega. Tolk meningsmotstanderes argumenter på best mulig måte – for dem.» Stråmannsargumentasjon bør unngås, står det i rapporten.

Videre «Ta ballen, ikke spilleren. Bruk flere argumenter, færre karakteristikker.» Og: «Det går an å være vennlig, selv om du er uenig.»

De neste to reglene handler om hvordan vi som fagfolk bør forholde oss til oss selv: «Feil kan være viktige. Anerkjenn dem, hos deg selv og andre.» og «Vend i tide. Å endre syn er ingen skam, det er en akademisk dyd.»

Hva er forskjellen på ytringsfrihet og akademisk ytringsfrihet?

Det ligger en interessant presisering om forskjellen på ytringsfrihet og det rapporten kaller akademisk ytringsfrihet i introduksjonskapittelet til rapporten. Et viktig formål for ytringsfriheten generelt er at den også beskytter ytringer som er følelsespregede og irrasjonelle, sjokkerende og kanskje usaklige.

Men, som rapporten understreker, kjennetegnes den akademiske ytringsfriheten av et krav til kvalitet, og dette kvalitetskravet knyttes til forskningsfaglige normer og standarder.

Som forskere og fagfolk må vi forholde oss til disse standardene, men vi kan ikke samtidig kreve at ikke-akademikere gjør det samme. Det må bety at det vi avkreves en romslighet og åpenhet når vi som forskere møter brukere til debatt.

Følelsesladde debattinnlegg og ytringsfrihet

På engelsk brukes begrepet tone policing tilknyttet maktulikheten i relasjonen mellom fagfolk og berørte. Tone policing er når den privilegerte parten fokuserer på måten den mindre privilegerte parten presenterer sitt argument på, heller enn å forholde seg til argumentet.

Vi bedriver tone policing når vi som myndighets- og fagpersoner avkrever sårbare grupper å følge de samme standardene som vi selv må følge som fagpersoner. Følelsesladede, og også irrasjonelle, debattinnlegg er en del av deres ytringsfrihet, men den er ikke på samme måten en del av vår.

På giganters skuldre

Sosiologen Robert K. Merton har formulert noen normer som gjerne refereres til som vitenskapens etos. De to første normene handler om kunnskapsdeling, felles adgang til universell kunnskap, og knytes til ideen om at kunnskapsproduksjon er et historisk fellesprosjekt.

Alle vi som i dag er involvert bør erkjenne at våre bidrag står på våre forgjengeres brede skuldre – «the shoulders of giants» (Merton, 1965). Understrekingen av at vi nålevende fagfolk bare er et ledd i den vitenskapelige historiekjeden maner også til ydmykhet: Vi står ikke ved historiens slutt. Etter oss vil det komme folk som vil oppdage det vi ikke var klare for å forstå.

Den tredje normen handler om forskningens interessenøytralitet. Forskningen skal ikke tilpasses noen gruppers særbehov. Den fjerde normen kalles organisert skeptisisme, og fordrer at forskeren ikke leter etter måter å bekrefte egne ideer om virkelighet og årsakssammenhenger på, men i stedet utformer forskningen sin på en måte som mest mulig kritisk utsetter egne antakelser for den strengeste etterprøving.

Forskerens redskap er metoden; vi bygger våre ytringer på kunnskap produsert ved hjelp av anerkjente vitenskapelige metoder tilhørende våre respektive disipliner. Vi er transparente med metodene vi bruker på en slik måte at våre arbeider kan etterprøves av andre forskere.

Forskere må være gode rollemodeller

Den siste av de ti ytringsvettsreglene fra Kierulf-utvalget er nær knyttet til Merton’s etiske prinsipper: «Presenter deg med omtanke, du er en ambassadør for akademia.»

I de falske nyhetenes tidsalder blir det å opprettholde normene for den akademiske fagligheten ekstra viktig. Bare slik kan vi skille seriøs kunnskapsproduksjon fra interessedreven kampanjevirksomhet.

Rapporten understreker at ikke bare har vi som etablerte forskere og fagfolk ansvar for akademias faglige omdømme, den minner oss også om vårt ansvar for å være gode rollemodeller for studenter og unge forskere.

2022 er ikke et forskningshistorisk endepunkt

Hva blir igjen av ME-debatten om alt dette følges?

• At de syke er preget av både medisinske og psykososiale belastninger, men at det er uenighet om i hvilken grad sykdommen kan utøses eller opprettholdes av kun det ene eller det andre.
• At en del mennesker utvilsomt er svært syke, men at vi enda ikke fullt ut kjenner etiologien bak sykdommen.
• At da er det også mulig at vi har med flere ulike sykdomsmekanismer å gjøre, men at de gir liknende utrykk, inkludert nøkkelsymptomet; post-exertional malaise.
• At svært mange ME-syke har opplevet dagens tiltak for gruppen som sykdomsforverrende, og at det er uenighet om hvorvidt den forskningen disse tiltakene bygger på er solid nok.
• At vi alle bør erkjenne at vi vet nokså lite foreløpig, og at vi forskningsmessig trolig fortsatt bare har skrapt i overflaten av dette fenomenet.
• Kanskje viktigst: At 2022 ikke er et forskningshistorisk endepunkt. Giganter har gått før oss, og vil komme etter.

Redaktører har et særlig ansvar

Ikke bare plikter vi som forskere og fagfolk å fortsette å stå i debatten. Vi plikter også å bidra til at den debatten blir et godt sted å stå. God kunnskapsproduksjon inkluderer erfaringskunnskapen.

Derfor vil en debatt som på en romslig måte evner å inkludere de berørte, bidra både til kunnskapsutvikling for oss som interdisiplinært fagmiljø, og i folkeopplysningen.

Redaktørene av tidsskrifter og medier som ønsker å framstå som seriøse, har et særlig ansvar. De kan bidra ved å forvente at fagfolk forholder seg til de ti ytringsvettsreglene til Kieruf-utvalget når de skal vurdere innsendte kronikker, og stille krav til etikk og faglighet i ytringene de publiserer.

En publiseringskanals integritet vises når redaktørene motstår clickbait-fristelser, og unngår å nøre oppunder den polariserende og lite faglig utviklende debatten som gjerne oppstår når disse reglene glemmes på omstridte fagområder som ME.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap