Det er foreløpig ikke vist at det er en økning av ADHD-diagnoser hos barn. Forekomsten av denne diagnosen har ligget stabilt i et tiår, skriver kronikkforfatteren.
(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)
ADHD: Både overdiagnostisering og underdiagnostisering er et problem
KRONIKK: Debatten om ADHD-diagnostikk er viktig. Den belyser hvor komplekst og sammensatt diagnostikk av utviklingsforstyrrelser er.
ADHD har
mangefasetterte årsaker, hvor både arv og miljø står sentralt. Slik sett
skiller denne diagnosen seg lite fra mange andre psykiske lidelser. For å komme
fram til rett bestemmelsessted er både gasspedal og bremsepedal påkrevd.
Hva er problemet?
Jeg tror de fleste fagfolk og forskere anerkjenner at ADHD
finnes, og er en gyldig diagnose. Videre vil mange slutte seg til at ubehandlet
kan tilstanden føre til store helseplager og dårlig livskvalitet.
Uenigheten
går, slik jeg forstår det, på hvor grensen for hva som skal diagnostiseres skal
gå, samt hvordan man skal forstå hva symptomene egentlig er, og hva de skyldes.
Hva er ADHD?
ADHD klassifiseres i nyere diagnosesystemer som en
nevroutviklingsforstyrrelse. For noen synes dette å føre til en forståelse av
diagnosen som en rent biologisk betinget hjernedysfunksjon eller hjerneskade.
Selv om slike tilstander kan føre til ADHD-symptomer og diagnose, er en
forståelse av ADHD som en grunnleggende dysfunksjonell hjerne en misforstått og
utdatert modell.
En utvikling av en nevrologisk forstyrrelse er enkelt definert en svekket
utvikling av kognitive eller motoriske funksjoner som kommer til syne i
barndommen. Hvorfor brukes prefikset «nevro»?
Fordi kognisjon og motorikk
styres av hjernen, og således har vanskene noe med et avvik eller umodenhet i
sentralnervesystemet å gjøre. Hjernemodning hos barn avhenger både av arv og miljø,
og «nevro» innebærer altså ikke biologisk determinisme eller genetisk
preprogrammering.
Arv og miljø
For det enkelte barn vil noen ganger arv være helt
avgjørende, f.eks. utviklingsforstyrrelser grunnet kjent genetisk syndrom.
Andre ganger vil miljø være essensielt, f.eks. alkoholpåvirkning i
svangerskapet, langvarig sult eller alvorlig deprivasjon / mangel på
grunnleggende omsorg i tidlig alder.
De aller fleste med diagnosen ADHD har imidlertid verken et
genetisk syndrom eller alvorlige og utviklingsforstyrrende erfaringer som nevnt
ovenfor. Forskningen har vist at ADHD-symptomer hoper seg opp i enkelte
familier, noe som indikerer at genetiske faktorer spiller en viktig rolle.
Det bør ikke herske noen tvil om at ADHD finnes, men det er vanskelig å enes om hvor den nedre grensen skal gå.
Dette utelukker imidlertid ikke at miljøfaktorer er viktige, og kan påvirke
graden av symptomer - ikke minst hvor funksjonsnedsettende de blir.
God
undervisning, god omsorg og et sunt, utviklingsstøttende miljø vil kunne bedre
konsentrasjonsevne og aktivitetsregulering, som er de funksjonene som er
forstyrret ved ADHD.
Slik sett blir innspillene fra den pågående debatten viktig:
vi kan ikke utelukke at pandemislitasje, negativ innflytelse fra sosiale
medier, samfunnets høye krav til barn i utvikling eller for lav toleranse for
naturlige vansker med oppmerksomhet kan spille inn på den opplevde forekomsten
av ADHD-symptomer.
Ikke enten eller
ADHD er en såkalt spekterdiagnose, noe som blant annet betyr
at det ikke er en tilstand man enten har eller ikke har. De aller fleste kan
kjenne seg igjen i symptomene på ADHD i enkelte situasjoner, noen har milde,
men ikke alvorlig funksjonsnedsettende grad av dem, mens andre har alvorlige,
funksjonsnedsettende vansker som må diagnostiseres og behandles.
Hvor grensen
for en diagnose skal gå er svært vanskelig å definere, og ulike holdninger hos
ulike fagpersoner spiller helt sikkert inn. Hvor går egentlig grensen mellom
naturlig menneskelig variasjon og en funksjonsnedsettende tilstand?
Dette bør
være en pågående debatt, men uten at man inntar en definitiv enten-eller
posisjon. Det bør ikke herske noen tvil om at ADHD finnes, men det er vanskelig
å enes om hvor den nedre grensen skal gå.
Hvor går veien videre?
For min del blir konklusjonen at ja, vi må bekymre oss over
en eventuell overdiagnostisering - som fører til at vi sykeliggjør barn og
stigmatiserer dem med en diagnose hvis det er forholdene rundt dem som egentlig
bør endres.
Men vi må bekymre oss like mye for manglende identifikasjon –
underdiagnostisering – av barn som kan få vesentlig bedret prognose og funksjon
hvis de får forståelsen og behandlingen en diagnose på sitt beste kan medføre.
Jeg vil minne om et viktig faktum: det er foreløpig ikke
vist at det er en økning av ADHD-diagnoser hos barn. Forekomsten av denne
diagnosen har ligget stabilt i et tiår.
Den pågående debatten skyldes blant
annet en økning av henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrien med mistanke
om ADHD, men det er et åpent spørsmål om dette fører til en vesentlig økning i
antall stilte diagnoser.
Vi må imidlertid følge utviklingen tett, sørge for
gode utredninger og ikke minst sørge for at barn får hjelp i sitt nærmiljø uten
at det forutsettes en diagnose for å sette inn tiltak.
Vi må motstå fristelsen til å redusere kompleksiteten i
menneskers psykologi – både fra at nevroperspektiv og fra et samfunnsperspektiv
– ydmykhet er påkrevd, generelle svar på komplekse fenomener er ugyldige svar,
alle barn som sliter må vurderes individuelt.
Så husk at vi har både en gasspedal og en bremsepedal, og at
begge må benyttes for å komme sikkert frem til bestemmelsesstedet.
LES OGSÅ:
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?