Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi har alle sett det. Politikeren som med messiansk overbevisning erklærer at «forskning viser» at deres tiltak vil revolusjonere samfunnet. Byråkraten som trøster oss med at «studier viser» at deres reguleringer er ufeilbarlige. Aktivisten som triumferende proklamerer at «vitenskapen er entydig», og at det å tvile er det samme som å fornekte.

Men her er problemet: Ikke all forskning er skapt likt. Ikke alt som glimrer er gull, og ikke alt som kalles forskning, fortjener å representere sannhetens vokter.

Fra virkelighet til retorikk

Vitenskapen er en edel disippel av tvil, en evig søken etter det som er riktig snarere enn det som er beleilig. Likevel har begrepet «forskning» blitt utvannet, mishandlet og omgjort til en tryllestav i retorikkens tjeneste.

Det som en gang var et verktøy for å avdekke virkeligheten, brukes nå ofte som et retorisk skjold mot kritikk. Og bak dette skjoldet gjemmer det seg alt fra vaklevorne spørreundersøkelser med mer entusiasme enn metode, til strategisk utvalgte datapunkter med tvilsomme motiver og PR-vennlig presisjon. 

Under COVID-19-pandemien fikk vi et nærmest teateraktig eksempel på dette, der tempo og gjennomslagskraft overtok for faglig nøkternhet. 

En faglig fadese

Surgisphere-skandalen står igjen som et monument over hva som kan skje når vitenskapens språk brukes uten dens nødvendige disiplin. Et ukjent selskap hevdet å sitte på et gigantisk pasientdatagrunnlag, og klarte – nesten ubegripelig – å få sine tall inn i vitenskapens høyborger: The Lancet og The New England Journal of Medicine.

Studiene påvirket internasjonale retningslinjer – før de måtte trekkes tilbake i all hast, etter at ingen, verken redaktører eller forskere, klarte å ettergå datagrunnlaget. Resultatet ble ikke bare en faglig fadese, men en påminnelse om hvor skjør vitenskapen blir når tilliten overtas av hastverk og illusjoner.

Forskning som retorisk tryllekunst

Det moderne mennesket, omringet av en ustanselig strøm av informasjon, navigerer et krevende landskap hvor fengende overskrifter ofte overskygger substansen bak dem. «Forskning viser» har blitt en form for verbal magi, en trollformel som stanser enhver videre diskusjon.

Men den som ønsker å forstå vitenskap, må spørre: Hvilken forskning? Hvordan ble den gjennomført? Har den vært gjenstand for fagfellevurdering, eller er den et ensomt fyrtårn i et hav av motsigelser?

Det er her en glemt grunnregel må hentes frem fra støvete akademiske saler: Onus probandi – bevisbyrden. Det er ikke kritikeren som må motbevise påstanden, men den som fremsetter den, som må bevise sin gyldighet. Likevel ser vi stadig eksempler på det motsatte.

Den som våger å stille spørsmål, anklages for å være bakstreversk eller uvitende, mens den som med store ord peker på forskning, slipper unna krav om etterrettelighet. Men en enslig studie er ikke en fasit, og en hypotese er ikke en lov. 

Hvis en politiker hevder at en ny skolemodell vil løfte elevene til akademiske høyder, er det ikke kritikernes oppgave å motbevise det. Det er politikeren som må legge frem solid dokumentasjon – og ikke bare et festtalevennlig utvalg av anekdoter.

Vitenskapens fallgruver og akademisk kamuflasje

Som om ikke forflatningen av begrepet «forskning» i seg selv var utfordring nok, lusker en mer tilslørt trussel i kulissene: den strategiske bruken av forskning som bekreftelsens verktøy snarere enn erkjennelsens. 

Når forskning ikke lenger brukes til å utforske virkeligheten, men til å forsterke det man allerede har bestemt seg for å mene, da har vi tatt steget ut av vitenskapens verksted – og inn på propagandaens scene, hvor fakta formes etter manus og publikums applaus er målet.

I slike tilfeller brukes vitenskap ikke som verktøy, men som dekor. Studier publisert i tidsskrifter med lav vitenskapelig gjennomslagskraft – ofte med slapp metode og tynn empiri – blir trukket frem som kronargumenter, mens solid og reproduserbar forskning som peker i motsatt retning forsvinner ut av samtalen som om den aldri eksisterte. Det handler ikke om hva forskningen faktisk viser, men om hvilken retorisk nytteverdi den har.

Dette er særlig tydelig innen alternative behandlingsmiljøer eller «biohacking», hvor én studie om nesepusting, en annen om infrarød vamebehandling, og kanskje en tredje basert på anekdoter og placebo, sys sammen som et intellektuelt lappeteppe – som om mengden alene kunne kompensere for mangelen på kvalitet. Det som i realiteten er anekdoter med fotnoter, kles i vitenskapens språkdrakt.

Svekkelse av offentligheten

Innenfor seriøs medisinsk forskning ville dette vært utenkelig. Her bygges kunnskap lagvis, gjennom nitid testing, uavhengig replikasjon og en vilje til å forkaste hypoteser når dataene tilsier det. Der handler det ikke om hva man ønsker å finne, men om hva som står seg etter møtet med virkeligheten.

Men i politikk og samfunnsdebatt? Der vinner ofte den med best retorisk timing, ikke nødvendigvis den med best dokumentasjon.

Verre blir det når forskning finansieres av aktører med egeninteresser. Historien er full av eksempler: Tobakksindustrien som i årevis finansierte forskning for å tåkelegge sammenhengen mellom røyking og kreft. Oljegigantene som sponset studier for å så tvil om klimaendringer.

Moderne eksempler finnes i fleng, og vi bør være årvåkne når forskning som tjener bestemte interesser, plutselig blir løftet frem som objektiv sannhet. Når studier velges ut fordi de bekrefter et synspunkt, i stedet for å reflektere den samlede kunnskapen på et felt, svekkes den offentlige samtalen.

Fra klikkvennlige overskrifter til kritisk tenkning

Så hva kan vi gjøre? Først og fremst må vi lære oss å stille bedre spørsmål. Når noen hevder at «forskning viser», må vi kreve spesifikasjoner. Er den støttet av flere undersøkelser? Er den en del av en bredere kunnskapsbase, eller et isolert funn?

Media bærer også et stort ansvar. I jakten på klikkvennlige overskrifter og sensasjonelle funn, ender vitenskap ofte opp som et offer for journalistisk lettvinthet. «Kaffe gir kreft!» den ene dagen, «kaffe forlenger livet!» den neste.

Dette skaper ikke opplysning, men forvirring – en informasjonsmessig kakofoni hvor tilliten til forskning gradvis eroderes. Det er på høy tid at vi krever mer kritisk vitenskapsformidling, med vekt på etterrettelighet fremfor klikk.

Utdanningssystemet må også ta sin del av ansvaret. I en verden hvor pseudovitenskap sprer seg med stor hastighet, er det avgjørende at de unge læres opp i kildekritikk og vitenskapelig metode. De må forstå at forskning ikke handler om én enkelt sannhet, men om en kontinuerlig prosess der nye funn alltid kan utfordre gamle. Vi må vaksinere samfunnet mot intellektuell lettvinthet.

Vitenskapens sanne vesen

Forskning er vår mest presise lykt i et mørkt landskap av uvitenhet, men hva hjelper det med lys dersom det rettes feil vei?

Når forskning vris, plukkes selektivt eller blåses opp for å støtte en bestemt fortelling, blir den ikke lenger et verktøy for sannhetssøken – den blir en skyggeteater hvor de mest behendige manipulatørene styrer budskapet.

Misbruk av forskning er ikke bare en intellektuell forseelse – det er en langsom, men effektiv uthuling av tilliten til vitenskapen som samfunnets sannhetsformidler.

Vitenskap er ikke en skulptur hugget i stein, hvor hvert funn forblir urokkelig og absolutt. Den er heller en elv i konstant bevegelse, som sliper ned feil, justerer retning og former landskapet over tid. Noen steder flyter den bred og rolig, andre ganger bryter den gjennom gamle barrierer og skaper nye innsikter.

Ingen endelige sannheter

De største vitenskapelige fremskrittene har ikke skjedd fordi noen blindt stolte på etablerte sannheter, men fordi de våget å stille spørsmål der andre så urokkelige premisser.

Neste gang noen triumferende erklærer at «forskning viser», la oss ikke umiddelbart blende av påstandens autoritet. Ikke fordi vi avviser vitenskap, men fordi vi respekterer den nok til å insistere på at den må behandles med den grundighet, åpenhet og etterrettelighet den fortjener. For i vitenskapens sanne vesen finnes ingen endelige sannheter – kun bedre spørsmål.

Les også:

Nå er angrepet på universitetene i full gang

Statistikk blir brukt som våpen i den amerikanske makt­kampen