Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Høyesterett bestemte i 2023 at avl på rasen Cavalier King Charles er forbudt i Norge, og det burde også vært resultatet for rasen engelsk bulldog. Men den samme rettsaken avgjorde at avl på engelsk bulldog kan fortsette etter et bestemt avlsprogram.

Dyr med den laveste graden av BOAS (Brachycephalic Obstructive Airway Syndrome), sykdommen som gir pustebesvær, kan altså brukes i avlen. Men dommen sier ingenting om det som det egentlig er behov for, som er å snu avlen og avle på lengre snuter.

• Les svar fra Norsk Kennel Klub her: Legg vekt på helse-egenskaper, ikke hunderaser

Sammenhengen mellom brakycefal skalleform, som kjennetegnes av forkortet snute, et massivt hode og overskudd av bløtvev som blokkerer luftstrømmen beskrives i artikkelen «Canine Brachycephaly: Anatomy, Pathology, Genetics and Welfare».

Avlsmålene i rasen må gjøres om

Rasestandarden, som beskriver hvordan rasen skal se ut, og utvelgelsen av avlsdyr fortsetter som før - og den er fortsatt basert på korte snuter. Men det å ikke ha BOAS er ikke det samme som å være frisk, for det er en rase med helseproblem og store, kontinuerlige pustevansker.

Den britiske studien «English bulldogs in the UK: a VetCompass study of their disorder predispositions and protections» konkluderer med at grunnen til den dårlige helsen til engelsk bulldog skyldes den ekstreme eksteriøravlen. Rasen har 19 ganger høyere risiko for å utvikle BOAS enn andre raser.

Forskning viser dessuten at det ikke er nok genetisk bredde eller genetiske forskjeller blant hundene i populasjonen engelsk bulldog til å bedre tilstanden. Den amerikanske studien i « A genetic assessment of the English bulldog» viser at rasen har mistet så mye av den genetiske bredden at det vil være svært vanskelig å forbedre rasens helse innenfor den eksisterende genpoolen. 

Grunnen er at genomet (arvestoffet) nå har mange store områder som i hovedsak er identiske for individer i rasen. Derfor er det kun et tidsspørsmål før forekomsten av alvorlig BOAS innhenter også den resterende delen av rasen, som fortsatt er tillatt brukt i avl.

Det er rasens opprinnelsesland og internasjonale rasestandarder som definerer hvordan hundenes utseende, vanligvis kalt eksteriøret, skal være i den enkelte rase.

Og den internasjonale rasestandarden blir ofte brukt som unnskyldning for å kunne fortsette ekstremavlen. Men raseklubbene i Norge står fritt til å endre avlsmålene for norske populasjoner av hunderaser.

Kennelklubben har uttalt at de nå har tatt tak ved at de har bedt dommerne om ikke å gå for de mest ekstreme av korte snuter. Men premieringen av korte snuter fortsetter jo så lenge rasebeskrivelsen ikke endres. Avlsmålet, hundeutstillingssystemet og måten dommere dømmer denne rasen på må rett og slett endres.

Avlssystemet er konservativt og fiksert på rene raser

Det er store helsemessige utfordringer i mange hunderaser. Det er to årsaker til det: uvettig eksteriøravl og helseproblemer som følge av det, samt små populasjoner (få avlsdyr) som gir innavl og innavlsproblemer, og dermed sykdom og helseproblemer.

Men det er noe raseklubbene ikke ser ut til å ville erkjenne. Det at hundeverdenen ikke tør, kan eller vil ha kunnskap for å gå inn i disse problemstillingene, er jo nesten det som er mest skremmende.

Selv om forskning helt kart viser at eksteriøravl og avl i små populasjoner med genetisk like dyr påfører dyrene lidelser, holder raseklubbene beinhardt på sine avlsmål og vil heller ikke gjøre innkryssinger av andre raser for å øke den genetiske bredden og bedre helsen i rasen.

Et av de få unntakene er kryssingsprosjektet med lundehund, hvor populasjonen var så liten, og helseutfordringene så store at rasen var i ferd med å dø ut.

Det er rett og slett slik at hele tankegodset er feil med tanke på å rette opp avlen. Og det er klart at for en del raser, er det bare innkryssing fra andre raser som er måten å komme seg i en annen retning på.

Å beregne innavl av en paring er ikke forvaltning av rasen

For å kunne forvalte en rase og holde innavlgraden nede er det en forutsetning å ha både kunnskapen og verktøyet som må til for å holde rede på slektskapet til alle individene i rasen.

Kennelklubben har ikke kommet lenger enn til å kunne, i begrenset omfang, beregne innavlen på avkommet i en planlagt paring. Men det har ikke noe å gjøre med forvaltningen av rasen å gjøre. Og problemet er vel egentlig at kennelklubben og raseklubbene ikke innser at de ikke har kompetanse.

Utvalget av avlsdyr i engelsk bulldog vil i fremtiden basere seg på veterinærundersøkelser for å stadfeste grad av BOAS. Men det hjelper ikke at en veterinær ser på dyret.

Dyrene må tittes genetisk i kortene. For avlsplanlegging handler om rasen, populasjonen som helhet, og ikke enkeltindivider. Det må beregnes avlsverdier basert på individets og slektningens sykdomssituasjon.

Ved utvelgelse av avlsdyr må det legges stor vekt på å velge de hundene som er lite i slekt med hverandre. Jo færre dyr det er i rasen, jo større vekt må det legge på slektskapet og mindre på premiegraden eller på bruksegenskapene.

Kennelklubben burde stille seg spørsmålet om hva skjer med innavlsøkningen i det avlsopplegget de kjører, men det gjør de ikke.

Vil hundemiljøet ta lærdom av rettssaken?

Selv om tre runder i rettsvesenet ikke endte med forbud på avl også på engelsk bulldog, er resultatet en viss seier for genetisk fagkunnskap. Og den oppmerksomheten hele prosessen har fått har gitt økt oppmerksomheten rundt utfordringene i hundeavlen.

Det er kanskje vel så viktig for framtidig hundeavl, hvis vi ser ut over de to rasene. For bortsett fra den innerste kretsen av renavlere i kennelklubbsystemet, har samfunnet fått både kunnskap om og skjønner mer av hvilke lidelser avlen påfører hundene. Og det er ikke tvil om at det norske samfunnet har blitt mye mer bevisst på de negative sidene ved eksteriøravl.

En kamp om å få fortsette med eksteriøravlen som påfører dyr lidelser eller å gi de bedre livskvalitet, burde egentlig ikke hatt noe i rettssystemet å gjøre, men noe som dessverre viste seg å være nødvendig.

Les også:

Leonhard Seppala, kvenen som gjorde hundekjøring kjent

Det må bli slutt på dyremishandling i hundetreningens navn