Vi hører mest om brutale kamper og henrettelser. Men jihadistene er ikke bare drapsmenn. De bygger allianser for å overta makten, og de frister med sosiale reformer.

Våpen eller barberhøvel

Når de så har overtatt, er det store forskjeller på hvordan de styrer. Det fører til at lokalbefolkningen noen steder aksepterer det nye styret. Andre gjør motstand. Enten med våpen i hånd eller mer fredelig – alt fra å la være å betale skatt til å fortsette å barbere seg.

Jihadister – det er de som praktiserer jihad i sin mest ekstreme og voldelige form, ifølge definisjonen til Store norske leksikon. Det vil si at de vil etablere en islamsk stat ved hjelp av væpnet kamp. I Norge er de for eksempel kjent for de brutale drapene til IS i Syria og gjennom Boko Harams bortføringer av jenter og kvinner i Nigeria.

Reformer og sosiale nettverk

Jihadister er ikke bare terrorister og mordere, ifølge Nupi-forsker Natasja Rupesinghe. Hun ser på hvordan disse gruppene kommer til makten, men også på hva de gjør når de har overtatt den og faktisk skal styre et område.

Hun har funnet ut at ikke bare kan de sammenlignes med andre opprørsgrupper over hele verden, men det er også store forskjeller på hvordan de styrer.

Rupesinghe bruker Mali som eksempel. Da grupper med tilknytning til al-Qaida tok makten nord i landet, hadde de bruke mye tid i forkant på å bygge opp sosiale nettverk og kontakt med lokalbefolkningen.

– Det vi leser i avisene, er at de tar over ved hjelp av vold. Men de gjør mye mer grunnarbeid før de oppretter et styre. Det krever god kontakt og allianser med lokalsamfunnet og de lokale elitene, sier hun.

Rettferdig retorikk

Ifølge Rupesinghe bruker jihadistene vold for å ta over makten, men de lover også endringer i samfunnet. For eksempel sosiale reformer og et rettssystem som ofte oppfattes som mer rettferdig.

Propagandaen handler om et mer rettferdig samfunn og å hjelpe gruppene som står lavest på den sosiale stigen.

– I praksis er det ikke alltid dette som skjer. Det er et skille mellom retorikk og praksis, sier hun. Kvinnenes plass i samfunnet er et godt synlig eksempel. De må være hjemme og ikke arbeide utenfor huset, de må være tildekket og de kan ikke være på samme sted som menn.

Lokale ledere

Lokale ledere kan utgjøre en forskjell når jihadistene tar over styringen.

– De kommer ikke inn og bare innfører et autoritært styre. De bruker vold, men de går også inn i allianser med viktige lokale ledere. Disse lokale elitene har et visst spillerom for å påvirke hvordan styret vil bli praktisert, ifølge Natasja Rupesinghe.

I Mali, for eksempel, fikk lokale ledere i noen regioner forhindret bruk av de mest voldelige straffene.

Mindre vold med al-Qaida

Ifølge Rupesinghe har gruppene som har tilknytning til al-Qaida, vært mer forsiktige med å bruke vold mot lokalbefolkningen. Toppledelsen der vil etablere styresettet gradvis. IS-tilknyttede grupper, derimot, aksepterer mye mer vold mot sivilbefolkningen.

Så langt har ikke jihadistene fått styre veldig lenge i noen afrikanske regioner. Men selv om de mister kontrollen over et område, så kan de beholde stor makt.

Det gjør de ved hjelp av overvåkning. – På den måten kontrollerer de hva alle gjør selv om de ikke er på plass og synlige. Hvis noen bryter reglene, så får jihadistene beskjed der de er ute i bushen. Derfra kommer de på motorsykler for å straffe dem som har brutt reglene. De klarer faktisk å styre befolkningen uten å ha etablert territoriell kontroll og uten synlige institusjoner, sier Nupi-forskeren.

Beskytter seg selv

I doktorgraden sin ser Natasja Rupesinghe på hvorfor jihadistene lykkes med mobiliseringen i noen områder, men ikke i andre.

– Den viktigste måten vi kan forstå dette på, er å snakke med lokalsamfunnet. De har blitt utsatt for helt ekstraordinære situasjoner, og vi hører ikke mye om hvilke strategier de har klart å etablere for å håndtere dette, sier hun.

Selv ikke internasjonale styrker og FN-operasjoner klarer å beskytte lokalbefolkningene. Derfor prøver Rupesinghe å forstå hvordan lokalbefolkningen beskytter seg selv.

Gjør motstand

Det gjør Isak Svensson, også. Professoren ved Uppsala universitet forteller hvordan lokalbefolkningen gjør motstand mot jihadistene. Siden åpen motstand kan være livsfarlig, skjer den ofte i skjul, hjemme hos folk.

– Det er mange som ikke samarbeider. De betaler kanskje ikke skatt, de sender ikke barna i skolen, de slutter å jobbe, de er ikke fullt ut med på prosjektet til jihadistene. Så er det enda flere som gjør små motstandshandlinger i dagliglivet, forteller Svensson.

Hår, ikke skjegg

Det kan være alt fra å røyke til å høre på musikk som er forbudt. Kvinner viser håret, menn barberer seg.

– Veldig mange rapporterer at de gjør motstand, sier Svensson, som har intervjuet lokalbefolkningen i Mosul i Irak. Der styrte IS i tre år.

– Dette var et fryktelig brutalt diktatur. De fleste var redde for å gjøre noe mot IS offentlig, men det betyr ikke at det ikke forekom motstand, understreker Isak Svensson.

Han er nettopp ferdig med å skrive en bok om sivil motstand mot jihadistene. Planen er at den kommer ut i 2022.

Svensson mener at sivil ulydighet har vært og kan være effektiv, selv om den ikke har vært nok til å beseire noen jihadistgrupper.

– Når vi ser på Syria, for eksempel, ser vi likevel at det har vært et antall tilfeller der sivile demonstrerer og krever forandringer som de faktisk får igjennom, forteller han.

Sammenligner

Også den svenske professoren ser forskjeller mellom de forskjellige områdene som har hatt jihadist-styring. Han har sammenlignet tre områder som jihadister har utropt til nye stater: Azawad i Mali, IS i Irak og al-Mukalla i Jemen.

I Mali ble jihadistene møtt med utbredt sivil motstand. Lokale grupper nektet å samarbeide, de demonstrerte, de gjemte kulturskatter. I Irak var motstanden i stedet militær og voldsom. I Jemen, derimot, aksepterte de sivile det nye styret.

Global mot lokal

– Motstanden kommer når det internasjonale, globale perspektivet hos jihadistene kolliderer med det lokale, sier Svensson.

– Lokalbefolkningen er misfornøyd når de får følelsen av at det kommer inn noe som de opplever som utenforstående.

I al-Mukalla i Jemen tilpasset jihadistene seg lokalsamfunnet. De var ikke like harde med å innføre nye lover, de lot folk fortsette å tygge khat, de giftet seg inn i lokalbefolkningen.

I Nord-Mali, derimot, kom jihadistene inn som en fremmed gruppe i en region der tradisjonen var ganske tolerant og der kvinnene var mer likestilte. Ikke minst synet på kvinnenes rolle i offentligheten skapte konflikt.

– Fra før finnes det ingen forskning på hvordan sivil motstand brukes mot jihadistgrupper, sier Isak Svensson.

Referanser:

Natasja Rupesinghe, Mikael Hiberg Naghizadeh og Corentin Cohen: Reviewing Jihadist Governance in the Sahel. NUPI Working Paper 894, 2021.

Isak Svensson og Daniel Finnbogason: Confronting the caliphate? Explaining civil resistance in jihadist proto-states. European Journal of International Relations, desember 2020, doi: 10.1177/1354066120976790

les også:

Norske forskere starter jihad-arkiv

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?