Global temperatur ved overflaten nådde nye høyder i januar 2020.

Som forventet?

Svaret på spørsmålet er henholdsvis «nei», «ja», og «egentlig ikke». Les videre, så får du detaljene - om henholdsvis global temperatur, havnivåstigningen og klimafølsomheten.

Global temperatur

Som nevnt i min bloggpost ved årsskiftet, så traff jeg godt med mitt tips for global temperatur i 2019. Derimot må det sies at årets januar-måned ble noe varmere enn jeg hadde forutsett. Både bakkemålinger, reanalyser og satellittmålinger har plassert januar 2020 på en knepen førsteplass eller hårfin andreplass.

Januar 2020 var temmelig varm oppe i troposfæren.

Februar har ikke startet fullt så varmt, men har – såvidt jeg kan se – siktet seg inn på tredjeplassen her nede ved overflaten. Definitivt en varm start på året, altså.

Havnivået

Et av mine andre tips for fjoråret, var at 2019 ville bli året da man omsider kunne fastslå at det er en akselerasjon i altimetersatellitt-målingene av globalt havnivå. Siden resultatene fra altimetermålingene alltid ligger noen måneder etter sann tid, så var det for tidlig å konkludere på dette temaet ved årsskiftet. Men nå er havnivåkurven oppdatert t.o.m. 1. desember, og vi ser at havnivået fortsatt ligger godt over trendlinjen – en trendlinje som trolig er kunstig bratt på grunn av spesielle forhold i starten av måleperioden.

Globalt havnivå målt med Topex-Poseidon og Jason-familien av satellitter.

Denne uken kom dessuten en viktig publikasjon (Veng & Andersen: «Consolidating sea level acceleration estimates from satellite altimetry», Advances in Space Research, 2020) som bekrefter akselerasjonen, basert på målinger gjort med en annen familie av satellitter som også hadde radarhøydemåler, deriblant Europas første radarsatellitt ERS-1.

ERS-1 har en egen plass i min minnebok, siden det var den satellitten jeg bygget min forskerkarriere på. Jeg husker at det var mye diskusjon om hva slags bane satellitten skulle gå i. Ved å flytte den litt opp eller ned, kunne man få ulike repetisjonsmønstre for satellittens spor på jordoverflaten. Selvsagt ble det kompromisser, og satellitten gikk dermed gjennom ulike faser av sin levetid med henholdsvis 3 dagers repetisjon (perfekt for å måle sjøisen i Bottenviken), 35 dagers repetisjon (for å kunne dekke hele Jorda med radarbilder) og 168 dagers repetisjon (for geodesi/tyngdefelt).

Endringene i repetisjonsmønster underveis har gjort det mer komplisert å beregne havnivåendringene sett fra ERS-1, men forskerne har etter hvert klart å danne seg et bra bilde. Satellitten ble for øvrig skutt opp i juli 1991, like etter det store vulkanutbruddet på Pinatubo. Støvet og svovelaerosolene fra Pinatubo blokkerte for mye sollys som ellers ville ha varmet opp havet i 1991-1992. Legg så til at det var en ganske stor El Niño vinteren 1991-1992, så forstår man at altimetersatellittene hadde mye å stri med den første tiden. Den andre måleserien av havnivå startet for øvrig med oppskytningen av Topex-Poseidon et drøyt år etter ERS-1.

De to satellitt-måleseriene av globalt havnivå.

Vel, kort oppsummert er konklusjonen at det nå synes påvist – med temmelig stor sikkerhet – at havnivået har akselerert over måleperioden 1991-2019, og verdien på akselerasjonen er estimert til 0,10 +/- 0,01 mm/år2. Et enkelt bilde vil da være at det globale havnivået – etter å ha steget 4 cm det siste tiåret og 3 cm i tiåret før det, vil stige 5 cm det neste tiåret og 6 cm i tiåret deretter. Det blir fort en solid havnivåøkning av sånt.

Vil det gå så raskt? Ikke hvis det kommer et kraftig vulkanutbrudd i mellomtiden. Men en akselerasjon er det.

Klimafølsomheten

Det har lenge gått rykter om at klimafølsomheten for CO2 i de nyeste klimamodellene har blitt enda høyere, og nå er dette bekreftet. I artikkelen «On the Climate Sensitivity and Historical Warming Evolution in Recent Coupled Model Ensembles» (Flynn & Mauritsen, Atmospheric Chemistry and Physics Discussion, EGU, January 2020) vises essensielle tall fra de mange modellene som er kjørt i det såkalte CMIP6-kampanjen, for bruk i den kommende hovedrapporten fra FNs klimapanel (IPCC6).

Blant de mest «moderate» klimamodellene er nå den norske modellen NORESM og to modeller fra NASA GISS, med transient klimarespons (TCR) på henholdsvis 1,48 og 1,66 og 1,81 grader.

I den andre enden finner vi den kanadiske (CanESM5) og den britiske (HADGEM3) med TCR-verdier på 2,75 og 2,47 grader. Spennet i likevektsklimafølsomhet (ECS) er enda større, fra bare 2 grader til over 5 grader.

Egentlig er jeg overrasket og skuffet over at klimamodellene anno 2020 spriker så mye når det gjelder den globale temperaturens følsomhet for CO2. Man kan selvsagt gjemme uenigheten ved bare å se på middelverdien, men det vil være å føre politikerne bak lyset. Jeg er derfor veldig spent på hva IPCC6 kommer til å presentere som sitt «beste estimat» for TCR. At ECS kan være stor, skal jeg ikke utelukke, for det er mange feedback-effekter som kan koble seg inn i det lange løp. Men TCR-verdier i området 2,4 – 2,7 grader synes jeg virker helt spinnvilt, sett ut fra hvordan naturen har håndtert økningen fra ca 280 ppm til 413 ppm CO2 i atmosfæren.

På den annen side – jeg startet denne bloggposten med å si at januar 2020 ble varmere enn jeg hadde forventet ...

Kjør debatt!

Powered by Labrador CMS