Imitasjon og Vestens økonomiske suksess

I dette blogginnlegget forsøker jeg å vise at grunnen til den positive utviklingen i Vesten skyldes et stadig sterkere forsvar for offeret. Avsløringen av syndebukkens uskyld har, gjennom århundrene, skapt et stadig mildere, mindre voldelig og mer humant menneskesyn, som også kan, på grunn av de mellommenneskelige gevinster en offerfri kultur gir, reflekteres inn i en økonomisk kontekst.

Konflikt er et mellommenneskelig problem, det oppdager man ved å sammenlikne mennesket med andre arter. Ettersom mennesker er mindre styrt av instinkter enn dyr, vil man ha en viss frihet i forhold til vold og konflikter. Vold blir med andre ord et moralsk problem. Når noe blir kalt vold, mener man at det nettopp ikke er bygd på instinkt, men refererer til en moralsk dimensjon. Voldsforskere bruker ikke begrepet vold om dyr, men forbeholder det den menneskelige sfæren. Man kan si det slik: dyr kan ikke klandres for vold. Nettopp dette viser en grunnleggende forskjell mellom mennesker og dyr.

Ifølge Aristoteles er ikke mennesket, i utgangspunktet, i noen særstilling. Mennesket er som naturen for øvrig. Vi behøver føde, og ter oss noenlunde som dyr i formeringsakten. Men mennesket er som Gud i det at det kan tenke og ha forestillinger omkring seg selv, hevder han. Menneskets evne til tenkning, til å ha forestillinger omkring seg selv, er helt klart noe spesielt ved mennesket. I Poetikken hevder hevder Aristoteles at det som først og fremst skiller mennesket fra dyrene er menneskets overlegne evne til å etterligne (mimesis).

Imitation is natural to man from childhood, one of his advantages over the lower animals being this, that he is the most imitative creature in the world, and learns at first by imitation.

Aristoteles. Poetics, 1448b5-10

For å illustrere etterligningens betydning kan man bare observere barn, helt fra begynnelsen, i den måten det prøver å orientere seg i virkeligheten på. Barnet begynner veldig tidlig å ta etter andre, først foreldre og søsken, så kamerater, så det man ser på tv, film, leser i bøker etc. Forsøk med nyfødte viser at det ikke tar mange sekundene før de begynner å ta etter omgivelsene. (Oughourlian, Jean-Michel. (2010). The Genesis of Desire, East Lancing, Michigan: Michigan State University Press, 88-95.)

Menneskets evne til symbolsk etterligning er frapperende. Ikke bare etterligner vi mennesker i nærmiljøet; vi etterligner popstjerner, filmstjerner, folk som gjør suksess på de områdene vi setter høyt etc. Vi etterligner også holdninger, verdier, spesielt verdier som vi ser integrert i personer. Imitasjon kan også anta svært så symbolske former når vi etterligner verdiene som er materialisert i institusjoner (for eksempel kirken, læresteder og politiske partier). Mennesket, spesielt i en globalisert verden imiterer skikker fra helt andre steder på kloden, uten noen gang å ha hatt fysisk befatning med den kulturen man imiterer. Individet vil, ut fra en imitativ grunnforståelse, være summen av det som det etterligner. Likevel, ingen etterligner på samme måten, derfor er summen av vår etterlikning også den som gjør oss unike. En imitativ forståelse av mennesket vil uvilkårlig vektlegge mennesket som sosial konstruksjon, samtidig som det vil sette spørsmålstegn ved den tradisjonelle, autonome forståelsen av individet.

Dersom man ser på fenomenet etterligning ut fra et makroperspektiv, vil det være vanskelig, dersom imitasjon utelates, å forklare både læring og kulturell overføring. Ut fra et imitativt perspektiv kan man for eksempel skjønne hvordan land som Tyskland og Japan, som etter 2. verdenskrig lå langt nede, igjen har blitt teknologiske stormakter. Ved at et land imiterer de andre lands produkter, de mest avanserte produktene, finner man gradvis fram til enda mer avanserte måter å utvikle disse produktene på. Et land som alltid vet best hvordan ting gjøres (et kjennetegn ved land som har vært ledende over lang tid) blir plutselig forbigått - nettopp fordi de er blitt for lite åpne for imitering. Dette skjedde for eksempel med det industrielle England på 70-tallet. Det kan i det hele virke som om den rivende teknologiske utviklingen skyldes imitativ åpenhet – noe som forklarer hvorfor USA i dag er ledende.

Negativ imitasjon

Ut fra et imitativt perspektiv er det, som vi har sett, relativt lite å lære om menneskelig konflikt fra dyreriket - og enda mindre om konfliktløsning. Dersom mennesket hadde forholdt seg mer som dyr til konflikter, ville det «løst seg» ved at man trekker seg tilbake når overmakten blir stor og ikke blir stående igjen for å være sikre på at æren er i behold. Men mennesket gjør jo ikke alltid det. Tvert imot. Historien er full av beretninger om seier mot alle odds. Ikke sjelden har en liten hær slått ut en langt større hær.

En oppfatning av mennesket som grunnleggende imitativt, fører til at man stiller spørsmålstegn ved lettbeinte karakteristikker av mennesket som fritt og uavhengig. Kan et menneske i utgangspunktet være fritt når man tilegner seg virkeligheten gjennom imitasjon av andre? Mennesket har en viss frihet til å velge modeller, selv om det vi kaller valg nettopp skjer på bakgrunn av tidligere påvirkninger. Dersom etterligning var et resultat av frie valg, ville det vært både uproblematisk og lite fundamentalt. Opp gjennom oppveksten har vi ikke fritt valgt påvirkningskanaler. Heller er det slik at vi velger gjennom hva vi ser andre velge. Vi er uvilkårlig henvist til andre, ikke bare våre modeller, men også de som vi tar avstand fra.

Ofte er det slik at vi tar sterkest avstand fra de som vi ligner mest på, det vil si vi tar sterkest avstand fra de som ligner oss mest på de områdene vi absolutt ikke vil ligne dem på. Du har for eksempel datteren som absolutt ikke vil ligne på moren, mens alle andre ser hvor utrolig like de er. Den typisk sentimentale og romantiske forståelsen av parforhold sier at et forhold ikke fungerer fordi man er for ulike. Dette kan ha noe for seg i forhold til interessefellesskap. Men pirker man dypere ned i forholdet, er saken ofte det motsatte: man er for like på de områdene man ikke vil likne hverandre på.

Imitasjon er bygd på likhet

Likhet en problematisk størrelse. Dette har, i såkalt primitive kulturer, blant annet blitt materialisert som forbud mot tvillinger. Drapet av den ene tvillingen er nettopp basert på et tabu mot likhet, et primitivt behov for å skjule en åpenbaring av likhet. Hvorfor kan man spørre? Likhet er basert på imitasjon. Gjennom imitasjon oppnås større likhet - men likhet er truende. Dersom en elev befinner seg på lærlingnivå, er han ingen trussel mot en lærer, og læreren vil oppmuntre lærlingen til å ta etter hans interesser. Men dersom likheten blir for stor og eleven truer lærerens kompetanse, vil denne likheten bli selve trusselen. Derfor er det i alle kulturer et behov for en viss differensiering og polarisering, nettopp for å holde konfliktene på avstand. Det blir viktig for kulturer å proklamere ulikhet, differanse, distinksjon, nettopp fordi det demper konfliktene.

Etterligning fører til at man blir mer lik den man etterligner. Begjæret etter å tilegne seg noe fra den andre, fører til større symmetri mellom partene, og dette begjæret etter noe som tilhører en annen, blir lett konfliktfullt. Etterligning fører gjerne til ulike former for fordobling. Begjæret synes å flytte seg fra begjærsobjektet til den som begjærer objektet, altså begjær basert på den andres begjær. Hvis flere begjærer det samme, vil det måtte oppstå en viss rivalisering.

Vi godtar at en person etterligner oss så lenge han eller hun ikke truer vår posisjon. Men idet etterligningen truer vår posisjon, truer med å gjøre oss mindre original og unik, blir det gjerne konflikt. Man verdsetter som regel flinke folk, men dersom noen er flink på akkurat det området hvor jeg har mine ambisjoner, og truer min posisjon, vil det lett oppstå rivalisering. Denne rivaliseringen kan imidlertid dempes og føre til noe positivt dersom det sluses inn i samarbeid.

Intense konflikter har en tendens til å skape ufrivillig likhet. Begjæret økes og grensene mellom en selv og den andre utviskes. I stedet for avgrensning basert på identitet, oppstår doble bindinger. Det store paradokset er jo at dess sterkere rivaliseringen er, dess mer ulik tror man at man er fra de andre. På den måten skaper rivaliseringen en stadig mer akutt likhet med andre, mens de involverte tror de er mer og mer forskjellig fra hverandre. Dette er selve ur-paradokset innenfor all relasjonsforståelse, hvor selve aksen mellom en troverdig og en ikke-troverdig relasjonsteori blir til.

Positiv imitasjon

Etterligning behøver ikke å føre til konflikt og doble bindinger. Historien, i likhet med vår hverdag, er full av eksempler på at potensielle rivaler blir venner. Et integrert menneskesyn kan gjøre underverker. Dersom man ser at den man rivaliserer med er like mye verdt som en selv og har samme grunnleggende frihet til å utfolde seg, kan man ta brodden av en latent konflikt. Å lære av konkurrentene, kan snu fiendskap til vennskap.

Konkurransebasert samarbeid er et av næringslivets fremste bud. Konkurranse er rettet mot de som produserer eller selger det samme produktet, og blir sett på som både effektivt, verdiskapende og nødvendig - selv om det også betyr at bedrifter blir utkonkurrert og folk mister jobbene sine. Den negative effekten av konkurranse skjer idet folk innenfor samme bedrift begynner å rivalisere seg i mellom slik at produksjonsperspektivet glipper. Det er effektivt når næringslivet konkurrerer, ikke bare mot andre bedrifter, men også innad i bedriftene. Men dersom rivaliseringen innad i bedriftene fører til misunnelse og fraksjonering, slår det straks tilbake på bedriftene selv. Dess større likhet det er mellom partene, dess større mulighet er det for at rivaliseringen blir intensivert.

Rivalisering og vold

Selv om etterligning kan virke som roten til rivaliseringen, er jo etterligning i seg selv verken konfliktfylt eller rivaliserende. Man kan blant annet etterligne modeller som innehar kvaliteter som får mennesket til å dempe rivaliseringen. De fleste modeller frigjort fra etiske og religiøse perspektiv, er ofte både rivaliserende og voldelige. Det er likevel ikke sikkert at en person som flørter med voldelige idealer blir voldelig, spesielt ikke dersom han har andre, mer fundamentale idealer bak voldsidealene. Problemet oppstår i grunnen idet mennesker ikke har integrerte etiske idealer, idealer som kan punktere de mer mediestyrte idealene.

Går man tilbake et hundreår eller mer, ble rivalisering og konflikt forsøkt regulert gjennom klasser og privilegier. Ikke alt behøvde være negativt med det. Dersom man forestiller seg et samfunn preget av akutte konflikter, vil nettopp et hierarki fungere som en konfliktdemper. Når en bonde forholdt seg til en adelsmann i middelalderen, ville nettopp standsforskjellen virke preventivt i forhold til rivalisering. Denne modellen med hierarki og privilegier er selvsagt ikke noen ideell tilstand, men de som lokaliserer disse fenomenene som ren utbytting har nok tatt for lite høyde for konfliktnivået i et samfunn. Likevel, når et samfunn ikke lenger ser seg tjent med disse inndelingene, blir nettopp klasseinndeling og privilegier grobunn for rivaliseringer. Man kan si at oppretting av forskjeller er både et forsøk på å demme opp for konflikter - gjennom å rasjonalisere dem - og en spore til konflikt når dette ikke lenger fungerer.

Problemet med demokratiet - sett bort fra at det kan være fryktelig byråkratisk - er nettopp denne rivaliseringen som oppstår når alle blir like, når det ikke finnes noe fristed fra imitasjon og rivalisering. Når det ikke er forskjeller, når det er ingen forskjell på ung/gammel, fattig/rik, mann/kvinne, vil rivalisering lett flyte inn i alle områdene i livet. Alle konkurrerer med alle. Der hvor det er størst likhet, vil rivaliseringen være mest intens. En tiåring vil helst konkurrere med an annen tiåring, ikke med en seksåring. Det er liksom ingen vits i å rivalisere dersom ulikheten er for stor.

Dersom man går langt tilbake i tid, ble trusselen og kaoset, skapt av rivalisering, ofte dempet gjennom offer-riter. (Teorien omkring offer-ritual og syndebukk-tenkning er delvis hentet fra verkene til den franske tenkeren, René Girard. Se spesielt The Scapegoat, Violence and the Sacred, Things Hidden since the Foundation of the World og I Saw Satan Fall Like Lightning.) Ved at en person ble kjent skyldig for et kaos, klarte man å gjenopprette en midlertidig fred. Religion fungerte slik som en kanalisering av rivalisering og konflikter. Alle tradisjonelle kulturer er bygd på en aller annen form for offer-ritual. Valget av offer kan være tilfeldig. Likevel, det er en tendens til at noen som skiller seg ut fra klanen lettere blir valgt som offer. Eksperiment med å male et kryss på en ulv (som gjør ulven annerledes enn flokken) gjør den mer utsatt for å bli utskilt fra flokken. Ofte er et offer blant mennesker noen som skiller seg ut. Det kan være en fremmed eller et menneske med en synlig skavank. Men det kan også være noen som skiller seg ut ved sin ungdom eller sin skjønnhet. Andre ganger ved å være gammel og skrøpelig. Noen ganger er valget av offeret helt tilfeldig. Men det betyr ikke at offer-ritualet i seg selv er tilfeldig. Tvert imot. Det er offeret som skal lindre konfliktene og være i stand til å holde samfunnet sammen.

Offeret er med andre ord ikke bare en absurd handling som skal forsone menneskene med gudene, det er selve botemiddelet mot samfunnsmessig kaos. Gjennom å ofre noen, dempes konfliktene innad i gruppen. Man har oppdaget de skyldige og samfunnet begynner å fungere igjen - inntil kaoset, deliriet skapt av mimetiske konflikter topper seg på nytt - og man må finne nye ofre. Slik har samfunn fungert, og slik fungerer, på en langt mer avdempet måte, familier, skoleklasser, arbeidsgrupper også i dag.

Det at man pekte ut en skyldig for å skape forsoning og fred fikk gruppen til å tro at det er noe guddommelig, ikke bare i det å ofre, men i den som blir ofret. Det har ikke vært uvanlig, spesielt under tidlige offerpraksiser, at den som ble ofret, gradvis ble omformet fra offer til guddom, nettopp på grunn av denne fredsskapende funksjonen. I det deliriet som oppstår når et samfunn er i kaos, inntrer en frenetisk aktivitet for å finne en skyldig. Man kan forestille seg tilstander hvor alle står mot alle, hvor far står mot sønn, mor mot datter og så videre, dette som i en religiøs kontekst karakteriseres som en apokalyptisk tilstand. Denne konflikten hvor alle er mot alle, finner sin løsning i et alle mot én. Med andre ord, for å demme opp for kaos i et samfunn, for å få det til å fungere igjen, må man finne en syndebukk. Ettersom syndebukken har bidratt til å få samfunnet til å fungere igjen, finner man mange eksempler på at syndebukken, etter hvert, blir transformert til en guddom.

Mytens omskrivning av virkeligheten

En myte tar ofte utgangspunkt i en eller annen voldelig hendelse. Mytene blir som regel nedskrevet lenge etter hendelsene, etter at kollektivet har tenkt og tolket det som har hendt. De skrives ut fra opplevelsen av at offeret har gjenopprettet freden i samfunnet. Mytene blir til gjennom en forskyvning av denne kollektive volden. Det kan virke som enkelte myter er fantasifulle omskrivninger av en historisk hendelse, enkelte ganger omskrevet til det ugjenkjennelige. Men samtidig som mytene skjuler en kollektiv vold, er de også en kilde til å lokalisere de voldelige strukturene. Det gjelder bare å lese myten som noe annet enn den opprinnelig ville si. Samtidig som mytene forsøker å sensurere, legitimere eller gi mening til volden, aner man samtidig den egentlige grunnen. Mytetekster er ofte en åpenbaring av hva de forsøker å tildekke, de er med andre ord en omskrivning av virkeligheten. Dette skjer imidlertid ikke før man befinner seg i en tid hvor man kan, gjennom å være befridd fra den spesifikke kulturens normer, avmytologisere myten.

En av fordelene med en rasjonalistisk kultur er nettopp det at man kan avsløre strukturene bak myter. En rasjonalistisk kultur er nettopp frukten av å ha, til en viss grad, avslørt myten om offeret. La meg illustrere dette fortrinnet med vår rasjonalistiske kultur: det er for eksempel ingen som har bevist at det ikke var jødene som forgiftet brønnene og slik forårsaket svartedøden. Likevel, alle i dag vet at det ikke var jødene. Hvorfor? Er det fordi vi har blitt så mye mer fornuftige. Menneskets kapasitet til fornuft og tenkning kan vel neppe forklare dette. Menneskenes hjernevolum har knapt økt på 700 år. Grunnen må derfor lokaliseres i historien, i historiske hendelser. Mye tyder på at det nettopp er fordi vi har avslørt offerets uskyld at vi vet dette. Vi vet at jødene, fordi de var en minoritet og hadde en annen religiøs praksis, stadig vekk ble syndebukker. Vi har, i hvert fall delvis, avslørt denne mekanismen. Vi vet at marginale grupper ble offer, og ut fra dette vet vi at jødene ble syndebukker i forhold til svartedøden. Vi vet altså dette, ikke fordi vi har blitt mer intelligente, vi vet det fordi vi lever i en tid hvor myten om offerets uskyld er blitt så mye mer tydelig.

Det kan se ut som om det er avmytologiseringen av offerstrukturene i samfunnet som skaper rasjonalismen, ikke rasjonalismen som avslører offerstrukturene. Med andre ord, rasjonalismen er et bi-produkt av en storslagen avsløring av syndebukkmekanismen. Man kan si at rasjonalismen selv er et produkt av denne avsløringen, ikke selve kraften som toner ned vold og offer nedtones.

Slik sett kan man se volden, både som et prinsipp som forskyver virkeligheten og som et opprinnelsesprinsipp til kultur. Den er både opprinnelsesprinsippet for kulturen samtidig som den truer kulturen i sitt mest fundamentale uttrykk. Den amerikanske kultur-teologen Gil Bailie hevder i boka Violence Unveiled at mennesket, gjennom sin historie har gått fra «civilization-made-possible-by-violence» til «civilization-made-impossible-by-violence». (Gil Bailie.(1999). Violence Unveiled. Humanity at the Crossroads, New York: The Crossroad Publishing Company, 114.)

Omsorg for offeret

Omsorg for offeret er noe relativt nytt. Den gamle klanstanken hvor et oss og et dem opprettholdt et system som man nesten ikke stilte spørsmålstegn ved, har, spesielt i de siste århundrene, blitt stadig mer porøs. Omsorg for offeret er et førende prinsipp, enten man snakker om politikk eller om etikk. Dette startet som et religiøst fenomen hvor man begynte å se på mennesker som falt ut av systemet, som verdifulle i Guds øyne. Var de først verdifulle i Guds øyne, måtte de også verdslig sett være verdifulle. Dette førte til at man opprettet sykehus og andre sosiale ordninger som vernet og bevarte offeret. Nettopp denne utviklingen som utvidet menneskeverdet har, gradvis, sneket seg inn på alle områdene i samfunnet, og er i dag drivkraften bak Vestens velferd. Det store spranget framover begynte da man så at mennesker som befant seg utenfor ens egen klan og gruppe var verdifulle, ikke bare verdifulle, men også like verdifulle som en selv.

Media har omsorg for offeret

Dette med omsorg for offeret er ikke bare begrenset til de religiøse sfærene av samfunnet. Omsorg for offeret har faktisk spredt seg til de fleste områder, også der man ikke forventer det, som for eksempel i media. Omsorg for offeret er så selvfølgelig i dag at straks noen lider, er media der og forsvarer offeret. Media er en direkte forlengelse av å ha omsorg for offeret. Det har vært viktig med en Mandela eller en Tutu i Sør-Afrika, men dersom media ikke hadde ført en slik konsekvent kritikk av urettferdighetene, slik at styresmaktene fikk hele verdensopinionen mot seg, ville nok opphevelsen av apartheid kunne latt vente på seg i noen hundreår til.

Tekster som skrives ut fra offerets perspektiv

Det er vanskelig å si når omsorg for offeret startet. Det virker i alle fall som om dette kom svært sent inn i menneskenes utvikling. Man finner forsvar for offeret i Platons forsvarstale for Sokrates, og man finner det enkelte steder i de jødisk-kristne tekstene, spesielt i Det nye testamente. I Det nye testamente gis en relativt ny forståelse av volden. I Det gamle testamente er det fremdeles mytologiske tekster hvor Gud deltar i volden, selv om den der begynner å få sitt rette opphav – hos drapsmannen, hos Kain og hans like, gjennom at drapet blir sett på som synd. Det foregår altså et skifte, hvor volden, som menneskene mente at de utøvde i Guds navn, blir noe syndig og menneskelig - noe de selv er ansvarlige for.

I de nytestamentlige skriftene blir Jesus framstilt som sitt samfunns syndebukk, samtidig som man vektlegger hans uskyld. Dette er med på å bryte tradisjonell offerpraksis. Den som ofres må alltid kjennes skyldig. Ofringen av Jesus får enkelte til å hevde at ofringen var urettferdig. Den grelle kontrasten mellom de som ofrer og offeret skapte, i Jesu tilfelle, tvil omkring syndebukkmekanismens effektivitet. Den genuint uskyldige blir gjort absolutt skyldig. Jesu død fremstilles som absolutt urettferdig – uten at dette påstås direkte. Hendelsene taler for seg selv. Ofringen av Jesus ble sett i lys av menneskenes og samfunnets urettferdighet.

Jesu offer, slik som evangeliene beretter det, er ikke noe som var selvpålagt, men en konsekvens av å avsløre samfunnets vold. Jesus blir gjort til offer fordi han angriper de menneskelige offerstrukturene. I Evangeliet etter Matteus sier Jesus at det ikke er offer han vil ha, men barmhjertighet. (Matt 12.17.) Jesus er en trussel mot samfunnet. Den voldelige struktur er truet. Spriket mellom Jesus sine gjerninger og anklagene mot ham, bidrar til å avsløre syndebukkmekanismen. Det at hekseprossesene stoppet opp på 1700-tallet var ikke bare på grunn av økt rasjonalitet, men skjedde også fordi man så at de såkalte heksenes skjebne lignet mistenkelig på ofringen av Jesus.

Konfliktløsning i Det nye testamente

Jesu budskap er et budskap om radikal, mellommenneskelig konfliktløsning. Det er såpass radikalt framstilt i Bergprekenen at enkelte teologer har hevdet at det kan ikke være ment så bokstavelig. Jesu hevder at når noen slår deg på det høyre kinn, skal man vende det andre til, når noen vil ha en skjorte av deg, gi ham kappen også, når noen tvinger deg til å gå en mil, gå to. Dette kan imidlertid ses som en oppskrift på konfliktløsning. Konflikt kommer av at ingen vil gi seg, ingen vil innrømme den andre noe. Konflikt kan ikke løses før en av partene viser at han er villig til å gi noe. Denne løsningen, basert på å gi, står i kontrast til den borgerlige mentaliteten av å måle opp, se hvor mye den andre parten gir før man selv gir nøyaktig like mye. Millimeter-rettferdighet kan bare skape en avdempet form for terrorbalanse, i beste fall regulere en konflikt.

Det nye testamente er radikalt i og med at en slik holdning ikke bare skal forbeholdes slekt, venner og familie, men alle. Utfordringen er å vise denne holdningen mot dem man er i konflikt med. Denne nye holdningen antyder en helhetlig giverholdning, som ikke er basert på om vedkommende fortjener at man gir. Jesus viser en ny attityde ved å velge omgang med de som skulle være under Guds dom (horer, spedalske, tollere og andre som ikke oppfylte de religiøse kravene). (Den tyske teologen Bultmann hevdet at Jesu omgang med syndere, skjøger og tollere må, fordi det er så radikalt ut fra samtida, være en historisk kjensgjerning. Rudolf Bultmann. Jesus, Oslo: Gyldendals Fakkel-bøker, 1968, 46.)

Jesus anklager fariseerne for å være skyldige i systematiske drap av profeter, skriftlærde og vismenn ned gjennom tidene (Matteus 23.34-36). Sett ut fra en klassisk og voldelig offerteori, er dette et bilde på hvordan kulturen har virket fra tidenes morgen (Girard, René. Things Hidden Since the Foundation of the World, London: The Athlone Press, 1987, 158-159.). Den som setter seg opp mot klanen og kritiserer den voldelige og urettferdige kulturen, vil falle for den. Jesus nevner profeter, skriftlærde og vismenn. Vi kan fortsette listen med Jesus, Martin Luther King og Gandhi, ja, faktisk med enhver som faller som uskyldig offer for vold. De som pukker på samfunnets voldelige offerstruktur, vil ofte selv falle som offer. Samtidig har profetenes, vismennenes, menneskerettighetsforkjempernes ikke-voldelige holdninger bidratt til at man har oppdaget denne voldelige strukturen, og, gradvis, tenkt annerledes om vold og offer.

Enhver som klarer å snu konflikt og potensielt eskalerende vold henimot fredelige løsninger, bidrar til å grunnlegge et mer raffinert samfunn - uten vold og konflikt - et samfunn hvor de som skiller seg ut blir ivaretatt. Grunnen til Vestens økonomiske suksess, må faktisk ses i lys av framskritt innenfor religion og kultur.

Økonomisk velstand og menneskeverd

Når det gjelder det å være kulturelt ledende og innovative, er det ofte slik at de som er ledende innenfor økonomi, også er ledende innenfor det kulturelle, spesielt innenfor avantgarde kulturen. Jeg vil tro at Vesten vil opprettholde sin posisjon som den ledende kulturprodusenten lengre enn innenfor økonomi og militær styrke ettersom Vestens grunnleggende liberale attityde til tilværelsen fremmer kulturlivet, og det virker lite trolig at denne utviklingen regresserer i noen særlig sterk grad.

Menneskeverdet innenfor de fleste områdene har blitt sterkere. Massen opplever i dag en langt større grad av komfort og personlig frihet enn før (Francis Fukuyama. (2006). The End of History and the Last Man, NY: Free Press, 334.). Selv om bristene i et moderne samfunn er mange, har den gradvise utviklingen mot et mykere og mer liberalt samfunn skapt et klima hvor man står svært fritt i forhold til selvutvikling og kreativitet. Det at man i Vesten tillater så høy grad av rivalisering, kommer av at man har så sterke tabuer mot vold, samtidig som at hver enkelt har mulighet til å følge sine begjær.

Utviklingen i det 20. århundre, og da spesielt den teknologiske, er noe som nesten overgår en science fiction-roman. Fly, biler, månelandinger, Facebook, Skype og masse mer. På det viset ser det ut som om verden utvikler seg mot det ekstreme, både positivt og negativt. I dette ligger det også grobunn for apokalyptiske tilstander hvor, på grunn av teknologiens ødeleggelsespotensial, volden kommer så fullstendig ut av kontroll, samtidig som denne ekstreme tilstanden også kan bidra til å videreføre en stadig sterkere omsorg for enkeltindividet.

Den positive utviklingen fram til i dag har, spesielt i Vesten, bidratt til en stadig sterkere omsorg for alle mennesker. For første gang i historien foretar man i Vesten massive selvoppgjør mot egen kultur, ja, noen ganger i så overdrevne former at man blir blind for hvilken human og kreativ kultur man tross alt befinner seg innenfor. Utviklingen mot stadig større frihet har ført til en opphevelse av tabuer og frihet til å velge en rekke individuelle livsstiler, samtidig som individualismen og tabuenes fall også har ført til en kultur hvor rivaliseringen er ekstrem. Disse faktorene skaper optimale læringsforhold og mulighet for relativ fri flyt av kunnskap. Samtidig skaper de veldig mange tapere.

De etiske idealene, basert på samarbeid og fred har lagt et grunnlag for en ekstrem utviklingsoptimisme i forhold til menneskelig kreativitet. Dette har skapt frie tøyler for de innenfor næringslivet. Kristendommens ideal om å elske alle mennesker, samtidig som at alle er like verdifulle, har, på paradoksalt vis skapt et stadig mykere samfunn, hvor rivaliseringen i stadig mindre grad løses gjennom kriger, men heller på børsen. Frisleppet av begjæret, er, til tross for alle dens bieffekter, roten til vår materielle framgang.

All kinds of connotations relating to conflict, competition and subversion cluster around the term desire, and help to explain the amazing success the word and the thing has had in the modern world.

René Girard. Things Hidden since the Foundation of the World, 284.)

Powered by Labrador CMS