Selvhjelpsgruppenes styrke er opplevelsen av gjenkjennelse, likeverd og aksept, ifølge sosialantropolog Nora Gotaas.

Dette kreves for at gruppeterapien skal fungere

– Det er nødvendig at alle er likeverdige og våger å gjøre seg sårbare overfor hverandre, sier forsker som har tilbrakt utallige timer i rom der det bekjennes.

Du må ikke tro en trist historie fra eget liv automatisk gir deg sympati og forståelse.

For du må nøle, gråte eller streve med ordene. Budskapet skal kjempes frem. Det må være mulig å se på deg at det er vanskelig for deg å si det. En bekjennelse kan ikke bare renne ut av deg. Den må være autentisk. Du kan ikke ha fortalt det du skal si i noen særlig grad før heller.

– Hvis du gir av din sårbarhet, får den som tar imot budskapet automatisk makt over deg, forklarer sosialantropolog og forsker Nora Gotaas.

Det aller viktigste er likevel at du ser an den eller de som skal høre på det flaue, triste eller traumatiske du er i ferd med å fortelle. Er de tillitsverdige? Skal du tørre å si det?

– Hvis du kommer med bekjennelsen uten at det krever mye av deg, og uten å ha sett an den du forteller til, kan det oppfattes som en manglende anerkjennelse av mottakeren. Det skal ta tid å bygge opp tillit, sier Gotaas, som har studert selvhjelpsgrupper og skrevet doktorgraden «Takk for tilliten» om funnene.

– Ledere vil forsøke å beskytte seg ved ikke å dele verdifull informasjon om seg selv. Det bryter med gjensidigheten i gruppa, sier sosialantropolog Nora Gotaas.

Lite tillit og fellesskapsfølelse i gruppene som blir oppløst

Hun har tilbrakt utallige timer i rom der det bekjennes. I over ett år satt hun så usynlig hun kunne i en krok og observerte deltakerne i de ulike selvhjelpsgruppene for å finne ut hva som fikk noen av dem til å fungere, mens andre ble raskt oppløst.

Konklusjonen var det var for lite tillit og at fellesskapsfølelsen ikke føltes verdt å beskytte i de oppløste gruppene, forteller Gotaas.

Gruppene hun studerte besto av fem til ti deltakere. De fleste deltakerne hadde ulike problemer, noe som er unikt internasjonalt. Gruppene ble satt i gang, men etter kort tid jobbet deltakerne videre uten leder. Aldersspennet på deltakerne var stort, men i de fleste gruppene var det ikke mer enn 20 år mellom den yngste og eldste. Det ble sett på som en fordel at begge kjønn var representert, men det var flest kvinner i gruppene. Alle samfunnslag var representert forholdsvis jevnt, med unntak av det øverste økonomiske sjiktet som var fraværende.

Gotaas forteller at selvhjelpsgruppenes styrke er opplevelsen av gjenkjennelse, likeverd og aksept. Dette foregår ikke uten gnisninger og konflikter. For alle i en gruppe vil oppleve at andre stiller spørsmål ved hvordan de opptrer og hvordan de virker inn på gruppa. En som sier og bidrar veldig lite, og en som tar mye plass, vil begge bli konfrontert med det.

– Mye av dynamikken ligger i at dette gjøres på en real måte, og at deltakerne kan bruke det til å lære mer om seg selv og hverandre, sier Gotaas.

Selvhjelpsgrupper og gruppeterapi

Selvhjelpshuset LINK Oslo setter opp og driver selvhjelpsgrupper i Oslo, Bergen, Trondheim og snart i det tidligere fylket Vestfold.

  • Gruppene startes av en igangsetter, men er lederløse. Deltakernes problemer er ulike.
  • LINK Oslo er delvis kommunalt finansiert og var tidligere fullfinansiert av Oslo kommune. Tilbudet er gratis.
  • Hos Link Oslo var det før pandemien omtrent 24 aktive selvorganiserte selvhjelpsgrupper som møttes ukentlig. Flere møtes nå på nett.
  • Det finnes selvhjelpsgrupper innenfor flere felt: rus, psykiske lidelser, traumebehandling, aggresjonsproblemer osv. Gruppene er arrangert på ulike måter.

Kilder: Link Oslo, Selvhjelp Norge, Helsenorge

Manglet nøkkelen til å forstå hvorfor noe ble «feil»

For sosialantropolog Gotaas var det vanskelig å beskrive interaksjonen i de lederløse gruppene hun observerte.

I starten konsentrerte hun seg om å huske best mulig hva som ble sagt, og på hvilken måte. Hun ble oppmerksom på at flere fortalte ting på tilsynelatende «feil» måte og at det var kriterier for bekjennelsene i gruppene, men hun fant ikke ut hvordan hun skulle beskrive og forklare funnene.

Hun gravde og gravde i det innsamlede materiale uten å finne «en nøkkel».

Det var en forskningsartikkel om gavebytte hun leste helt tilfeldig som fikk det til å løsne. Plutselig gikk det opp for henne hva dynamikken i selvhjelpsgruppene gikk ut på.

«Eureka!» skrev hun til veilederen sin.

– Ved siden av deling, var det jo gjensidighet i form av gavebytte samhandlingen i disse gruppene dreide seg om! sier Gotaas og forklarer:

– Målet med gruppene er at folk skal endre seg selv gjennom en kollektiv endring i gruppa. For å få til det, må deltakerne både våge å ta risiko og gi hverandre tillit. Akkurat som i et gavebytte. Hvis noen gir en gave, skaper det en forventning om at mottakeren må gi noe tilbake, sier hun og fortsetter:

– Gavebyttene i gruppene binder deltakerne sammen. Men det er hele tiden en risiko i relasjonene, noe som skaper dynamikk. Gavebytte krever mye fortolkningsarbeid: Hvor mye legger avsender i gaven, når skal jeg gi noe tilbake, hva skal jeg si, og hvordan?

Om avhandlingen

Sosialantropolog og forsker Nora Gotaas avla avhandlingen Takk for tilliten: Gjensidighet, transformasjon og rituell grammatikk i selvorganiserte selvhjelpsgrupper på Sosialantropologisk institutt (SAI) ved Universitetet i Oslo. Hun er, og var under hele doktorgradsarbeidet ansatt på NIBR ved OsloMet.

Helsedirektoratet har bidratt med forskningsmidler til deler av arbeidet.

Skaper et likeverdig forhold ved å gi og ta

Deltakerne gir noe av seg selv. Det er skummelt, de vet ikke om det de sier blir tatt i mot eller avvist av de andre. Den som gir kan for eksempel bomme på tolkningen av en relasjon og gi for mye eller for lite av seg selv, ifølge Gotaas.

– I gavebytte skifter det på hvem som er debitor og kreditor. Dette må balanseres over tid for at relasjonen skal være likeverdig. Hun forteller at deltakerne prøver seg frem med hvor mye de gir og tar i samtalene. Etterhvert bygger de den nødvendige tilliten til hverandre, konkluderer forskeren.

Gotaas forteller at det vil være skadelig for en gruppes gode bytteforhold om noen tar en lederrolle og det oppstår et hierarki.

– Det er nødvendig at alle er likeverdige og våger å gjøre seg sårbare overfor hverandre. Ledere vil forsøke å beskytte seg ved ikke å dele verdifull informasjon om seg selv. Det bryter med gjensidigheten i gruppa. Da blir gruppedynamikken skjev.

– Syndebukkmekanismer, hat, misunnelse og forsøk på utstøting må gripes fatt i raskt, sier Siri Johns,

– Uten en terapeut kan det skje ødeleggende prosesser i disse gruppene

Siri Johns er gruppeanalytiker, lærer ved Institutt for gruppeanalyse og gruppepsykoterapi og terapeut for gruppeterapi ved Oslo universitetssykehus’ Seksjon for personlighetspsykiatri og spesialpoliklinikker.

Hun har jobbet med gruppeterapi siden begynnelsen av 70-tallet og er opptatt av at noen grupper er avhengige av en terapeut for å fungere. Samtidig vektlegger hun at gruppeterapeuter ikke skal være autoritære og styrende.

– Man skal både ha et fugleperspektiv og la seg påvirke av det som foregår i gruppen samtidig som man har en teoretisk tilnærming.

Johns jobber for tiden med alvorlige personlighetsforstyrrelser der kjerneproblematikken er emosjonell ustabilitet.

– I disse gruppene er det viktig å ha en terapeut som kan bruke teknikker for å øke mentaliseringsevnen hos pasientene og sørge for en struktur, sier Johns og legger til:

– Uten en terapeut kan det skje ødeleggende prosesser i disse gruppene. Syndebukkmekanismer, hat, misunnelse og forsøk på utstøting må gripes fatt i raskt.

En annen fare er at gruppemedlemmene åpner seg for raskt og sier ting de angrer på, forteller Johns:

– Gruppene kan være ganske forførende. Alle deler og plutselig har du delt noe du ikke hadde tenkt til å dele. Det kan føre til mye skam.

– Når gruppa fungerer bra, vil terapeuten bli mer stille

Johns trekker frem stormingen av kongressen i USA som et makronivåeksempel på en gruppeprosess som gikk ut av kontroll.

– Verden er full av dårlige gruppeprosesser. Det kan fort bli en mobb. Når gruppa fungerer bra, vil terapeuten bli mer stille og ikke blande seg. Men i de gruppene jeg jobber med nå må jeg være rask på labben og oppmerksom.

Uavhengig av hva problematikken til de som oppsøker gruppeterapi er, finnes det fellestrekk. Tilbakemeldingene fra pasientene til Johns er den samme etter endt gruppeterapi:

– De trekker frem viktigheten av å møte andre som strever med de samme tingene som dem selv. Det er mye viktigere for dem enn hva vi terapeuter sier. Og de som føler at de virkelig hører til i en gruppe og kjenner på det samholdet, får aller best utbytte av det, avslutter Johns.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS