I flyktningeleiren Moria på Lesvos bor det nå over 13 000 mennesker. Leiren er beregnet til å kunne ta imot 3000 personer. I en gjennomsnittlig norsk kommune bor det 11 000. Det er umulig å forestille seg hva det å leve i Moria innebærer, for de kvinner, menn og barn som oppholder seg der. De mangler det meste; husvære, klær, skikkelig mat, og tilgang til helsetjenester. Vi snakker om barn som ikke får helt nødvendig helsehjelp, barn som ikke får ivaretatt sin fysiske og psykiske helse, eller ta del i skole og undervisning. Så vel selve tilgangen på helsetjenester som manglende tilgang på tolk utgjør en stor trussel mot barnas helse og utvikling. Dette er barn som utsettes for brudd på menneskerettighetene og på FNs barnekonvensjon. Hver dag, i måneder og ofte år i strekk. Organisasjonen «Leger uten grenser» sier at de bare har kapasitet til å arbeide med de aller meste traumatiserte barna som bor i leiren. Det kan være barn som har mistet en eller begge foreldre, søsken, eller vært utsatt for vold og overgrep. Mange av de øvrige barna mangler ofte helt helsetilbud, selv om det er helt åpenbart at de er i behov av det. I en annen verden og virkelighet ville deres problemer ha utløst akutthjelp og hastetiltak.

Dette er de harde fakta. Som forskere og universitetsansatte er en viktig del av vår jobb å utvikle og formidle mest mulig objektive beskrivelser av en virkelighet «der ute». Selv skal vi som forskere være mest mulig «usynlige» og unngå å farge den virkelighet vi beskriver. Blir det vi formidler mer «sant» av den grunn? Og er det overhodet mulig? Eller ønskelig? Vi vil si nei. Som mennesker er vi alltid del av de sammenhenger vi inngår i. Vi påvirker og påvirkes. Kunnskap er ikke nøytral. Kunnskap er makt og den er politisk. Kunnskap forplikter.

Vi har begge levd det meste av våre liv i Norge. Begge har vi barn som også har vokst opp her. Vi har vært heldige og har vært forskånet fra de store katastrofene, selv om det også i våre liv har vært vanskelige og såre hendelser. Slik er jo som oftest livet. Som for eksempel da Trudes sønn, som da var 10 år, var utsatt for en ulykke og fikk en alvorlig hodeskade. Men legen og sykehuspersonalet var ikke langt unna. De forsto hva Trude sa og hun forsto hva de sa. Ambulanse med ulende sirener og en akutt operasjon gjorde at sønnen kom fra det hele uten varig men. Hjelpen var attpåtil gratis.

Sammen med gode kollegaer i Norge og Hellas har vi nylig samarbeidet om et evalueringsprosjekt av psykisk helsetjenester for flyktninger i Athen og Thessaloniki. Tjenestene gis gjennom organisasjonen EPAPSY og er støttet økonomisk av FNs høykommissær for flyktninger. I forbindelse med prosjektet har vi snakket med flere flyktninger. De har kommet fra ulike land. Det som er felles for dem er at de har vært lenge på flukt og at de har væt utsatt for traumatiske hendelser under og etter flukten. Før de kom til det greske fastlandet har de alle bodd i flyktningeleir på en av øyene Egeerhavet. Noen av dem i Morialeiren.

Alle har sin unike historie: Samtidig er det noe som synes å gå igjen. Det handler om en konkret og eksistensiell smerte og fortvilelse over hva flukten og det de har vært igjennom, har gjort med deres barn. Det handler om å ikke kunne tilby barna forutsigbarhet og trygghet. Det handler om dårlige boforhold og vansker med å få helsehjelp til barna. Vi hørte historier om hvordan barn som hadde blitt omtalt som å inneha autisme eller kognitive vansker, gjennom hjelp og støtte fra det psykiske helseteamet, viste seg å være svært så normalfungerende. Samtidig uttalte disse familiene at de har vært heldige. Selv om fremtiden var uviss, så bodde de i en leilighet med faste vegger. Leilighetene vi var i ville, av de fleste av oss, blitt betraktet som uegnet utfra en norsk målestokk, men de utgjorde enn så lenge, et slags hjem. Barna hadde også noe tilgang til skole og helsetjenester.

Menneskene som lever i Moria mangler alt dette. De er milevis fra det å ha en leilighet med fire vegger. Avstanden til alt det våre barn har tilgang til er så stor at den ikke lar seg beskrive. Hvorfor godtar vi at barn et stykke unna oss lever under slike forhold? Hvor langt strekker vårt moralske ansvar for den andre seg? Hva er rekkevidden for vår evne til empati? Det er lett å tenke at vi først og fremst må ta oss av våre egne, vår egen familie. Holder vi fast at vi alle er mennesker så kan det våre medmennesker erfarer med flukt og å bo i Morialeiren, også en dag ramme oss. Det utfordrer spørsmålet om hvem som er våre egne, og hvor skal det trekkes en grense? Ved døren til egen bolig, ved egen bygrense eller ved Svinesund?

Vi kan ikke ta innover oss alt og alle i hele verden. Samtidig er det svært viktig for vår egen empatiske innlevelse og dermed moral, at vi ikke lar være. Filosofen Arne Johan Vetlesen skiller mellom kognitiv og affektiv empati. Kort beskrevet handler kognitiv empati om å kunne tenke seg og å tolke hvordan den andre har det, mens affektiv empati handler om å bli berørt. I følge Vetlesen er den affektive empatien grunnleggende for vår moral, for å bry seg om og gjøre godt. Hvordan skal vi så la oss berøre? Et mulig utgangspunkt kan være å forsøke å forestille seg den mulige tanken og følelsene knyttet til den: Hva om det var meg? Hva om det var mine barn?