En rekke med høye tinder strakte seg fra Skottland i sør til Svalbard i nord. De høyeste toppene lå trolig på Vestlandet og Møre. Fjellene kan ha lignet mye på Himalaya i dag – men var sannsynligvis enda noe høyere.

Fjell i Norge har vært over 8000 meter høye

Det er geologer nå ganske sikre på.

Trolig lignet fjellene i Norge mye på dagens Himalaya.

Men de kan ha strukket seg enda lenger mot himmelen enn 8849 meter høye Mount Everest.

Kanskje opp mot 10 000 meters høyde.

Høyest på jorda?

Mye av Norge slik vi kjenner landet vårt i dag, er blitt skapt i et katastrofalt sammenstøt som pågikk for rundt 425 millioner år siden.

Da støtte Grønland og Norge sammen i en voldsom kollisjon og fjellkjeden Kaledonidene ble presset opp. Fjellene kan ha blitt de høyeste som har vært på jorda noen gang.

Kanskje lå den øverste toppen i Møre og Romsdal.

I dag er kilometervis med fjell som en gang lå over oss, blitt borte.

Små diamanter er beviset

Selve fjellkjeden Kaledonidene er antakelig også borte.

Men bevisene for at den fantes finner vi fra Varangerhalvøya i nord til Rogaland i sør. De finnes også på Svalbard og i Skottland.

Uten disse fjellene fra 400 millioner år tilbake, ville vi ha manglet veldig mye av den spesielle steinen, mineralene, skiferbergartene og gneisene som nå finnes i Norge.

Det kanskje mest spennende beviset for at Kaledonidene i Norge var veldig høye, er bittesmå diamanter som forskere har kommet over i Møre og Romsdal.

Slike superharde mineraler kan nemlig bare bli dannet helt nederst i «roten» av en veldig høy fjellkjede. Du kan lese mer om disse diamantene lenger ned i artikkelen.

Fjell har røtter

Geologer som forsker på fjell, vet nemlig nå at fjellene har «røtter» som kan stikke langt ned i jordas glovarme mantel.

– Tenk deg et isfjell, forklarer geologiprofessor Haakon Fossen ved Universitetet i Bergen.

Jo høyere et isfjell stikker opp av havet, desto dypere stikker det ned under havet.

– Sånn er det også med jordskorpen vår. Der det finnes høye fjell, så stikker jordskorpen dypere ned i mantelen enn andre steder.

Haakon Fossen er professor ved Institutt for geofag på Universitetet i Bergen. Han har forsket mye på Kaledonidene.

Jordskorpa er tykkest under fjell

Kikker du på en illustrasjon av jordkloden vår kappet over på tvers, så ser du at jordskorpa som ligger og flyter oppå den fryktelig varme magmaen inne i jordkloden, virker skremmende tynn.

Aller tynnest er jordskorpa under dypt hav. Der er den kanskje bare 4-5 kilometer.

Og aller lengst ned i den varme magmaen stikker altså jordskorpa under fjellkjeder.

Om fjellene – og røttene under dem – er til sammen minst 100 kilometer høye, blir trykket i bunnen så voldsomt at det kan dannes superharde mineraler som diamanter.

Var Kaledonidene kaldere inni enn Himalaya?

Helt siden han begynte å studere geologi har Haakon Fossen vært opptatt av Kaledonidene. Et av spørsmålene som engasjerer ham er temperaturen i skorpen under denne fjellkjeden, da den ble til.

– Trolig var steinen og jordskorpa inne i Kaledonidene kjøligere enn den er i dagens Himalaya, i alle fall i den første delen av fjellkjedens historie.

– Det får meg til å anta at Kaledonidene kan ha vært enda høyere enn Mount Everest, sier Fossen.

Kald jordskorpe er nemlig sterkere og kan derfor bygge høyere fjell og få dypere røtter enn varm skorpe.

Fossen og kolleger som studerer Norges gamle fjell, kan altså ha oppdaget en spennende forskjell mellom Kaledonidene og Himalaya.

Fjell kan ikke bli mye høyere enn Himalaya

Det er begrenset hvor høye fjell på jorda kan bli.

Himalaya med topper på over 8000 meter i Nepal, Kina, India og Pakistan, nærmer seg trolig grensen. Likevel kan altså Kaledonidene ha vært enda noe høyere.

Geologiprofessoren forklarer:

– Det blir omtrent som når du varmer opp sjokolade.

– Både sjokolade og fjell siger utover om det blir varmet opp. Himalaya «renner» nå nordover og østover. Sånn har vi fått dannet den enorme høysletten bak Himalaya som kalles Tibetplatået, med en gjennomsnittshøyde på 4500 meter.

Det indiske kontinentet i sør støter med voldsom kraft sammen med det eurasiske kontinentet i nord. Sånn presses Mount Everest og resten av fjellene i Himalaya opp og danner en lang fjellkjede med topper på over 8000 meter. Men når fjell blir så høye, så «renner» de utover som varm sjokolade. Nord og øst for Himalaya ligger derfor det flate og høye Tibetplatået. Lengst nord på fotoet over ser du Taklamakanørkenen.

Platetektonikken forklarer

Synes du dette begynner å bli vanskelig? Eller henger du med litt til?

Da skal du få høre om et av de beste eksemplene i vitenskapshistorien på at en enkelt banebrytende forklaring kan forandre nær sagt alt innenfor et helt fag.

Platetektonikken kalles kunnskapen om de store platene som seiler rundt oppå jordkloden vår.

Tyskeren Alfred Wegener har hovedæren for denne teorien.

Alfred Wegeners teori fra 1920-årene forandret så dramatisk på det forskere trodde de visste den gangen, at den først ble anerkjent og videreutviklet på 1960-tallet. En fantastisk teori forklarer oss nå hvorfor det finnes fjellkjeder, vulkaner og jordskjelv. Selv døde Wegener under en forskningsekspedisjon til Grønland i 1930.

Som barn satt Alfred og kikket på verdenskartet. Han syntes det var pussig hvordan Afrika og Sør-Amerika passet sammen som to puslespillbrikker.

Dette fortsatte han å tenke mye på. Slik pønsket han etter hvert ut teorien om hvordan jordskorpa består av 14 gigantiske steinplater – som sakte, sakte glir enten fra hverandre eller mot hverandre.

Platene flyter oppå jordas varme og seige mantel.

Fjell, vulkaner og jordskjelv

Når disse platene kolliderer dannes det fjell og det blir jordskjelv.

Når de glir fra hverandre så sprekker jordskorpa og det spruter opp lava. Det siste skjer først og fremst i dyphavet, som langs Den midtatlantiske ryggen midt i Atlanterhavet.

Endelig forsto vi mennesker oss på både fjell, vulkaner og jordskjelv.

I de aller største kræsjene dannes fjellkjeder som Kaledonidene, Alpene og Himalaya.

Mange mente at Wegener var fullstendig ute på viddene da han lanserte teorien sin.

Det skulle gå mange år før et flertall av kollegene ga ham rett.

I 1929 skrev Alfred Wegener en forskningsartikkel som han illustrerte med dette bildet av hvordan kontinentene lå sammen for drøyt 400 millioner år siden. Da ble også fjellkjeden Kaledonidene dannet i sammenstøtet mellom Grønland og Norge, øverst på tegningen.

Som en bilkollisjon

– Når to plater kolliderer, blir det som en bilkollisjon. Det går ikke bra, forklarer Haakon Fossen.

– Ødeleggelsene blir størst i fronten på bilene og mindre bakover. Det samme ser vi når det dannes nye fjellkjeder.

Forskere får nå stadig mer kunnskap om de store platene.

Kanskje viktigst er kunnskap om den store forskjellen på jordskorpa under landjorda, som vi kaller kontinentplatene, og de nokså annerledes platene som ligger under det meste av verdenshavene.

Havbunnplatene og kontinentplatene

  • Havbunnplatene (oseanplatene) er i gjennomsnitt bare 6 kilometer tykke, men består av mye tungt jern og magnesium.
  • Kontinentplatene under landjorda (og deler av havet) er i gjennomsnitt 40 kilometer tykke og består mest av lettere granittiske bergarter.
  • Denne forskjellen er med på å gi jordoverflaten to forskjellige høyder. Verdenshavene (oseanplatene) er i gjennomsnitt nesten 4000 meter dype. Landjorda (kontinentplatene) er i gjennomsnitt nesten 1000 meter høy.

Kilde: Britannica.com

Platene og plategrensene

En god sammenligning for å forstå platetektonikken, er å tenke på kontinentene som tømmerstokker fastfrosset i et isflak.

Når to slike isflak, eller plater, presses mot hverandre, kan det ene gli over det andre.

Slik kan de fastfrosne tømmerstokkene til sist treffe hverandre.

India-platen har for eksempel kommet seilende helt nede fra Antarktis og kolliderer nå med stor kraft inn i Eurasia-platen. Når to kontinenter som ligger oppå hver sine plate kolliderer, så presses mye stein opp og vi får fjellkjeder som Himalaya.

Men dersom det i stedet er en tynn og tung oseanplate som beveger seg mot en kontinentplate, så skjer det noe annet.

Da vil den tyngre oseanskorpen synke ned under kontinentplaten. Det er dette som skjer langs hele vestsiden av Sør-Amerika – og som dytter opp Andesfjellene.

Gjennom å følge med på alle jordskjelv og vulkansk aktivitet på hele jorda, har forskere gjennom mange år klart å kartlegge grensen mellom platene. Nå kan forskere også måle platenes bevegelser direkte fra satellitter. Legg merke til kollisjonen mellom India-platen og Eurasia-platen som danner Himalaya – og tenk på det siste store jordskjelvet i Nepal i 2015. Kollisjonen mellom Afrika og Europa som dannet Alpene har stoppet opp – derfor er det ikke mange jordskjelv i Alpene. Legg også merke til hva som skjer langs hele midten av Atlanterhavet og under Island – der sprekker jordskorpen og det tyter opp lava. Den gigantiske og oseanske Stillehavsplaten sklir inn under naboplater på mange kanter. Dette skaper en «ring av ild» rundt Stillehavet med vulkaner og jordskjelv.

Et «Japan» lå mellom Grønland og Norge

Geologer vet nå stadig mer om hva som hendte da Kaledonidene oppsto i Norge.

For mellom 400 og 500 millioner år siden lå det et stort hav – Iapetushavet – mellom Grønland (det nordamerikanske kontinentet Laurentia) og Norge (det nordeuropeiske kontinentet Baltika).

Ute i dette Iapetushavet mener forskere at det fantes en stor vulkansk øyrekke – et slags Japan.

Da de to kontinentene Laurentia og Baltika gikk mot hverandre, så ble mye av den gamle havbunnen i det mellomliggende Iapetushavet skjøvet ned under Grønland.

Men deler av havbunnen og deler av «Japan» ble også dyttet langt innover Norge.

Nesten helt til Oslo nådde all denne steinen.

Slik fikk vi dannet de høye Kaledonidene. Som altså ble høyest på Møre og Vestlandet – i fronten på de to kolliderende «bilene».

Mange steder i Norge er bergarter blitt lagdelt. Du kan også se bånd i stein og fjell. Dette er et resultat av kollisjonskreftene.

Ottaskiferen og Altaskiferen

Selv om de kaledonske fjellene er forsvunnet, så finner geologer fortsatt masser av spor etter dem.

En typisk kaledonsk bergart i Norge er skifer. Tenk på de kjente bygningssteinene Ottaskiferen og Altaskiferen.

Flere steder i Norge kan du se fossiler etter dyr som levde i Iapetushavet for mellom 400 og 600 millioner år siden.

Spesielt mange av dem er det rundt Oslo.

Hos Slemmestad geologisenter kan du kikke på flere fossiler fra en halv milliard år tilbake enn noe annet sted i Nord-Europa.

Tenk også på at da Iapetushavet fantes, så lå Norge og Grønland sør for Ekvator på den sørlige halvkule. Det er med på å forklare det rike dyrelivet.

En svenske løste gåten

Norske geologer på 1800-tallet forsto ikke hvordan helt forskjellige typer fjell kunne ha havnet oppå hverandre, slik du kan se mange steder i Norge.

Fjell beveger seg jo ikke sidelengs. De kan bare gå opp og ned, tenkte forskerne den gangen.

Ikke så rart kanskje.

Det var den svenske kollegaen deres Alfred Törneblom som i 1888 foreslo det tilsynelatende utrolige – at fjell faktisk kan flytte seg sidelengs over store avstander.

Sånn løste Törneblom gåten med hvordan gammelt fjell fra jordas urtid kan ha havnet oppå mye yngre fjell – slik vi ser det i Jotunheimen, på Hardangervidda og flere andre steder i Norge.

Selv Törneblom syntes det var for utrolig at dette skulle ha skjedd over lange distanser. Men i dag vet vi at fjell i Norge er blitt skjøvet sidelengs – flere hundre kilometer!

Det skulle gå mange tiår før også Törnebloms teori ble allment akseptert blant kolleger.

Grønland som dyttet

Det var altså Grønland som dyttet disse fjellene langt innover Norge.

Dette hendte mye takket være fyllitt, en glimmerrik bergart laget av gammel leire. Folk som skal bygge noe eller jobber med jordbruk kaller gjerne fyllitten for råfjell, siden den så lett smuldrer opp.

Fyllitten er et utmerket geologisk smøremiddel.

Sånn kan fyllitten bidra til at digre fjell flyttes sidelengs over lange avstander.

I Jotunheimen kan du mange steder fortsatt se bunnen av det 400 millioner år gamle skyvedekket fra dannelsen av Kaledonidene, godt plassert oppå et lag av fyllitt.

Også velkjente Hallingskarvet og de to toppene Hardangerjøkulen og Hårteigen på Hardangervidda er rester etter skyvedekket som ble dyttet oppå fyllitten.

De små diamantene i Møre og Romsdal

Denne 400 millioner år gamle mikrodiamanten fra Mørekysten kan avsløre for oss at Kaledonidene var veldig høye. Diamantene er så små at det ikke er mulig å se dem med det blotte øye. Du må bruke mikroskop.

Så er det de bittesmå diamantene som forskere har oppdaget i Møre og Romsdal.

Langt nede under veldig høye fjell kan presset bli så stort at grunnstoffet karbon omdannes til diamanter.

Stein du finner på Nordvestlandet i dag, kan ha vært over 100 kilometer nede i bakken.

Det er dypere ned enn stein funnet noe annet sted på jorda. Da er det ikke så rart at noe av denne steinen ble til diamanter.

Eklogitter er en annen stein som kan sladre om at det må ha vært høye fjell og kjempehøyt trykk i bakken under Norge. Eklogittene blir til like langt nede i bakken som diamanter.

Fjellene skled nedoverbakke

Så for rundt 400 millioner år siden begynte de to kontinentene Baltika (Norge) og Laurentia (Grønland), sakte med sikkert å seile vekk fra hverandre.

Da skjer det noe merkelig.

Alt fjellet som ble skjøvet inn over Norge – fra nordvest mot sørøst – begynner å bevege seg bakover igjen. I motsatt retning!

Noen steder på Vestlandet ser geologer nå at fjell kan ha flyttet seg minst 50 kilometer bakover, kanskje over 100 kilometer.

Haakon Fossen har grunnet en del på dette. Han mener forklaringen kan være at presset fra Grønland skjøv fjellene veldig mye oppoverbakke inn over Norge. Når dette voldsomme presset ble borte, så skled fjellene bakover igjen i nedoverbakke.

Men det kan også ha vært andre krefter som spilte inn. Kanskje var det Europa som presset på nordover mot Kaledonidene?

Grønland forsvinner mot vest

Etter hvert sa Grønland takk for seg.

Åpningen mellom Grønland og Norge ble til det nordlige Atlanterhavet. Fortsatt flytter de to kontinentene seg fra hverandre med en hastighet på et par centimeter hvert år.

Atlanterhavet blir altså større og større.

På den andre siden av jorda krymper Stillehavet.

På dette verdenskartet lagd av geolog Kåre Kullerud hos Norsk Bergverksmuseum i Kongsberg, ser du hvordan havbunnen sprekker opp mellom de store platene. Geologer blir nå stadig mer sikre på at dette er «motoren» som driver hele prosessen med de tektoniske platene. Her bobler det opp lava og det dannes store undersjøiske fjellrygger. Samtidig dyttes nydannet oseanisk skorpe ut til begge sider. På Island kan du se riften over havoverflaten. Denne prosessen gjør at bunnen av verdenshavene nesten ingen steder er mer enn 200 millioner år gammel – i klar kontrast til landjorda hvor du kan finne steiner som er 4 milliarder år gamle. Den eldste delen av havbunnen forsvinner inn under naboplatene. Lengden på pilene illustrere hastigheten som platene nå beveger seg meg. Dette kan i dag måles med satellitt. Sirkelen i bunnen av pilene er målestasjonene. De store grå pilene viser hovedretningene.

Spennende geologi

Siden det har gått så lang tid siden først Iapetushavet og deretter Kaledonidene forsvant, så begynner nå røttene under Kaledonidene å komme opp til jordoverflaten.

– Dette er spennende og viktig for oss forskere, sier Fossen.

Geologene har foreløpig ikke noe fullgodt svar på hvordan diamanter og eklogitter fra minst 100 kilometers dyp, har klart å komme opp til bakken i Norge.

– Men sånn vet vi at de gamle fjellene her kan ha vært over 8000 meter høye.

– Vi finner jo bergarter og mineraler som vi vet at må ha vært utsatt for et så voldsomt trykk at det bare kan ha skjedd om fjellene var veldig høye.

Vil du lese mer om Kaledonidene så har Haakon Fossen laget et eget nettsted om dem. Det samme har Universitetet i Bergen gjort.

Populære Tromsdalstind (1238 meter) rett utenfor Tromsø er et merkelig fjell. Tromdalstind inneholder nemlig så mye eklogitter at deler av fjellet en gang i tiden må ha befunnet seg minst 80 kilometer nede i bakken. Det er en distanse ned i bakken tilsvarende mer enn 70 Tromsdalstinder satt oppå hverandre. Eklogittene på Tromsdalstind er cirka 450 millioner år gamle og dermed fra før den store kollisjonen som dannet Kaledonidene. Foregikk det en annen stor kollisjon i Nord-Norge da? Og hvordan har eklogittene klart å komme hele den lange veien fra dypet nesten nede i jordas mantel og opp til toppen av fjellet ved Tromsø?

Hvorfor er det fjell i Norge i dag?

Geologer som forsker på fjell har vært mer eller mindre enige om at fjellkjeder ikke varer lenger enn rundt 100 millioner år.

Da har vann, vær og vind fått dem til å forsvinne igjen.

Mulig høyde på fjell i Sør-Norge de siste 400 millioner årene. Kaledonidene var borte for 300 millioner år siden. Nærmere vår tid fikk vi nye og mindre fjell. Figuren er fra en forskningsartikkel av Roy Helge Gabrielsen, professor i geologi ved Universitetet i Oslo.

Men er det helt sikkert at Kaledonidene forsvant for 300 millioner år siden?

Og hvorfor er det fjell i Norge i dag?

Norge ligger jo langt unna kolliderende plater som kan lage nye fjellkjeder. Vi har verken vulkaner eller store jordskjelv.

Fjellene vi har i Norge nå kan i stedet skyldes det geologer kaller isostasi – eller isfjell-effekten, som du sikkert husker. Er det mye is under havet, så «plopper» det også noe opp over havoverflaten.

Er det de gamle røttene med mye stein under bakken, som gjør at det nå kommer fjell opp av Norge?

Tynn jordskorpe under Vestlandet

Problemet er bare at det ikke er så mye stein under Norge.

På Vestlandet er jordskorpa nå bare rundt 30 kilometer. Det er ikke fryktelig tynt. Men det er slett ikke så tykt som en forventer under høye fjell.

Det høres rart ut, når det er så åpenbart at det har vært kjempehøye fjell her – med dype røtter.

Kanskje ligger forklaringen i at fjellkjedens dype røtter har kommet seg helt opp til overflaten. (Det kan forklare diamantene og eklogittene.) En annen mulig forklaring kan være at de dype røttene under Norge rett og slett har falt av.

Se for deg en masse stein som sakte men sikkert detter ned i den veldig varme magmaen under Norge.

Vippes Norges fjell opp av bakken?

Så hva er da forklaringen på dagens fjell i Norge?

En hypotese flere geologer nå mener er sannsynlig tar utgangspunkt i erosjon, altså nedbryting av fjell.

Joda, det høres ut som en selvmotsigelse.

Kartet viser jordskjelv i Norden og Nord-Europa mellom 1960 og 2012. Det er fortsatt mye aktivitet under Vestlandet, Møre og Nordland.

Men hypotesen går ut på at når fjell brytes kraftig ned – slik det må ha skjedd med de gamle norske fjellene – og man får en så stor kontinentalsokkel med enorme masser av sedimenter som vi har langs kysten utenfor Norge. Ja, så gjør all vekten av massene ute i havet at fastlandet i Norge faktisk tippes opp.

Hypotesen kan forklare hvorfor det er så høye og bratte fjell langs kysten av Vestlandet og Nord-Norge.

Og at det stadig er små jordskjelv langs kysten av Vestlandet og Nordland.

Eller er fjellene de gamle Kaledonidene?

En gruppe forskere i Århus og Bergen lanserte for noen år siden en helt annen forklaring på fjellene vi har i Norge.

Deres hypotese er at fjellene i virkeligheten er restene etter de gamle Kaledonidene.

Er det riktig – noe det langt fra er enighet om blant forskerne på fjell - kan Norge ha hatt mye høyere fjell for bare noen få millioner år siden.

Dette kan du lese mer om i en forskning.no-artikkel fra 2018.

Powered by Labrador CMS