Kommentar: Harald Eia som forskningsjournalist

Harald Eia virker nyfrelst på biologi. Det er fint. Men har han forlest seg på litt for enkle framstillinger av forskningen, spør Nina Kristiansen, redaktør i forskning.no, i denne kommentaren.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Harald Eia (Foto: Knut Erik Knudsen, VG / Scanpix)

Harald Eia har funnet biologien og er imponert! Han har sett nye sammenhenger og fått ny respekt. Det skjønner jeg godt – for det har jeg også.

Etter åtte år i kjønnsforskningens favn, begynte jeg i forskning.no for to år siden. Da oppdaget jeg biologien for alvor.

Det har vært utrolig spennende og øyeåpnende - og mye å lære: om fellesskapet mellom mennesker og andre dyr, om forholdet mellom den moderne kroppen og steinalderkroppen, om det biologiske opphavet, formet gjennom evolusjonen.

Føler jeg meg lurt, slik Eia gjør? Etter en humaniorautdanning rensket for natur og etter år med formidling av forskning som forklarer mennesket som formet av samfunn og nærmiljø? Nei.

Men det er ganske tette skott mellom naturvitere og samfunnsvitere i dette landet. Og Harald Eias anstrengelser for å svekke murene er prisverdig.

Vrengebildene

Det er ikke vanskelig å parodiere forskere, om journalister, komikere og andre ønsker det.

Et fordomsfullt bilde av en samfunnsforsker går slik:
En kvinne på kontoret, omgitt av utvalgte teoretikere. Det empiriske grunnlaget er fire personer som er dybdeintervjuet over lang tid. I doktoravhandlingen står det at forskningen ikke kan generaliseres, i avisene gjør forskeren nettopp det. Læring er forklaringen på det aller meste - fra gutters uro i skolen og til kvinners seksuelle preferanser.

På samme måte kan man karikere naturvitere:
En mann i hvit laboratoriefrakk med en stall av rotter. Dyrene påføres sykdommer, dopes, medisineres og gjøres friske igjen. Gener identifiseres, egenskaper isoleres, gåter løses. Resultatet fra rotteeksperimentene overføres til rett til mennesket, slik at biologene kan uttale seg om mors fravær fra barn og skadelig fet mat.

Disse vrengebildene har liten rot i moderne forskningsvirkelighet.

Men at det i for stor grad er to adskilte vitenskapsverdener merker vi godt i forskning.no.

Trange bokser

Det hender ikke sjelden at vi mottar pressemeldinger om naturvitenskapelig forskning, der alt forklares ut fra biologi. Noe blir for enkelt, som når forklaringen på at jenter liker rosa er at steinalderens sankerolle ga oss preferanse for røde bær.

Kjønnsforskere har spesiell grunn til å være skeptiske til biologien, for nettopp biologi har vært brukt mot kvinner helt fram til i dag. Kvinner kunne ikke løpe Holmenkollstafetten før i 1975 fordi det var ”teknisk umulig”. Kvinnelige ledere forklares ut fra kjønn: flink til det ene fordi hun er kvinne, dårlig til det andre fordi hun ikke er mann.

Biologisk orienterte forskere har hevdet at kvinner er mer opptatt av barna sine enn menn. Biolog Terje Bongard mener det er resultatet av hundre tusen års seleksjon. Kvinner kan fort bli sittende fast i sin biologi, enten det gjelder ledelse, morsrolle, sykdom eller personlige egenskaper.

Men forenklede forklaringsmodeller er heller ikke sjarmerende innenfor samfunnsforskningen. Også her kan kvinner puttes i for trange bokser. Fastlåste kategorier går ut over både menn og kvinner.

Arv eller miljø

Som blodfersk feminist og engelskstudent på åttitallet møtte jeg noen imponerende og skrekkinngytende sosiologer. De spurte meg: Mener du at mennesket er biologi med en sosial ramme eller sosialt med en biologisk ramme? Jeg skjønte jo at det fantes et riktig svar, men ante ikke hvilket.

Poenget her er at selv i kjølvannet av 70-tallet diskuterte feministiske sosiologer forholdet mellom biologi og læring, arv og miljø. Det ene utelukket ikke det andre, men hva som hadde størst betydning ble heftig diskutert.

Hvilket forhold har norske samfunnsforskere i dag til biologien og dens påvirkning på mennesket? Et stort spørsmål, som ikke har et generelt svar. Til det er det for mange samfunnsforskere med for ulikt syn på forholdet mellom arv og miljø.

Forskere som mener gener har størst betydning, har også miljøfaktoren med. For å finne biologisk påvirkning, må biologer legger ned betydelig innsats for å kontrollere for at rottene ikke har lært seg adferden de studerer. Arv sees gjerne på som en sum av gener og miljø. Helseforskningen opererer innenfor samspillet av arv, miljø, livsstil og helse.

I følge Dagbladet (3.7.09) har Harald Eia funnet ut at ”det finnes en masse forskning som viser at den genetiske komponenten forklarer mye mer enn det sosialisering gjør”. Her har Eia konkludert på et viktig spørsmål der mange forskere fortsatt leter etter svar.

Enkel forskningsformidling

I motsetning til samfunnsforskningen har naturvitenskapelig forskning klart å bygge opp et profesjonelt internasjonalt formidlingsapparat. Hver dag mottar redaksjonen i forskning.no velskrevne pressemeldinger fra naturvitenskapens verden.

En del av dem er nesten klare for publisering, med ferdig journalistisk vinkling og slående sitater. Hos oss behandles de kritisk, men velvillig. Mange redaksjoner oversetter uten mye journalistisk bearbeiding.

Ofte er det svært forenklede meldinger som kommer, for eksempel om funn av gener. I journalistikken blir det seende ut slik:

Keivhendt-gen funnet (Nettavisen 31.7.07), Deppe-gen funnet hos kvinner (DinSide 04.11.02), Forskere har funnet Potters gen (Side 2 21.12.07), Har funnet fedme-gen. (NRK 13.04.2007) og Gen for dagblindhet funnet (forskning.no 23.5.2009).

I formidlingen av naturvitenskapen får genene æren eller skylden for mye. Skal man tro denne forskningsformidlingen er det et gen til hver egenskap og til hver sykdom. Og at folk med en overrepresentasjon av gen X vil ha adferd Y. Dette er et forenklet syn på hvordan gener påvirker oss.

Suresh Rattan ved Molekylærbiologisk Institut, Aarhus Universitet mener at resultatene fra genforskning nok skaper store overskrifter, men som regel på et meget spinkelt grunnlag. ”Hvert gen lager en ny overskrift. Men hva hvert enkelt gen gjør, betyr reelt sett ikke mye, fordi vi ikke vet hvordan det interagerer med alle de andre 25 000 genene i kroppen”.

Det kan virke som om Eia har kjøpt de forenklede framstillingene av komplisert genforskning, noe som ikke er så rart uten skolering på feltet.

Dialog over feltene

Vi kan bebreide natur- og samfunnsforskerne for at de ikke setter seg mer inn i hverandres fagfelt. Men samtidig handler forskning om spesialisering.

Det er vanskelig nok å få oversikt og holde seg oppdatert på egne fagfelt, om man ikke skal gå ut i helt andre fagdisipliner der man verken har utdanning eller erfaring.

De fleste forskere vil nok gi rom og tributt til andre forklaringsmodeller, men forsker og argumenterer ut i fra det fagfeltet de kan. Derfor er det ikke så rart at biologer legger mest vekt på arv, der har de sin kompetanse, der har de sine forskningsmidler og har lagt ned sine forskningsår.

Akkurat som samfunnsforskere har lagt ned sin innsats i å forstå samspill, samfunn og miljø.

Noen forskere klarer å jobbe tverrfaglig, og kan rapportere om ny innsikt og nye innfallsvinkler på sin forskning. Å jobbe sammen i større prosjekter og programmer kan også gi ulike faglige perspektiver på samme sak.

Må tåle motstand

Samfunnsvitenskapen har ikke like godt utbygde internasjonale nyhetstjenester. Men samfunnsviterne har i sin formidling fordel av at den politiske debatten gir rom for eksperter på samfunnsfenomen og hendelser. De får langt større plass i avisspaltene enn naturviterne.

Det er bra at forskerne fra alle fagfelt får motstand. Og forskningen må tåle nye programformater, kritiske spørsmål og krav om svar.

Her i forskning.no ønsker vi velkommen alle nyvinninger og nye personer til forskningsjournalistikken. Eias konsept om å lage møter mellom samfunnsvitere og genforskning er spennende.

Grundig forarbeid

Men det krever grundig forarbeid. Forskningen går i dybden, heller enn bredden. Forskere har store krav til presisjon og vil helst ikke snakke om noe de ikke kan. Skal de uttale seg om andres forskere arbeider, må de få sette seg inn i dem først – på forskervis.

Ære være Harald Eia som forsøker å bringe biologien til samfunnsforskere. Hvordan kan de vite at ikke gener og arv spiller en rolle i egenskapene hos barn eller hos ledere? Og hvor gøy det ville vært om enkelte biologer måtte tatt de siste tusen års læring innover seg!

Problemet med Eia er at det kan virke som om han har hoppet på gentoget ganske ukritisk. For svaret ligger ikke enten i arv eller i miljøet, men et kjedelig sted midt inne i en komplisert menneskesaus. Forutinntatthet er dårlig koblet med journalistikk, og det gir heller ikke god forskningsjournalistikk.

At noen forskere er fornøyd etter intervjuene med Eia lover godt. Men hvis Willy Pedersens beretning om sitt intervju med Eia er riktig, ser det ut som om Eia ikke har godt grep om forskningsjournalistikken. For en amerikansk genstudie motbeviser ikke mange års studier av det sosiale ved røyking. En slik genstudie kan derimot være et viktig innspill til samfunnsvitenskapelig røykeforskning.

I forskningens verden er ikke én studie noe bevis, bare en liten stein i kunnskapens mur.

Og slikt kan det bli kjedelig TV av. Synd og vanskelig for Eia, karakteristisk for forskningen.

Powered by Labrador CMS