En øyentjener er en som jobber under observasjon, og sjelden ellers. Når ingen følger med er det lite som blir gjort. Det er en upålitelig person.

Vi har nok alle en øyentjener i oss, uten at vi dermed er upålitelige personer. Øyentjeneren er bare ytterpunktet av et spekter det er normalt å skli rundt på. Det er «lettere» å jobbe når vi blir sett og målt for jobben vi gjør. Jeg tar meg i hvert fall ikke så rent sjelden å springe fra sofaen og rydde inn i oppvaskmaskinen, når jeg hører samboerens nøkler rasler i døra.

Hva skjer når arbeidsinnsatsen måles?

Har vi det slik i arbeidslivet iblant? Jeg får snakke for meg selv, men ja, gudskjelov. Hadde det ikke vært for deadline-presset i journalistikken hadde jeg ikke kommet noen vei, pleier jeg å tenke.

Samtidig er det ulemper med arbeidsliv og systemer som bruker måling og kontroll for å sørge for at folk jobber. Særlig hvis systemene vektlegger dette fremfor det å motivere til innsats på andre måter. Det fører til resultater på det som måles, men ikke på det som ikke måles. Det kan gi resultater, men kan også gi en følelse av mistillit.

Det har vært en av hovedkritikkene til det som gjerne kalles new public management, en næringslivsinspirert måte å styre offentlig sektor på. Det har blant annet rammet forskere. Nå skal Stortinget votere over et forslag som vi snu opp ned på måten forskere i Norge blir målt. Hva blir konsekvensene?

Det som telles belønnes

I tidligere tider var forskere mer selvstyrte og hadde stor frihet. De siste tiårene har det blitt innført en rekke systemer for å måle og kontrollere at forskerne produserer, at de jobber og publiserer forskning.

Dette har blitt gjort ved å innføre indikatorer. Det er noe myndighetene bruker for å tildele penger til universiteter og andre forskningsinstitusjoner. Indikatorssystemet har på folkemunne blitt kalt tellekantsystemet.

Dette systemet, som ble innført i 2006, har belønnet institusjonene for hvor mye de har publisert. Og det har fungert så godt at hver gang man har oppdaget noe nytt man ønsker resultater på, foreslås en ny indikator.

Fra hele pølser til tynne salamiskiver

Fordelene var åpenbare: Norske forskere økte sin produksjon kraftig. Det ble publisert stadig mer. Belønningen kunne være mer penger til arbeidsplassene. Ulempene var også åpenbare: Når du blir målt på antallet forskningsartikler du publiserer, hvor mye jobb legger du da i hver artikkel? Hvis antallet blir det viktige, skorter det ikke da på kvaliteten?

Begrepet salamisering kom på banen. I stedet fra å levere fra seg fine og hele pølser, ble forskere anklaget for å levere fra seg en og en salamiskive.

Brå omveltning: Tellekantene fjernes

Dette har vært en het politisk sak i forskningspolitikken lenge. Nå kommer den til en brå omveltning få hadde sett for seg for bare noen år siden.

Stortinget har snart ferdigbehandlet den såkalte Utsynsmeldingen, som tar for seg kompetansebehovet vårt fremover. Der behandles også hvordan deler av finansieringen av universiteter og høyskoler skal se ut i fremtiden. Nå har stortingsflertallet samlet seg om å kutte ut tellekantsystemet. Saken bankes igjennom 1. juni.

Fremover skal forskerne ikke telles på samme måte. Hvor mye forskerne publiserer, får ingenting å si for hvor mye arbeidsplassene deres får fra staten.

Lange kast, ikke mange kast

Hva vil skje? Jeg vet ikke, men om jeg skal stikke huet frem vil jeg spå at antallet vitenskapelige publiseringer vil gå ned de neste årene. Målt i folketall er vi blant nasjonene i verden som publiserer mest forskning. Kanskje vil vi dale litt på den statistikken.

Det er ikke nødvendigvis bare en dårlig ting. I den grad forskning er som idrett, handler det ikke bare om hvor mange mesterskap du deltar på. Det handler også om å faktisk flytte kunnskapsfronten. Å kaste lengst, ikke å kaste mange ganger.

Forskere har nok insentiver til å publisere. Forskning er et av de mest konkurranseutsatte delene av samfunnet fra før. Ingen forsker får fast jobb uten å ha levert fra seg et utall artikler, de får ikke opprykk uten en publiseringsliste lang som et vondt år.

Og viktigst av alt: De fleste forskere forsker fordi de ønsker å finne ut mer, løse problemer, bidra til det store med det lille. Det er nok av personlige og indre ambisjoner blant forskere til å motivere til høy, men også kvalitativt god produksjon.

Mer utdanning fremfor forskning?

Samtidig er det en ny utfordring som oppstår: Indikatorene forsvinner ikke helt. Stortingsflertallet går inn for å beholde tre indikatorer: en indikator for antall gjennomførte studiepoeng, en for antall avlagte doktorgrader og en indikator for antall studenter som fullfører studieprogrammer.

Jeg kan si mye om idiotien i å belønne institusjonene for å presse unge mennesker til å gjennomføre studieprogrammer. Hvis folk ikke gjennomfører fordi de finner noe de passer bedre til eller de kommer seg ut i arbeidslivet, er det dumt å insentivere å holde folk i et studium de ikke ønsker eller er egnet til. Men jeg lar det ligge, for å få nevnt ulempen med å belønne ett samfunnsoppdrag og ikke et annet:

Ulempen med å gi penger for utdanning, men ikke for forskningsproduksjon, er at studiene kan bli mer vektlagt enn det å forske. Det kan bli økonomisk viktigere for universiteter og høyskoler å rase unge mennesker gjennom studieløp enn at de ansatte publiserer forskning.

Om det er noe vi vet, så er det at økonomiske insentiver virker. Om universitetene våre bare blir målt og belønnet på en ting og ikke en annen, kan du banne på at det vil få konsekvenser. Enten vi vil det eller ikke, lever det en øyentjener i oss alle.

LES OGSÅ:

Kan Kierulf-utvalgets regler om ytringsvett gjøre ME-debatten nøktern og respektfull?

Tellekantsystemet fremhever middelmådighet og makkverk innen forskningen