Bildet til venstre er fra den amerikanske borgerkrigen og viser en gjennomgående skuddskade i magen. (Foto: William Bell, 1865, National Museum of Health and Medicine). Bildet til høyre er et portrett av den franske malerinnen Berthe Morisot. (Foto: Charles Reutlinger, 1875, Wikimedia Commons).

Før så fotografier av pasienter ut som datidens portrettbilder

FORSKEREN FORTELLER: Mye har forandret seg siden da. Mange er kanskje ikke klar over at helt siden 1938 har vært profesjonelle fotografer på Rikshospitalet som tar bilder av pasienter i medisinens tjeneste.

Medisinsk fotografering skiller seg fra det meste fotografer vanligvis jobber med. I et portrett, mote- eller landskapsfoto bruker vi lys og komposisjon kreativt for å skape et visuelt spennende bilde.

Når vi tar medisinske foto, er ikke fokuset på kreativitet. Vår jobb er å sørge for at bildene er sammenlignbare over tid, tydelig viser diagnosens særtrekk, har korrekt fargegjengivelse og proporsjoner.

Ideelt sett er det bare pasientens utseende som skal variere i bildeserier tatt over tid. Alt annet skal være konstant – utsnitt, posisjonering, farge, lys og forstørrelse.

For å kunne utføre denne oppgaven må vi, i tillegg til det fotografiske håndverket, ha kunnskap om anatomi, fysiologi, sykdomslære, smittevern og personvern.

Tidligere avdelingsleder Else Aarseth fotograferer et keisersnitt på Rikshospitalet i 1978. (Foto: Ukjent fotograf, UiO)

Fotograf på sykehus

I 2019 er det 180 år siden den første fotografiske teknikken ble lansert. Leger i mange land forsto tidlig at denne nye teknikken kunne være nyttig til medisinsk bruk. Bare åtte år senere, i 1847, ble det som regnes som det første kliniske fotografiet tatt av en profesjonell fotograf i Skottland.

Det som regnes som det første fotografiet tatt til medisinsk bruk viser en skotsk kvinne med struma, 1847. (Foto: Hill & Adamson)

På 1800-tallet ble kliniske bilder tatt av leger med interesse for foto eller pasienter ble sendt til profesjonelle fotoatelier. Mange av de tidligste kliniske bildene likner derfor på samtidige portretter.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte medisinske fakultet og sykehus i Europa og USA å ansette profesjonelle fotografer og tegnere for å bidra til medisinsk forskning, undervisning og dokumentasjon.

I 1938 ble Universitetet i Oslos fototekniske avdeling etablert på Rikshospitalet. Dette var den første profesjonelle medisinske fotoavdelingen i landet.

Radiumhospitalet og Haukeland fulgte etter på begynnelsen av 50-tallet. I 1995 skiftet vi navn til Foto- og videotjenesten og er i dag organisert under Institutt for klinisk medisin.

Bilder av pasienter

Vi har mange pasienter innom vårt studio på Rikshospitalet hver eneste dag. I tillegg er vi ute på sengeposter, poliklinikker og operasjonsstuer.

Målet er å produsere klinisk dokumentasjon av høy kvalitet som kan brukes som en del av pasientens utredning og behandling og også til forskning og undervisning. Hvilke diagnoser dette er nyttig for begrenses naturligvis av hva som er mulig å fotografere, men foto brukes innen alt fra plastisk kirurgi og ortopedi til medfødte syndromer og hudlidelser.

Ofte er fotografering en del av oppfølgingen i kliniske forskningsprosjekt. Videofotografering av pasienter er spesielt mye brukt for nevrologiske lidelser.

Før, nå og i morgen

I de 80 årene Foto- og videotjenesten har eksistert, har både teknologien og hvordan vi jobber utviklet seg mye. Mens vi fram til årtusenskiftet hadde 14 dager leveringstid på grunn av filmfremkalling, leveres alle kliniske foto nå samme dag som de er tatt. Det har også vært en utvikling mot internasjonal standardisering av hvordan pasienten posisjoneres og de ulike delene av kroppen skal fotograferes.

Bildet til venstre er fra 1938 og viser en pasient med eksem på hendene. Foto: Ukjent fotograf, UiO. Bildet til venstre er et moderne standardisert foto av en hånd. (Foto: Øystein Horgmo, UiO)

Bildet over til venstre er et av de eldste i arkivet vårt og viser en pasient med håndeksem. Det er tatt på et 10x13 centimeter stort svart/hvitt-negativ laget av glass med et storformatskamera – et kamera med en lystett belg mellom negativet og objektivet.

Eksem er synlig på begge hendene, men utsnittet virker tilfeldig og uryddig. Fotografen har kanskje ønsket å få mest mulig ut av et kostbart negativ?

Bildet til høyre viser slik vi gjør det i dag. Det viser hele hånden, er tatt med nøytral bakgrunn og jevn belysning. I tillegg er bildet tatt med en forhåndsdefinert avstand mellom hånden og kameraet. Dette sikrer at hånden er like stor i bildet neste gang pasienten fotograferes og at bildene derfor er sammenlignbare.

3D-foto

I dag jobber vi sammen med flere fagmiljøer på Oslo universitetssykehus om oppstart av 3D-fotografering av pasienter.

Dette gir nye muligheter nøyaktighet og sammenlikning av blant annet volum. Ved 3D-fotografering tas det flere overlappende foto fra ulike posisjoner rundt pasienten samtidig.

Bildene sys så sammen i programvare til en tredimensjonal modell. Dette kan blant annet være nyttig til dokumentasjon av misdannelser i hode og ansikt og ved rekonstruksjon av bryst etter operasjoner for brystkreft.

Med 3D-fotografering settes en tredimensjonal modell sammen av en rekke foto tatt fra ulike vinkler. (Video: Niclas Löfgren, Sahlgrenska Universitetssjukhuset, Göteborg. Brukt med tillatelse)

Da Universitetets fototekniske avdeling ble opprettet for 80 år siden, var det den første av sitt slag i Norge, og vi er fortsatt det ledende fagmiljøet innen medisinsk fotografering i landet.

De neste 80 årene vil det garantert skje større teknologisk utvikling enn de 80 som har gått. Vi vil fortsette å ligge i forkant og levere klinisk dokumentasjon av høyeste kvalitet

Denne teksten ble først publisert på Universitetet i Oslos medisinblogg.

Powered by Labrador CMS