Du dør hvis du ikke får sove nok. Folk med den sjeldne sykdommen fatal insomnia dør etter cirka 18 måneder. Så viktig er søvnen, altså, men ingen vet helt hvorfor.

Hvorfor sover vi?

KOMMENTAR: Nå, rundt juletider, har jeg mest lyst til å gjøre det hele tiden. Sove, skriver Erik Tunstad.

Min far var, som fedre pleier å være, en klok mann.

- Sørg for å få nok søvn, sa han. Når du ikke har andre ressurser igjen å tære på, sov.

Når han sa slike ting, så jeg ham for meg som ung mann, sent i tenårene, tidlig i tjueårene, som soldat under annen verdenskrig. Og så tenkte jeg at det der er antagelig en livserfaring jeg bør merke meg.

Du dør hvis du ikke får sove nok. Folk med den sjeldne sykdommen fatal insomnia dør etter cirka 18 måneder. Så viktig er søvnen, altså, men ingen vet helt hvorfor. Men vi følger kroppens instruks, og de fleste av oss tilbringer en tredjedel av livet i senga.

Hvilket egentlig er litt lite.

Fra sola går ned til den står opp

Hvis vi sammenlikner med de vanlige: Sjimpansene, for eksempel, sover elleve timer hver natt, fra sola går ned til den står opp. Panamas nattaper drar den enda litt lenger, med 17 timer søvn per døgn.

Dette er nesten like mye som en menneskebaby – som sover 18 timer i døgnet (men, av mysteriøse grunner, aldri når du selv har mest lyst til å sove …).

Nå, rundt juletider, har jeg mest lyst til å gjøre det hele tiden. Sove. Ikke bare fordi livet er litt kjedeligere nå, og tv-programmene enda verre – men også fordi det svake lyset forteller kroppen min at den egentlig har bedre ting å gjøre, enn å hamre på et tastatur. Kanskje jeg burde lytte?

Mennesket sov antagelig som sjimpanser, helt til vi fikk kunstig belysning, sånn for en million år siden. Fra solnedgang til soloppgang. Det var tryggere å sove, enn å valse blind rundt i mørket. Er det dette kroppen min husker?

Søvn er menneskeluksus

Ok, så vi sover i mørket – men også i lyset – så hva er de dypere årsakene til søvn?

Vi har undret oss over dette lenge. Alle dyr sover på en eller annen måte. Trekkfugler kan sove på vingene, noen sekunder nå og noen da. Giraffene sover gjerne stående, og bare noen sekunder eller minutter av gangen.

Mange dyr sover med øynene åpne, eller de lar den ene halvdelen av hjernen sove, mens den andre er våken – som delfinene. Til og med planter sover. Og bakterier. De skrur ned aktiviteten.

På overflaten reflekterer alt dette at søvn samtidig er både livsviktig og livsfarlig. Sammenhengende, dyp søvn er en luksus vi mennesker bare kan nyte, fordi vi har slekt og venner som passer på oss. Vi kan ta risken på å tilbringe time etter time, nesten uten kontakt med virkeligheten.

Helt borte er vi imidlertid ikke.

Sårbare i søvnen

Vi reagerer når vi hører navnet vårt nevnt, men ikke andres navn. Vi er sårbare, og i perioder av søvnen kan vi ikke engang bevege armer og bein.

Flere enn meg har opplevd å våkne med bare en del av hjernen. Du ligger der og ser deg rundt, men kan ikke bevege deg. Deler av hjernen drømmer fremdeles friskt, og du kan se eller høre ting som slett ikke eksisterer. Alle spøkelseshistoriers mor.

Denne manglende evnen til bevisst bevegelse når vi sover, kan imidlertid være en nyttig tilpasning, som vi skal komme tilbake om litt.

Men heller ikke dette forklarer ikke hvorfor søvnen er viktig. Spørsmålet er faktisk ikke mer avklart, enn at Nobelprisen i medisin, så sent som i 2017 gikk til søvnforskning.

Hjernevask

Den mest åpenbare forklaringen på søvnbehovet kan være at vi sover fordi hjernen trenger hvile, den trenger tid på å hente seg inn etter travle, våkne timer. Et mulig clue kan være at en sovende hjerne bare forbruker halvparten så mye sukker som en våken en.

I tillegg trenger hjernen tid til å gjøre rent. Hjernen akkumulerer en god del avfall i løpet av den våkne dagen, og dette må bort. Hjernen ligger badet i såkalt cerebrospinalvæske, og den må skylles ut. Derfor produserer kroppen en halvliter daglig, som renner gjennom hjernen og dreneres ut i lymfesystemet. Denne rengjøringen foregår hovedsakelig mens vi sover. Blant avfallet som vaskes vekk, er stoffer som assosieres med alvorlige, og mer eller mindre søvnrelaterte sykdommer.

Også andre deler av kroppen trenger en tilsvarende overhaling. Immunsystemet, for eksempel.

Hva er drømmer?

Oscar Wilde skal muligens ha sagt at den mest skremmende setning i det engelske språk er «I had an interesting dream last night».

Greit, vi sover - men hvorfor og hva i all verden er drømmer? Dette er et altfor stort spørsmål for en kort artikkel, men kan drømmene også plasseres på listen over livsnødvendigheter? Kan en av søvnens hensikter være at vi trenger å drømme?

Det er vanskelig å se for seg planter og bakterier drømme, men selv bikkja mi, som tilbringer dagene sovende i lenestolen ved siden av meg, drømmer. I hvert fall tilsynelatende. Hun begynner å klynke, bevege potene, riste på ørene, hun kan til og med småbjeffe litt – før hun synker ned i dypet igjen.

Dyr kan drømme, og også menneskeaper.

Å kunne sove ti meter over bakken

Søvnen slår altså av din evne til viljestyrt bevegelse.

Apene sover fra solnedgang til soloppgang. Hver kveld lager sjimpansene et rede oppe i trærne, river av grener og løv og lager seg en plattform de kan sove på. Orangutangene og gorillaene gjør det samme. Og antagelig gjorde også våre evolusjonære forfedre det – det var tryggest slik.

Men samtidig er det jo nokså risikabelt. Du er ti meter over bakken – hva om du beveger deg? Dette må ha vært et dilemma evolusjonen løste nokså tidlig, du mistet bevegelsesevnen – men som alle søvngjengere vet – den forsvant ikke helt.

Se for eksempel på Lucy, verdens mest kjente fossile menneske? En Australopithecus afarensis, funnet i Etiopia i 1974. Grunnen til hennes mediaberømmelse var at hun viste at våre små hårete forgjengere gikk på to bein på bakken allerede for mer enn tre millioner år siden.

Dermed er det litt ironisk at hun døde etter å ha falt ned fra et tre?

Lucy og alle de andre australopithecinene levde i flokker. Flokken ga beskyttelse mot rovdyr, men såpass tidlig i sin utvikling var menneskene så små, svake og sosialt dårlig organisert, at de regelmessig måtte søke tilflukt i tretoppene.

Ingen ligger som sagt urørlige hele natten. Sjøl har jeg ramlet ut av senga én gang. Denne ene gangen kunne vært fatal nok, hadde senga mi vært ti meter over bakken.

Eldgammel drøm

Flere enn meg har ganske sikkert også hatt drømmer der de faller, utfor et stup, ut av et vindu – falledrømmene er evige slagere, de kommer igjen og igjen. Hvorfor? Kan de ha vært hjernens selvforsvar mot risikoen for å rause over kanten – og ti meter ned i ura, eller til hyenene? Kan din sjanse for å overleve ha vært ørlite større, dersom du i søvne av og til grep etter greiner å holde deg i? At du alltid var litt på vakt?

Kan vi i så fall ha arvet falledrømmen helt fra Lucy? Og noen mener folkeeventyrene er gamle …

Alt dette siste er selvsagt reinspikka spekulasjon – men det er slikt vi kan underholde oss selv med i mørketiden.

Powered by Labrador CMS