Denne artikkelen er produsert og finansiert av NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet - les mer.

Det er vanskelig å telle og forske på snøleopardene, for disse dyrene er veldig sky. Nå vil forskere ta i bruk nye metoder som kan gjør det lettere å forske på skjeldne dyr. Dette bildet er tatt med viltkamera som automatisk fotograferer når dyr beveger seg foran kameralinsen.

Ny metode gjør det lettere å telle sjeldne dyr

Truede arter er vanskelige å kartlegge. Den nye metoden er godt nytt for dyreelskere og viltforvaltere over hele kloden.

En viktig del av viltforvaltningen er kunnskap om dyrenes bestandsvariasjoner og utbredelse. Slike bestandsestimater er et helt nødvendig verktøy når forvaltningsmål skal settes og prioriteringer skal vedtas.

Viltovervåking gjør det mulig å vurdere bestandenes status og planlegge deretter.

Å skaffe pålitelige anslag for dyrebestander er imidlertid vanskeligere enn det kan virke. Mange arter er notorisk vanskelige å kartlegge.

Sjeldne og unnvikende arter

– Sjeldne arter er ofte vanskelige å kartlegge og lever gjerne i områder som er vanskelige å komme til, sier Mahdieh Tourani, ph.d.-kandidat ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Dette fører til mangelfulle data og problemer for forvaltningen.

Viltforvaltere over hele kloden står overfor den samme store utfordringen: hvordan ta informerte beslutninger om dyr som er vanskelig å registrere i utgangspunktet?

– Mangelfulle data hindrer oss i å få pålitelig informasjon om bestandenes status. Og det gjelder ofte sjeldne og truede arter - de som gjerne har størst behov for velbegrunnete forvaltningstiltak, sier hun.

Mahdieh Tourani sier det er behov for mer pålitelig informasjon om sjeldne og truede arter.

Lappeteppe av ufullstendig informasjon

– I en ideell verden ville vi vite nøyaktig hvor mange individer det er av en art, sier professor Richard Bischof ved NMBU.

– Det er imidlertid urealistisk for de aller fleste dyrebestander. I stedet bruker vi modeller for å estimere antallet, siden vi ikke klarer å registrere alle individene.

– Når det gjelder sjeldne arter som lever i avsidesliggende områder, prøver forskerne noen ganger å pusle sammen et bilde av bestanden ved hjelp av flere kartleggingsmetoder. For eksempel ved bruk av automatiske viltkameraer, innsamling av DNA-prøver eller sporsøk, sier han.

– Men isolert sett vil ofte ingen av metodene være tilstrekkelig til å gi pålitelige bestandsvurderinger.

Feltbiologer har installert viltkameraer og samler også inn DNA-prøver i Deosai nasjonalpark.

Kombinerer flere metoder

For å håndtere disse utfordringene har NMBUs forskere utviklet en analysemetode som kombinerer flere datakilder, og som tar høyde for at enkelte individer aldri vil bli registrert.

– Tilnærmingen vår inkluderer informasjon om hvor i området dyrene befinner seg, ikke bare hvor mange det er. Den vil gjøre det enklere for forskere som arbeider med sjeldne og unnvikende arter å få mer presise estimater av bestandsstørrelser, forklarer Tourani.

For å illustrere nytten av den nye metoden har forskerne brukt en truet bestand av Himalaya-brunbjørn (Ursus arctos) som eksempel. Bestanden holder til i Deosai nasjonalpark, et avsidesliggende høylandsplatå i Nord-Pakistan.

Til tross for implementering av flere undersøkelsesmetoder, innsamling av DNA-materiale og bruk av viltkameraer, var dataene sparsomme og ufullstendige.

Ved hjelp av den nye modellen kunne forskerne anslå at det på undersøkelsestidspunktet levde 42 Himalaya-brunbjørn i studieområdet. Kun 14 av dem hadde blitt registrert og identifisert gjennom feltundersøkelsene.

Bilde av Himalaya-brunbjørner tatt med viltkamera. Mor med to unger.

Snøleopard neste på listen

Forskerne håper nå å bruke den nye metoden i andre overvåkningsprosjekter.

– I Deosai nasjonalpark foregår det nå flere kartleggingsstudier på snøleopard, en annen sjelden art i regionen, kommenterer Bischof.

Snøleoparder er veldig sky, og antallet er svært vanskelig å estimere.

– Å kombinere flere typer informasjon vil gi oss en mye bedre forståelse av artens status, sier professor Richard Bischof.

– Å kombinere flere typer informasjon, som genetiske prøver, bilder fra viltkamera og sporsøk, vil gi oss og andre som arbeider med leoparder, en mye bedre forståelse av artens status, sier han.

Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd via FRIMEDBIO og FRIPRO. Det er et samarbeid med Quaid-i-Azam University i Pakistan, og Snow Leopard Foundation Pakistan.

Referanse:

Mahdieh Tourani mfl.: Multiple observation processes in spatial capture–recapture models: How much do we gain? Ecology, 2020. (Sammendrag) Doi.org/10.1002/ecy.3030

Powered by Labrador CMS