De pleier å leve i skogen, men disse maurene holdt det gående i en kald og mørk bunker uten tilgang på verden utenfor. De overlevde på et uhyggelig vis. (Foto: Wojciech Stephan /Czechowski et al., Journal of Hymenoptera Research, 2016)

Maur ble fanget i sovjetisk bunker og overlevde i flere år ved å spise hverandre

Opp mot en million uheldige maur falt ned i en bekmørk, sovjetisk bunker. Der bygget de tue og levde av å spise hverandre.

En maurkoloni i Polen bygget seg tue oppå en gammel sovjetisk bunker. Plasseringen skulle være skjebnesvanger for en rekke arbeidere. Under tua var det nemlig en lufteluke inn til bunkeren. Den ble til en gigantisk maurfelle.

Nå og da falt en og annen skogmaur ned i mørket under. Veien tilbake ble håpløs å finne. Etterhvert skulle de bli mange.

Maurene i bunkeren ble først oppdaget i 2013, da en gruppe lette etter flaggermus.

I 2015 sjekket polske forskere hvordan det stod til. «Kolonien» hadde ikke bare overlevd, men økt i antall. Forskerne beregnet at det måtte være flere hundre tusen maur der nede, kanskje opp mot en million. Der levde de helt isolert fra sitt opprinnelige hjem på overflaten. Uten mat, lys og varme hadde de tilsynelatende holdt ut i flere år.

Det var i denne bunkeren at maurene ble oppdaget. Den har tidligere blitt brukt til å lagre våpen. (Foto: Wojciech Stephan).

Skogmaurene hadde nemlig forsøkt å skape seg et bosted der inne. Jorden på gulvet var arrangert i små hauger med korridorer og innganger. De døde maurene var lagt i «kirkegårder». Langs den ene veggen var gulvet dekket av svarte, døde maur.

- I et totalt mørke hadde de konstruert en jordtue som de som de vedlikeholdt året rundt ved å forme den og holde inngangene åpne, skrev forskerne i en studie som ble publisert i Journal of Hymenoptera Research.

De var interessert i å finne ut hvordan maurene klarte seg i så ugjestmilde forhold. Kunne de til og med reprodusere seg?

Her kan man se hvordan arbeiderne hadde organisert jorden i små hauger som fungerte som tue i mangel på annet materiale. (Foto: Wojciech Stephan /Czechowski et al., Journal of Hymenoptera Research, 2016)

Lette etter larver

Tuene ble undersøkt for å se om det fantes spor etter larver, tomme kokonger eller en dronning. Ingenting ble funnet.

Bunkermaurne kunne dermed ikke kalles en ordentlig koloni, men de lot ikke seg selv gå arbeidsløse.

Temperaturen nede i bunkeren hold seg stabilt på 10 grader hele året, så det var trolig for kaldt til at maurene kunne reprodusere seg selv. Maurene økte dermed i antall kun på grunn av at stadig nye arbeidere datt ned i fellen.

Ned denne lufteluka datt det stadig nye maur som ble en del av en voksende koloni i undergrunnen. (Foto: Wojciech Stephan/ Rutkowski et al., Journal of Hymenoptera Research, 2019).

Makaber hemmelighet

Det var få andre organismer i bunkeren, langt fra nok mat til alle maurene. Forskerne fattet en mistanke om at det var andre medlemmer av tua som stod på menyen. De samlet inn 150 døde maur og studerte dem.

93 prosent hadde bitemerker. Mange hadde gnagemerker i mageregionen, «et typisk tegn på at innholdet er blitt fortært», skriver forskerne.

Koloniens uhyggelige hemmelighet var altså kannibalisme.

Det er fra før av kjent at denne maurarten kan spise sine ofre når de er i krig med andre kolonier. Det er spesielt om våren når det er lite mat tilgjengelig. Men i denne tua hadde altså kannibalisme blitt dagligdags.

- Overlevelsen og veksten i bunker-«kolonien» gjennom årene var mulig på grunn av kontinuerlig tilførsel av nye arbeidere fra den øvre tua og opphopning av døde tue-kamerater, konkluderte forskerne.

- Kadavrene fungerte som en uuttømmelig matkilde som tillot overlevelse hos maurene som var fanget under ekstremt ugunstige forhold.

Det kravlet og krøp på gulvet i den gamle bunkeren. (Foto: Wojciech Stephan).

Fluktruten

Om du lurer på om maurene fremdeles lever der nede i sitt skrekkvelde, så kan forskerne berolige med at de nå har sluppet dem fri.

I 2016 ble en gruppe bunkermaur fanget og sluppet ut ved siden av moder-tua på overflaten. Det var for å sjekke om det faktisk var noe forhold mellom de to koloniene. Som ventet ble de tidligere fangene møtt av arbeidere på toppen uten fiendtlighet.

Senere satte forskerne inn en tre meter lang planke som strakk seg fra bunnen i bunkeren og opp i lufteluka der de uheldige maurene først hadde falt ned. Snart begynte enkelte å undersøke fluktruta. Innen februar i 2017 hadde nesten alle funnet veien hjem.

Forskerne satte opp en planke som ledet opp i lufteluka, slik kunne maurene omsider unnslippe. (Foto: Wojciech Stephan/ Rutkowski et al., Journal of Hymenoptera Research, 2019).

Tua på toppen ligger fortsatt oppå lufteluka, og fremdeles detter det maur ned. Men nå kan de altså bare krabbe opp igjen.

Forskerne bemerker at det mest interessante ved studiene var å se hvordan disse maurene klarte å organisere seg og opprettholde en slags «koloni» under det man skulle tro var ulevelige forhold.

Maurene kan nå krabbe tilbake til tua som fortsatt ligger oppå lufteluka til bunkeren. (Foto: Wojciech Stephan/ Czechowski et al., Journal of Hymenoptera Research, 2016).

Referanse:

Tomasz Rutkowski, István Maák, Kari Vepsäläinen, Gema Trigos-Peral, Wojciech Stephan, Grzegorz Wojtaszyn, Wojciech Czechowski: «Ants trapped for years in an old bunker; survival by cannibalism and eventual escape», Journal of Hymenoptera Research, 31. oktober 2019.

Wojciech Czechowski, Tomasz Rutkowski, Wojciech Stephan, Kari Vepsäläinen: «Living beyond the limits of survival: wood ants trapped in a gigantic pitfall», Journal of Hymenoptera Research, 29. august 2016.

Powered by Labrador CMS