Rødnebboksehakkeren kan se mennesker på lang avstand, i motsetning til hva neshornet kan.

Denne tassen beskytter kanskje neshorn fra krypskyttere

Når oksehakkeren slår alarm, reagerer neshornet umiddelbart. Kanskje lager fuglen signalet for å beskytte sin store følgesvenn mot mennesker?

Spissneshornet er ikke akkurat noen partyløve.

Denne biologiske stridsvognen av en skapning tilbringer mesteparten av livet for seg selv. Og det takler den i det store og hele bra. Med hornet, panserhuden og vekta på litt over tonnet, trenger ikke neshornet engang frykte hyener eller løver.

Men så var det disse menneskene, da.

Vi har skytevåpen som biter selv på savannens tanks. Dessuten har vi en tendens til å jakte mot vinden. Og det er jo ikke så heldig, for et dyr med så dårlig syn at den ikke ser en jeger på fem meters avstand. Selv midt på lyse dagen.

Neshornet er faktisk så dårlig utstyrt i kampen mot oss, at det nesten er blitt utryddet.

Men nå viser ny forsking at det digre dyret likevel ikke er uten mennesketilpasset forsvar. Den har nemlig en bitte liten beskytter:

Rødnebboksehakkeren.

Vinn – vinn

Denne tassen av en fugl lever av parasitter, hudbiter og annet bøss den finner rundt på nesehornets digre kropp. Slik har de trolig glede av hverandre. Oksehakkeren får et fint matfat, og neshornet får færre kryp.

Men navnet fuglen har fått på Swahili, Askari wa kifaru, antyder at de to også kan ha et annet forhold til hverandre. Ordet betyr «neshornets vakt».

Og nå antyder en ny studie at fuglen ikke har fått navnet uten grunn. Ifølge undersøkelsen – utført av forsker Roan Plotz fra Victoria University og Wayne Linklater fra California State University – fungerer oksehakkeren nettopp som menneskevakt.

Så snart den lille fuglen får øye på folk, skriker den ut et alarmsignal, som neshornet åpenbart forstår betydningen av. Det er umiddelbart på alerten, og myser med vinden, der det kan være uoppdagede farer.

Oppdaget – hver gang

Plotz og co gjorde eksperimenter, for eksempel ved å nærme seg radiomerkede neshorn. Forskerne beveget seg nærmere og nærmere inntil de ble oppdaget eller det ble for farlig å fortsette.

Neshornene er på alerten og stirrer med vinden, etter at fuglene de har med seg har varslet at det er folk på ferde.

Undersøkelsene viste at neshorn uten fugler bare oppdaget forskeren i ett av fire tilfeller. Neshornene med rødnebboksehakkere merket derimot mennesket hver gang. Og det skjedde da forskerne var fire ganger lenger unna enn med neshorn som var alene.

En annen sak var neshornene uten radiomerking. Da forskerne var ute på leting, oppdaget de nesten bare neshorn uten oksehakkere. Det betyr antagelig at neshorn med fugler rett og slett oppdaget forskerne tidlig nok til å pigge av før de selv ble sett.

Spesialtiltak mot mennesker?

Så er det store spørsmålet selvfølgelig: Hvorfor driver oksehakkerne med denne varslingen?

Er det faktisk for å beskytte sin store venn, Matfatet, mot farlige mennesker?

Forskerne understreker at de ikke vet svaret på dette. Men det finnes noen indikasjoner på at fuglen kan ha utviklet adferden spesielt med hensyn til folk.

For eksempel er det ikke gjort noen observasjoner av at oksehakkere har varslet om andre store rovdyr.

Det er også karakteristisk at neshornet nesten alltid snur seg med vinden etter fuglevarslet. De andre store rovdyra har nemlig ikke for vane å ta hensyn til vindretningen. Det kan jo antyde at neshornet faktisk forbinder alarmen bare med mennesker.

Rødnebboksehakkeren er også truet

Hvorvidt rødnebboksehakkeren faktisk gir beskyttelse fra dagens tobente krypskyttere, er ikke forskerne sikre på. Det må man nok gjøre flere undersøkelser for å finne ut av.

Men i mellomtida kan det jo ikke skade å verne om begge arter, og sørge for at de får leve i de samme områdene. Oksehakkeren er nemlig selv utrydningstruet.

Mange av dem er blitt forgiftet av insektmidler som mennesker bruker på kveget sitt for å bekjempe parasitter.

Kanskje kan de to gamle kompanjongene samarbeide om ikke å dø ut?

Referanse:

R. D. Plotz & W. L. Linklater, Oxpeckers help rhinos evade humans, Current Biology, april 2020. Sammendrag.

Powered by Labrador CMS