Gestaltterapeut Ulrikke Moen om erfaringer og egenomsorg i hjelperollen

Som mange andre har jeg nok vært litt for opptatt av å være «flink». I dag kan jeg stille meg spørsmålet om hva som er å være «flink» i en slik jobb. Jeg tenker blant annet at jeg er flink om jeg klarer å ta vare på meg selv.

Ulrikke Moen

Ulrikke Moen er gestaltterapeut og jobber som terapeut for Osloterapeutene og som klinikkleder for Fjeldstad Psykologsenter AS. Vi har vært så heldige å få intervjue henne om egne erfaringer og tanker knyttet til belastninger i hjelpeyrket.

Svarene hennes er inspirerende. Hun formidler ærlig om sine erfaringer på en måte som gjør det lett å relatere seg til henne. Hun gir personlige eksempler som settes i sammenheng med relevant teori. Dette gjør intervjuet til en informativ tekst om menneskelige fenomener, med verdi for alle som er interessert i å lære om selvivaretakelse og få mer innsikt i hvordan arbeidet påvirker oss.

Når Ulrikke deler om egne sårbarheter bidrar hun til å fjerne tabuet rundt hjelperes belastningsreaksjoner. Hun minner oss på betydningen av tilhørighet og fellesskap for menneskets velvære og utvikling. Svarene normaliserer følelser og tanker vi tror mange hjelpere føler seg alene om. Etter å ha lest svarene hennes følte vi oss sett, og det ga oss en “vi-følelse”, som igjen kan overføres til både mer medfølelse for andre, og mer selvmedfølelse.

Takk for at du, gjennom svarene dine, oppmuntrer andre hjelpere til å snakke sammen og dele erfaringer. Det er mye vi ikke kan kontrollere, og det er mye vi ikke bør ta på oss ansvar for. Men vi kan forebygge belastningsreaksjoner ved blant annet å få mer kunnskap om utbrenthet og omsorgstretthet, søke veiledning og støtte. Svarene oppmuntret oss til å fortsette å lære mer og dele om dette temaet.

Her er hele intervjuet med Ulrikke:

Har du inntrykk av at belastninger i hjelperrollen og reaksjoner på disse er tabubelagte? Hva tror du i såfall er de viktigste årsakene til dette?

Som gestaltterapeut har jeg med meg flere forventninger til meg selv om hva jeg bør få til for å være en «god» terapeut. Jeg tror mange hjelpere har med seg slike introjekter i rollen sin. Introjekter i et gestaltperspektiv sier noe om hvordan vi skal, bør eller må tenke eller oppføre oss. Jeg tror at mange hjelpere er gode til å forvente mye av seg selv og at mange lager seg et bilde av hva det vil si å være en god hjelper. For mange kan dette være basert på kolleger de ser opp til, krav på arbeidsplassen eller liknende. Når belastningen blir for stor og når prestasjonen ikke står til forventningene du setter deg er det lett å bli selvkritisk. Vi har et stort ansvar som hjelpere og dette ansvaret skal vi være bevisste. Som hjelper ligger det også en forventning om at vi skal hjelpe andre med ett eller annet. Når vi opplever at vi ikke får til dette og ikke en gang får til å hjelpe oss selv er det naturlig at skammen tar plass. «Jeg er feil som hjelper, dette får jeg ikke til». Skam og tabu går ofte hånd i hanske. Det er vanskelig å snakke om temaer vi skammer oss for.

Hvordan tror du vi kan bryte dette tabuet, og hvorfor er det viktig?

For å gjøre noe med tabuet og skamfølelsen er vi nødt til å snakke om det med noen andre. Vi må legge skammen på bordet og erfare at vi er en del av et fellesskap, at vi er gode nok. Skammens budskap handler om vårt grunnleggende behov for å høre til og oppstår når vi føler at vi ikke gjør det. For å gjøre noe med dette er vi nødt til å erfare at vi nettopp er en del av flokken, at det vi opplever er naturlige reaksjoner og noe mange kan kjenne seg igjen i. Vi trenger bekreftelse og anerkjennelse fra noen som betyr noe for oss. I jobbsammenheng kan det gjerne være en veileder eller kollega. Det kan være krevende å vise at vi skammer oss til andre, vi vil helst gjemme følelsen (og oss selv) bort, men når vi først gjør det kan det oppleves forløsende og helende. Vi kan bryte tabuet og dermed unngå at for mange hjelpere går og skammer seg over å være for dårlige hjelpere ved å dele erfaringer, snakke høyt om belastning, vanlige forventninger til hjelperrollen og om omsorgstretthet. Jeg tenker at det på mange måter er viktig å menneskeliggjøre hjelperollen. Vi er alle mennesker som blir påvirket, vi er ikke overmennesker. Dette er viktig fordi det paradoksalt nok ikke går an å være en god hjelper om du går og skammer deg, blir utbrent eller omsorgstrett. Som sykemeldt får du ikke hjulpet noen og når du som hjelper ikke har det bra kan du ikke være ordentlig til stede for den du skal hjelpe. Det kan i tillegg oppstå motoverføringer fra hjelperen og mer alvorlig retraumatisering hos pasienten/ klienten.

Finnes det utfordringer eller andre negative konsekvenser ved å synliggjøre hjelperens belastningsreaksjoner?

Jeg har vanskelig for å se at det finnes noen negative konsekvenser ved å synliggjøre hjelperens belastningsreaksjoner. Jeg tenker at åpenhet rundt dette bidrar til å hjelpe hjelperen og dermed pasienten/ klienten. Mye kan sies med god form og i rette forum. Det viktigste med åpenheten er at informasjonen når de som trenger den og ikke legger begrensninger på de hjelpetrengende.

Hvis du selv har erfaringer med symptomer på utbrenthet/omsorgstretthet, hvordan merket du dette? Hva gjorde du da du merket det?

Da jeg var relativt nyutdannet var det en periode jeg samtidig hadde mye på gang i privatlivet mitt som opplevdes stressende. På dette tidspunktet hadde jeg klienter i terapi som gjennomgikk mye av det samme som jeg selv hadde gått igjennom. Jeg opplevde at jeg ble mer og mer kritisk til meg selv og min egen hjelpeevne, jeg ble sliten etter jobb, noe irritabel på mine nærmeste, bekymret meg for de jeg var glad i, sov dårlig, kjente på frykt for å ikke kunne prestere og tok meg i å revurdere om jeg i det hele tatt passet i jobben min. Jeg søkte trøst i å vurdere om jeg kanskje heller passet til å jobbe med noe annet, noe jeg tenkte meg at kunne være «enklere» og mindre belastende. Jeg gruet meg til noen klientmøter i frykt for at de ville gjøre meg utmattet i etterkant eller for aktivert underveis. Dette på tross av at jeg kunne observere endring hos mine klienter og at jeg fikk gode tilbakemeldinger av dem og av mine kolleger. Som mange andre har jeg nok vært litt for opptatt av å være «flink». I dag kan jeg stille meg spørsmålet om hva som er å være «flink» i en slik jobb. Det vil jo variere veldig i de ulike menneskemøtene. Jeg tenker blant annet at jeg er flink om jeg klarer å ta vare på meg selv. Heldigvis gikk, og går, jeg jevnlig i veiledning og ble oppmerksom på mine reaksjoner. Jeg innså at jeg trengte veiledning på de utfordrende casene jeg jobbet med og at jeg trengte å begrense arbeidet mitt i en periode. Jeg trengte positivt påfyll som ga meg overskudd og jeg trengte å «gi litt mer faen» for å kunne bli en god og tilstedeværende terapeut igjen. Jeg kom også over en artikkel om omsorgstretthet som traff meg veldig. Jeg kjente meg sånn igjen! Det var godt å snakke med kolleger, psykologer og andre gestaltterapeuter, som delte med meg at de også hadde vært der og kjente seg igjen. Jeg var ikke alene i dette og det jeg gikk igjennom var normale reaksjoner på overbelastning.

Tror du at hjelperyrket medfører en forhøyet risiko for belastningskonsekvenser, sammenlignet med andre yrker? Hva tror du eventuelt er årsaken til dette?

Det tror jeg. I de fleste hjelpeyrker, både i psykiatrien og i somatikken, tar hjelperen del i mye lidelse. Som psykoterapeut ligger det i min natur å bli påvirket og jeg tar aktivt del i lidelsen. Vi vet at smerte smitter. Uten å bli påvirket kan vi ikke være ordentlig til stede for klientene våre i et «jeg- du møte» (ref. Martin Buber). I nærværende, empatiske, respektfulle, interesserte og nysgjerrige møter vil vi sånn sett være utsatt for belastning.

Hvordan får du bearbeidet og snakket om de følelsesmessige reaksjonene du har på jobben?

Etter mer utfordrende terapitimer kan jeg velge å bruke litt tid på å skrive journal eller på å hente meg inn ved å tenke igjennom timen og være støttende og medfølende med meg selv når jeg tar meg i å bli kritisk eller ved å hvile og koble av med en avspenningsøvelse. Jeg går også jevnlig i veiledning hvor jeg får støtte og blir veiledet på ulike caser, benytter meg av kollegaveiledning eller mer spontane samtaler med kolleger underveis i arbeidsdagen. Får jeg ikke muligheten til dette kan jeg snakke med min samboer eller et annet familiemedlem hvor jeg anonymiserer casene eller unngår å si noe om klienten og heller deler hvordan jeg selv har det akkurat nå. Mange hjelpere jobber selvstendig i sine private praksiser og dette kan være utfordrende. Vi er mye alene i arbeidshverdagen vår. Jeg tenker vi har et ekstra ansvar for oss selv i å benytte oss av muligheter for å få bearbeidet underveis. Veiledning er gull! Jeg tenker også at mye av arbeidet gjøres underveis i menneskemøtene ved å finne metoder for selvstøtte og differensiering i feltet (ref. feltteori i gestaltterapi).

Hvordan påvirker jobben deg og dine relasjoner på fritiden?

Jeg har en sosial jobb hvor jeg bruker mye av meg selv i menneskemøtene. I perioder har jeg ikke overskudd eller behov for å være sosial etter jobb. Da kan jeg få behov for å være alene og lade opp. Andre dager kan jeg kjenne på mer overskudd og behov for sosial kontakt etter jobb. Dette varierer og er nok avhengig av hvordan jeg har det i privatlivet mitt generelt og hvem jeg møter i terapirommet den dagen.

Hva gjør du (enten på jobb eller hjemme) for å ta med deg jobben hjem på en god måte? (F.eks aktiviteter, snakke med noen, ritualer)

Det snakkes mye om viktigheten av å legge fra seg jobben før du kommer hjem. Mange sier at dette blir lettere med mer erfaring. Jeg har prøvd å finne ut av hva det er som har gjort det lettere for meg å legge fra meg jobben i takt med at jeg har fått mer arbeidserfaring. Jeg opplever at det vanskelig å finne noe konkret å peke på. Jeg tror det hjelper å finne måter å bearbeide de følelsesmessige inntrykkene på. De fleste dager får jeg ikke mulighet til å snakke med noen etter arbeidsdagen min, men gjør det hvis jeg har opplevd noe spesielt utfordrende. Jeg får tanker om at ved å erfare igjen og igjen at jeg ikke får gjort noe med det jeg tenker på hjemmefra, klarer jeg lettere å legge det fra meg. Noen dager er dette mer utfordrende og er jeg bekymret for en klient kan hen være med meg i tankene. Jeg opplever også at det hjelper å fylle på med aktiviteter som gjør meg godt, gå en tur med hunden, ringe en venn, være sammen med barnet mitt. Som regel går det i ett etter jobb med middag, lek og kveldsstell. Jeg prøver å være til stede her og nå med det jeg holder på med.

Hvordan har ditt forhold til jobb og hjelperrollen endret seg fra du var nyutdannet til i dag?

Det har endret seg på mange måter. Jeg endrer meg stadig i takt med jo flere erfaringer jeg sitter på og med menneskemøtene jeg er en del av. Det har vært viktig for meg å erfare at jeg er nødt til å ta vare på meg selv for å være en god hjelper og at det er nødvendig at jeg får bearbeidet det jeg opplever i rollen min for å kunne leve bærekraftig og samtidig vokse i arbeidet mitt.

Hvordan praktiserer du egenomsorg?

Jeg praktiserer aktivt egenomsorg ved å benytte meg av veiledning, snakke med kolleger, være bevisst på min indre kritiker, fylle på med aktiviteter som gjør meg godt, sørge for egentid og hvile, ta meg en dag fri når jeg trenger det og pleie mine nære relasjoner. Litt hver dag er bedre enn ingenting. Jeg må stadig minne meg selv på viktigheten av egenomsorg.

Hvordan fremmer du fokus på de positive aspektene ved arbeidet?

Når jeg praktiserer egenomsorg og sørger for at jeg har det godt i og med meg selv, erfarer jeg de positive aspektene ved jobben min hver eneste dag i møte med klientene mine. Jeg minner meg selv på hvorfor jobben jeg gjør er viktig og kjenner etter hva den gir meg.

Hvilken betydning har forholdet til kollegaer for din arbeidstrivsel? Hva har de/dere gjort på din arbeidsplass som er viktig?

I dag jobber jeg både i min private praksis og er en del av et tverrfaglig fellesskap. Da jeg kun jobbet for meg selv i egen praksis savnet jeg fellesskapet og de spontane treffene og samtalene. Som klinikkleder for et tverrfaglig fellesskap har det vært viktig for meg å sørge for fagmøter, kollegaveiledning og sosiale sammenkomster. Vi får tilbakemeldinger om at dette er nødvendig og viktig for den enkelte terapeut og vi prøver å skape rom for å dele det som er utfordrende. Som leder er jeg opptatt av å vise meg sårbar og jeg har også delt mine personlige erfaringer med omsorgstretthet med mine kolleger. Ensomheten jeg erfarte ved å jobbe 100% selvstendig ønsker jeg ikke å gå tilbake til og jeg vil alltid være en del av et felleskap på den ene eller andre måten. Koronapandemien har gjort det utfordrende å møtes fysisk og har ført til at vi må være kreative. Jeg tenker pandemien har gjort det desto viktigere å opprettholde kontakten med kolleger.

Mange av spørsmålene har handlet om deg og dine reaksjoner på det å jobbe i et hjelpeyrke. Hvordan har din opplevelse av å svare på spørsmålene vært? Hva har du blitt bevisst på eller lagt merke til?

Jeg har blitt oppmerksom på at jeg har kommet i kontakt med det som var utfordrende for noen år siden og blitt minnet på viktigheten av å ta vare på meg selv i jobben min. Jeg har i perioder blitt kritisk til meg selv, kommet i kontakt med den «flinke piken» i meg og opptatt av å svare «riktig». Jeg har tatt et bevisst valg på hvor åpen jeg ønsker å være og kommet frem til at jeg står støtt i at det føles trygt å viktig å dele fordi jeg vet at belastningsskader og omsorgstretthet er noe som rammer de fleste hjelpere i løpet av arbeidslivet.

Hilsen Kaja og Henriette

- Sammen går vi veien

Powered by Labrador CMS