Skogens opptak av CO₂ kan uten tvil ha en nedkjølende klimaeffekt. Treplanting som et klimatiltak kan fungere svært godt, om vi gjør det riktig. Jeg har flere ganger nevnt at geografisk sted er svært viktig.

For nordlige strøk må man også ta i betraktning at skogsområder har en tendens til å være mørkere enn åpne områder. Mørke områder tar opp mer innkommende energi fra solen og på denne måten gir det oppvarming. Dette er en effekt som er spesielt sterk i de snødekte vintermånedene. Den fysiske effekten er såpass sterk at den har et eget navn: Albedo-effekten. På høye breddegrader som her i Norge, kan denne effekten kan være sterkere enn den nedkjølende effekten fra CO₂-opptak gjennom skogplanting. Dette er en av grunnene til at flere forskere ikke anser skogplanting som et effektivt klimatiltak her i nordlige strøk.

Det er derimot i tropene at skogplanting som klimatiltak er mest effektivt. Det virker også som det er enkelt og rett fram. Så hvorfor ikke bare gå i gang?

Problem 1: Matproduksjon og sult

La oss se på områdene der det er mulig å plante skog i tropene. En nylig studie (Bastin et al. 2019) tok for seg det globale potensialet for skogsrestaurering, og fant at det fremdeles er store områder med potensiale for treplanting. I utgangspunktet godt nytt for alle som fremmer treplanting som klimatiltak!

Ser vi nærmere etter, dukker det opp et kritisk problem med de markerte områdene med stort potensiale for skogplanting. Sammenligner vi kartet med kartene fra Verdens matvareprogram, så ser vi stor overlapp med områdene markert for kronisk sult. Det betyr at skogplanting kan ende opp med å konkurrere mot matproduksjon.

Med andre ord kan skogplanting forsterke matmangel i disse områdene.

Problem 2: Politisk ustabilitet og korrupsjon

Det er et problem til. Områdene som er definert som områder med stort potensiale for skogplanting, overlapper også med områder der vi har politisk ustabilitet og korrupsjon. Dette betyr at all hjelp vi sender for til lokale styresmakter for å plante trær, ikke alltid ender opp med at trær blir plantet.

Og ikke alltid vil gode intensjoner ende opp med et godt resultat.

Et eksempel jeg selv har opplevd, var på et besøk til Borneo i Malaysia. En av forskerne fortalte om OECDs REDD+ program, som jobber for å støtte lokale landeiere til å plante trær.

Den opprinnelige intensjonen var god: Lokale landeiere mottar direkte støtte så lenge de fanger opp karbon gjennom treplanting. Men det som var resultatet, var at noen av landeierne brant og drenerte myrområder for å plante trær, de kuttet ned uberørt regnskog for å plante trær, og det de plantet var monokultur, altså kun ett slag tresort. Tresorten var heller ikke lokal, det kunne også være oljepalmer som ble plantet.

Da ble målet om å fange karbon fra nyplantede trær nådd, men det totale bildet kan ikke vurderes som særlig suksessfullt. Å kaste barnet ut med badevannet, kan man også kalle det.

Som min kollega Glen Peters en gang sa i et intervju – skal alle mennesker på jorden kompansere sine klimautslipp med skogplanting, trenger vi flere planeter.