Trønderlav Erioderma pedicellatum er en globalt kritisk trua lav som nå kun finnes i seks spredte områder i boreal skog. Arten er en iøynefallende bladlav som vokser på stammer og greiner av noen få bartrær. Trønderlav ble første beskrevet av Hue i 1911 i New Brunswick, Canada, men ble ikke lenge etter oppdaget i Norge og Sverige i henholdsvis 1938 og 1941 av lavforskeren Sten Ahlner. I Norge ble arten for første gang funnet i Grong i Trøndelag, og derav det norske navnet Trønderlav. Lokalitetene i Norge og Sverige ble hogd kort tid etter oppdagelsen, og arten ble ansett utryddet i Europa i om lag 50 år.

Først etter iherdig leteinnsats på 1990-tallet, ble to individer påvist i den boreale regnskogen i Trøndelag i 1994. Etter hvert forsvant det kjente individet på hver av de to lokalitetene, og arten ble igjen antatt utryddet. Men i 2006 fant Biofokus ved Sigve Reiso 1500-2000 individer i en spektakulær bekkekløft i Rendalen, som ved siden av å inneha et spesielt rikt og velutvikla artsmangfold, tilføres fosserøyk fra et 25 meter høyt uregulert fossefall. Arten vokser her i hopetall på tynne og stort sett døde greiner på en klynge med fire små grantrær. Denne gåtefulle arten som til nylig kun var kjent fra den fuktige og kalde boreale regnskogen i Trøndelag på det europeiske kontinentet, dukket nå opp i den nedbørsfattige Østerdalen.

Dette mysteriet ville Biofokus-ansatte Alexander Nilsson finne ut av sammen med NMBU-professorene Yngvar Gauslaa og Knut Asbjørn Solhaug, og ettersom mange individer viste seg å falle ned hvert år, muliggjorde det omfattende økofysiologiske studier uten å samle eller påvirke de intakte forekomstene i tregreinene.

En ekstremt sjelden og kravstor spesialist

Funnene fra lab-studiene var klare, men uventede og tankevekkende. Trønderlaven viste seg å trives best med forhold som i dagens natur er sjeldne. For det første viste det seg at arten trenger en kombinasjon av sterkt lys og høy luftfuktighet. Fosserøyken fra det 25 meter høye fossefallet gir stabil luftfuktighet opp mot 100% om natta gjennom stort sett hele vekstsesongen (mai-oktober), og i lange perioder under snøsmeltinga også om dagen i fullt solskinn. Voksestedet er helt skjermet mot direkte solstråling fra november til april (når fossen er fryst), samtidig som det får store mengder direkte sollys gjennom hele vekstsesongen.

Dette er antagelig fordelaktig slik at den innimellom får tørket, noe som er viktig for lav. Samtidig kan den bruke det sterke sollyset til å vokse fort. Videre viste resultatene at pH på barken av greinene laven vokser på var klart høyere enn det som er vanlig for gran, trolig på grunn av lokalt rikt jordsmonn eller anrikning av kationer fra fosserøyken. På lokaliteten i Rendalen vokser trønderlaven kun på greinene av gran med den høyeste pH. Fotosyntesen målt på trønderlaven var svært høy ved høye lysintensiteter som den i motsetning til mange andre skoglaver tålte godt uten skade.

Rask vekst gjør det mulig for trønderlaven å kolonisere tynne grankvister og fullføre livssyklus før disse dør og faller ned, noe som bekreftes av at klyngen med grantrær ved fossen i Rendalen var totalt dominert av trønderlav. Toleranse for temperatur ble også undersøkt, og resultatene derfra viste at trønderlaven hadde optimal fotosyntese i kjølige temperaturer fra 10-15 °C, noe som stemmer bra med den boreale verdensutbredelsen. Selv om arten ser ut til å trives med fossesprut, viste lab-forsøk at trønderlaven heller ikke tåler for mye vann. Når den blir veldig våt, går fotosyntesen kraftig ned, og over lengre tid vil dette svekke arten. Den klarte ikke å vokse på trærne som sto nærmest fossen.

Hvorfor er trønderlaven så sjelden?

Kombinasjonen av stabile miljøer med både konstant høy luftfuktighet og tilgang på sterkt lys er naturlig sjeldne i skog, og har blitt mer sjeldne som følge av bl.a. kraftutbygginger og hogstinngrep. Regulerte vassdrag med periodevis redusert vannføring og flatehogst endrer mikroklimatiske forhold ved at vind- og solpåvirkningen øker og på den måten «tørker ut» skogen. Tidligere rike forekomster i lignende raviner i Värmland ble utryddet etter at skogen omkring ravinene ble hogd.

Videre er det ikke usannsynlig at sur nedbør tidligere kan ha hatt en negativ effekt på trønderlaven. De to regionene som i det sørlige Norge har vært mest skjermet for sur nedbør (Trøndelag og indre Østlandet) er også de regionene der trønderlaven har blitt påvist. Sur nedbør senker pH i jordsmonn som igjen reduserer opptaket av basekationer i trærne, slik at bark-pH på trærne påvirkes av pH i jordsmonnet.

Ettersom arten utelukkende sprer seg med små sporer, burde ikke spredningsevnen være en begrensende faktor for trønderlav. Begrensningen ser heller ut til å være mangel på egnede levesteder for arten og dens fotosyntetiske partner. Selv om trønderlaven produserer enorme mengder sporer på lokaliteten i Rendalen, hjelper det lite hvis avstanden til nærmeste egnede voksested er lang.

Trønderlavens fremtid

Globalt har funn av nye relativt rike populasjoner i begrensede områder i Kamtsjatka og Alaska gitt håp om at arten har en fremtid. Samtidig opplever trønderlaven mange ulike trusler globalt. I Newfoundland hvor den vokser på stammer av edelgran trues arten av hogst og sneglebeiting, Kamtsjatka-populasjonen trues av hogst, men også av hyppig skogbrann. I Norge er arten svært sårbar som følge av at over 90% av populasjonen vokser på fire rasutsatte grantrær. Ras, brann og ekstremvær som følge av klimaendringer eller hogst er alle aktuelle trusler. Bekkekløften trønderlaven vokser i er vurdert som en nasjonalt viktig bekkekløft gjennom nasjonale bekkekløftkartlegginger, men er ikke underlagt formelt vern som reservat. Ett av de viktigste tiltakene for å beskytte lokaliteten er derfor vern som naturreservat.

Transplantasjon av individer kan være et nyttig verktøy som en siste mulighet for arter som er i stor fare for å dø ut, men utfordringen for den sterkt spesialiserte trønderlaven er å finne egnede leveområder. I 2021 utførte NINA og Biofokus et transplantasjonsforsøk med trønderlav til andre velutviklede bekkekløfter i samme region med håp om at arten skal klare å etablere seg her. Om forsøket blir vellykket gjenstår å se.

Norge har et nasjonalt mål om at «Ingen arter og naturtyper skal utryddes, og utviklingen for truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres». Skal vi sikre trønderlaven i Norge er det mest effektive enkelttiltaket å verne bekkekløfta der arten i dag finnes. På den måten sikres lokaliteten fra negativ menneskelig påvirkning som hogst og kraftutbygging. Videre må potensielt egnede leveområder for arten i regionen beskyttes mot negative inngrep og egnede lokaliteter i dårlig økologisk tilstand restaureres i håp om at arten skal kunne etablere seg flere steder. Først og fremst bør dette prioriteres i nærområdet til bekkekløfta i Rendalen, men også i andre landsdeler der den tidligere har hatt tilhold. Det anbefales at arbeidet med transplantasjon til egnede lokaliteter videreføres og at forvaltningen utarbeider en detaljert tiltaksplan for dette arbeidet. Det trengs også mer kunnskap rundt effekten av transplantasjon til nye lokaliteter og kartlegging av potensielle voksesteder for arten. Hvis tiltak prioriteres raskt, er det håp om at trønderlaven forblir en norsk art også inn i framtida.

Les forskningsartikkelen her.

Referanse:

Nilsson, A., Solhaug, K., & Gauslaa, Y. (2022). The globally threatened epiphytic cyanolichen Erioderma pedicellatum depends on a rare combination of habitat factors. The Lichenologist, 54(2), 123-136. doi:10.1017/S002428292200007X