I grandominert naturskog er ikke barkbilleangrep en stor risiko.

Høststormene la ned millioner av trær – det kan gi gode forhold for den fryktede barkbillen

Er det industrielle skogbruket barkbillens beste venn?

Så er vi der igjen, med diverse katastrofeoppslag i media omhandlende nedblåste trær, tap av økonomiske verdier og det store spøkelset: Barkbiller!

Og det er ikke så rart at skogeiere blir litt svett bare ved å høre ordet. Tørkestressede og svekkede grantrær dør i stor skala etter storm, tørke og store barkbilleangrep. Men er løsningen å hogge alle trær og plante ny ensaldret og grandominert skog? Eller finnes det alternativer?

Barkbiller har for lengst blitt et skjellsord for folk flest, ikke bare for skogeiere. Siden Øystein Sundes Barkebille-boogie kom ut på begynnelsen av 80-tallet, har «barkbiller» vært ensbetydende med arten stor granbarkbille (Ips typographus).

Barkebillen Xyleborus monographus (CR) lever på eik.

Stor granbarkbille er derimot bare én av hele 73 ulike norske barkbillearter. Nesten halvparten av våre barkbiller er enten helt eller delvis knyttet til grantrær, men alle norske treslag har minst én barkbilleart knyttet til seg. Barkbiller flest lever mesteparten av livet sitt mellom barken og veden på nylig døde trær, mens enkelte arter lever inne i veden. Flere av de norske artene av barkbiller er truet av utryddelse. Barkbillen Xyleborus monographus, som er knyttet til gamle eiketrær, er kun kjent fra noen få lokaliteter i Horten og er kritisk truet.

Barkbillen Orthotomicus longicollis (EN) lever på furu.

En annen av artene (Orthotomicus longicollis) trodde vi at var dødd ut i Norge, inntil den dukket opp på en del lokaliteter i Notodden i 2019. Her lever den under grov bark på nylig døde, gamle og sentvokste furutrær stående i brannpåvirket furunaturskog.

Så barkbiller er absolutt mye mer enn skadedyr, og fungerer i mange tilfeller som nøkkelarter i skogsystemer, og da særlig i granskog. Grunnen til det, er at et svært stort antall andre arter, deriblant mange arter som er truet av utryddelse, er direkte eller indirekte avhengig av barkbiller. Dermed er barkbiller som gruppe en svært viktig del av skogen, som ville blitt langt artsfattigere uten barkbiller tilstede.

Tørkestress, vindfall og barkbiller

Stor granbarkbille fikk sitt dårlige rykte på 60-70-tallet, da store arealer med granplantasjer blåste overende. Tørkesomre med påfølgende kraftige vinder på vinteren la ned millioner av grantrær som ble perfekte yngletrær for stor granbarkbille. Et par år senere ble det klekket milliarder av granbarkbiller på våren, som fløy rundt på jakt etter nylig døde grantrær. I mangel på nok ferske ynglestokker i landskapet, angrep de i stedet i tusentall levende grantrær, og som de i mange tilfeller klarte å ta livet av. Ofte på grunn av at grana var plantet på "tørkesvak grunn", dvs. at grana var plantet på tørre steder der furu egner seg bedre.

Høsten 2021, etter en tørkesommer i 2018, og vinder på orkans styrke enkelte plasser, har vi igjen gitt stor granbarkbille gode levekår, med store arealer der alle trærne har blåst overende. Skogeierorganisasjoner går i disse dager ut og anbefaler at alle skogeiere nå «rydder» i skogen sin, og fjerner alle de nedblåste trærne.

Det haster med å få ryddet opp i de enorme mengdene vindfall. Skogeier-forbundet ber myndighetene om hjelp for å unngå oppblomstring av barkbiller og sikre at tømmeret ikke blir ødelagt.

Stormfelte trær i Nore og Uvdal kommune.

Argumentet er at hvis dette ikke gjøres, vil det bli et problem de neste årene med store barkbillebestander som vil ta livet av trærne og ødelegge tømmerverdiene. Dette kan godt inntreffe, i alle fall lokalt, og resultatet vil bli at mange grantrær som ikke ble felt av storm i stedet vil bli drept av barkbiller.

Er det bare dårlig med barkbilleangrep?

Så er spørsmålet om dette bare er negativt, og hvorfor barkbillen får så gode levekår innimellom? Det første har vi allerede vært inne på: Barkbiller er en viktig del av det naturlige mangfoldet i skogen og må ikke ensidig sees på som et skadedyr.

Den bakenforliggende årsaken til at trærne blåser overende i store mengder, er at grantrærne er plantet etter flatehogst av store arealer, og derfor er like gamle og gjerne genetisk nesten identiske. I slike granåkere er alle trærne svært utsatt for de samme sykdommene og det samme ekstremværet. Så ja, det kan bli et økonomisk tap for en skogeier, men dette bør det være en kalkulert risiko for.

Dét er imidlertid en dårlig trøst når tørke, storm og barkbillefaren blir en helt konkret virkelighet for den enkelte grunneier. Hvilke krav stiller skogloven og bærekraftforskriften? Og hva er alternativene til en dårlig betalt panikkhogst?

Skogloven, bærekraftforskriften og frivillig vern

I §11 i forskrift om bærekraftig skogbruk beskrives det hvordan skogeier skal håndtere skog som er skada etter storm, tørke, skogbrann, snøbrekk og lignende hendelser. Dersom det gis varsel fra Statsforvalteren/NIBIO om risiko for insektsverming, kan skogeier bli pålagt å rydde. Dersom det ikke gis slik varsel plikter ikke skogeiger å fjerne skadde eller vindfelte trær.

Har skogeier forsikret skogen sin kan det betales ut erstatning for vindskadde bestand over en viss størrelse, men det følger ikke med noen ryddeplikt. Skogeier kan altså velge å enten hogge tømmeret eller å verne skogen, etter at erstatningen for stormskade er utbetalt.

Skogskader som i Skogloven og bærkraftforskriften kan ses på som et problem, kan på den andre siden gi området større biologiske kvaliteter og bedre sjansene for at skogen kan bli vernet etter Naturmangfoldloven (kapitel 5).

Erstatningen ved frivillig vern av skog tar utgangspunkt i verdien av å drive skogbruk i området. Det skjer gjennom en nåverdiberegning av hva skogen kunne gitt av overskudd i all framtid. Det er staten som med sine sakkyndige kommer med et beregningsforslag som er grunnlag for forhandlinger. Erstatningen utbetales som et engangsbeløp og er skattefri.

Skogeier beholder eiendomsretten til grunnen. Det innebærer at skogeieren fortsatt kan drive jakt og fiske i skogen. Det kan også fortsatt utøves beiterett i området. Verdien av disse mulighetene tas derfor ikke med i beregning av erstatning.

Beregninger viser at det ikke er urimelig å få en erstatning på mellom 2 og 7 millioner kroner per kvadratkilometer for vern av skog. Det kan imidlertid være ventetid fra at en skogeier melder interesse for vern og pengene er på konto. Dette på grunn av at staten først må undersøke vernekvalitetene og så finne nok penger i statskassa for å kunne erstatte grunneier.

Vern kan være et både økonomisk og økologisk lønnsomt alternativ i mange vindskadde bestand. Særlig de som fra før hadde gamle trær, død ved eller rødlistearter. Vern kan også være et godt alternativ for vindskadde bestand av skogtyper som det hittil er vernet lite av, for eksempel høyproduktiv skog eller lavereliggende skog. Det kan derfor være lurt å sjekke ut ordningen med frivillig vern før det bestilles rydding av vindfall.

Skog på Kløvingsberget.



Powered by Labrador CMS