I dag er slik bruk og utveksling imot reglene i Armenia, sier norske forskere som har analysert situasjonen i landet.

I armenske frøbanker sørger en håndfull idealister for at grønnsaker, frukt og korn fra fortiden ikke går tapt for alltid.

I det tørre, kaukasiske fjellandet Armenia finner vi et viktig leveområde for gamle plantesorter. Forskerne bruker begrepet «biodiversity hotspots» om slike områder. De er særdeles viktige for biologisk mangfold.

40 ville pærer

Tre av de fire ville hveteartene vokser her. Landet har over førti ville pærearter. Det latinske navnet på den vanligste aprikossorten betyr «armensk plomme».

Området bugner også av grønnsaker, bær og urter. Samtidig sliter landet med å ta vare på artsrikdommen.

– Det er ikke akkurat gode forhold de jobber under. Vindusruter i huset hvor en av frøbankene holder til er knust. Det står en gammel data borti hjørnet.

Slik beskriver seniorforsker Pål Wilter Skedsmo ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) situasjonen ved en av frøbankene de besøkte.

Seniorforsker Regine Andersen fra FNI legger til at det meste mangler i genbankene. De har ikke tilstrekkelig med frysere, kartleggingsverktøy og ressurser til å dyrke nye frø. Slik beskriver de to forskerne situasjonen ved de fire frøbankene de besøkte.

Frøbanker for bruk og bevaring

Forskere har bidratt til å kartlegge hvordan Armenia arbeider for å ta vare på det rike mangfoldet de har av plantesorter. Resultatet er nedslående, men det er samtidig flere lyspunkter.

– Armenia har en fantastisk matkultur. På reisen ble vi servert de lekreste retter, sier Andersen.

Hun har forsket på internasjonal politikk og nasjonal forvaltning av matplantemangfold i mer enn tjue år. Hun vet også at maten i Armenia betyr mye for folk.

Hun forteller at matkulturen er basert på mangfold som er dypt forankret i den armenske identiteten. I dag er det ikke så lett for armenske bønder å ta vare på de gamle, robuste og ettertraktede artene.

Skedsmo forteller at dersom du tar turen til det lokale torget og snakker med folk som handler der, får du høre historier preget av minner og savn. Folk snakker om de saftige, kjøttfulle tomatene de pleide å få kjøpt der. Om lokale sorter som ikke lenger er å finne i salg.

I stedet finner du nederlandske tomatsorter som mest av alt minner om gummiballer. Det er bare ti år siden markedene fortsatt var fulle av lokale sorter.

Hva skjedde?

De store frøselskapene rykket inn da landet ble stabilt

Å ta vare på tradisjonelle plantesorter og lokalt biomangfold avhenger av at myndighetene drifter gode frøbanker. Regine Andersen forklarer at dette mangfoldet må være tilgjengelig for bønder. Det genetiske mangfoldet i matplanter er avgjørende for landbruket.

Pål Wilter Skedsmo sier at politiske endringer også har gjort sitt. Det solide nettverkene mellom de sovjetiske landenes frøbanker kollapset etter oppløsningen av Sovjetunionen. Disse nettverkene fungerte ikke mens landet var involvert i konflikt med nabolandet Aserbajdsjan.

Andersen fortsetter:

– De seneste to tiårene har staten gradvis stabilisert seg, men samtidig har store utenlandske såvareselskaper kommet på banen og påvirket myndighetene. Selskapene fått lett spill. Myndighetene er preget av omorganiseringer, høy utskifting av ansatte og er lett påvirkelige. Resultatet er lover som forbyr det tradisjonelle frøbyttet og utveksling av frø som bønder alltid har drevet med, sier hun.

Det betyr at det kun er mulig å kjøpe frø av kommersielle plantesorter fra autoriserte såvareforretninger på lovlig vis. Disse sortene er genetisk ensartet og ofte basert på genetisk materiale fra andre land.

Forskeren mener det er et paradoks at matproduksjonen i «matplante-mekkaet» Armenia i så stor grad er basert på utenlandsk genmateriale.

Andersen mener utviklingen kan ha store konsekvenser for hvordan land tilpasser seg klimaendringene.

– Nå er det enda viktigere enn før å ta vare på lokale plantesorter. De er ofte langt mer robuste, bedre tilpasset og mer tilpasningsdyktige til effektene av klimaendringer, sier hun.

Slike sorter kan både brukes som utgangspunkt for forbedrede sorter og for å krysse fram nye sorter. De vil fungere bedre i de nye, klimatiske forholdene.

Forskeren som samlet på syltetøyglass

Da de norske forskerne dro på feltarbeid for dette forskningsprosjektet, ville de intervjue ledere og sentrale medarbeidere i de fire statlige frøbankene som finnes Armenia.

– Det var ikke lett å finne lokalene til den første frøbanken. Vi fant etter hvert et område bak en diger port, der løsbikkjer kom oss i møte. Da vi svingte inn på den støvete gårdsplassen, så vi et stort, forfallent hus der vi skjønte at frøbanken måtte holde til. Rutene var knust i første og andre etasje. Men i tredje etasje var de intakte, så da skjønte vi at det var dit vi skulle, forteller Skedsmo.

Når nordmenn tenker på frøbanker, ser vi sannsynligvis for oss moderne hvelv a la det på Svalbard. Proffe laboratorier med god temperatur og klimastyring. Slik var det ikke i Armenia.

Forskerne møtte svært kompetente, dyktige og engasjerte medarbeidere.

– Men det er mye ildsjel. Den ene forskeren samlet på syltetøyglass for å kunne ta vare på frø i dem. Det sier jo sitt om ressurssituasjonen. De jobber under vanskelige forhold og er avhengige av utenlandsk prosjektstøtte, sier Skedsmo.

I markedet svekkes mangfoldet

Bønder har gjennom alle tider utvekslet frø. Både for å bevare, bruke og for å kunne videreutvikle bedre tilpassede planter. Men lovverket i Armenia tillater i dag ikke en slik byttevirksomhet. Det er ulovlig å bytte frø gjennom uformelle kanaler.

– Lovverket er tilpasset de store frøselskapene. Dette er en utvikling vi har sett over store deler av verden sier, sier Regine Andersen.

Internasjonalt er landene forpliktet til å legge til rette for bevaring og bærekraftig bruk av biomangfold. Hun mener det nasjonale regelverket går på tvers av Armenias internasjonale forpliktelser. Armenia har ikke noen policy for å ta vare på matplantemangfoldet sitt.

Å ta vare på genressurser når nasjonen er i krise

Armenias moderne historie innen bevaring av arter, kan deles i tre. Da landet var en del av Sovjetunionen, utviklet de solide nettverk av frøbanker. Det fungerte som et internt marked der man kunne bytte til seg sorter.

Den kjente botanikeren Nikolaj Vavilov og kollegene hans var rede til å sette livet til for å beskytte frøbanken sin da tyskerne beleiret Leningrad under andre verdenskrig. Kunsten fra Eremitasjen ble evakuert, men ikke de 250 000 plantesortene som til sammen utgjorde verdens største frøbank på den tiden.

Under Sovjettiden ble landbruket kollektivisert. Kolkosene, de statsdrevne jordbrukskollektivene kan ha bidratt til strømlinjeforming, men selv under sovjetstyret var det vanlig at familiene kunne dyrke små parseller privat. På denne måten ble mange sorter bevart, særlig av grønnsaker, urter, frukt og bær. Det bidro til å opprettholde matplantemangfoldet, mener FNI-forskerne.

Fram mot Sovjetunionens fall og gjennom de første årene med selvstendighet, var det kaos og krise som rådet i Armenia. I 1988 brøt det ut krig om det selvstyrte området Nagorno-Karabakh. Samme år rammet et forferdelig jordskjelv som tok livet av 25 000 og gjorde en halv million mennesker hjemløse.

Frøbanknettverket kollapset sammen med resten av den sovjetiske infrastrukturen. Blokaden fra nabolandene Tyrkia og Aserbajdsjan tvang mange ut i en enda større fattigdom enn før.

Genressursbevaring stod ikke på toppen av prioriteringslista til den ferske regjeringen.

Ukritisk frøbistand svekket mangfoldet

Arealet fra nær 900 statlige kollektivgårder ble i det selvstendige Armenia fordelt på 338 000 familier. 88 prosent av parsellene er på mindre enn 20 dekar. Til sammenligning har en norsk bondegård i snitt over ti ganger så stort areal, 250 dekar.

I dag ligger en tredjedel av landbruksjorda brakk. Armenia opplever en enorm arbeidsmigrasjon til Russland, et land som støvsuger den armenske landsbygda for ufaglært arbeidskraft.

– Etter 70 år med kommunisme ble alt som kom utenfra sett på som bra, sier Skedsmo.

Han forklarer at Armenia i en oppbyggingsfase trengte mye bistand. Den kom med konsekvenser. Tross landets rike biomangfold ble for eksempel hvete ukritisk importert, som ikke alltid passer for armenske forhold. Med import og standardisering ble artsmangfoldet i jordbruket sterkt svekket, og mange gamle sorter forsvant.

– Den tredje fasen kan vi kalle en vekstfase. Den begynte for femten år siden, og varer fremdeles, sier Skedsmo.

– Nå er frøbankene reetablert, men det er ikke akkurat moderne forhold de jobber under, sier han. Vekst har så langt betydd industriell ensretting av landbruket og begrensing av mangfold.

Andersen rister på hodet: – Det er et paradoks at jussen og ressursene i landbrukspolitikken går til å støtte det kommersielle frøsystemet ene og alene, når verdens matsikkerhet avhenger av at vi tar vare på og videreutvikler matplantemangfoldet. Her er det en alvorlig mismatch, mener hun.

Referanse:

Pål Wilter Skedsmo og Regine Andersen: Governing crop genetics in post-Soviet countries: Lessons from the biodiversity hotspot Armenia. Euphytica, 2021. Doi.org/10.1007/s10681-021-02824-w

Artikkelen er produsert og finansiert av Fridtjof Nansens Institutt

Fridtjof Nansens Institutt er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Fridtjof Nansens Institutt

• 

  Valg i Russland: Putin strammer grepet

• 

  Blir det krig i Arktis? Forskere avliver tre myter om Nordområdene

• 

  Fiksjon og virkelighet i russisk politikk

• 

  Storm og stille rundt vindkraftutbygging i Norden

• 

  Norge overtar lederskapet i Arktisk råd etter Russland

• 

  Nye gnisninger mellom Russland og Norge

Se flere saker fra Fridtjof Nansens Institutt her

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER