Figur 1 Et granfelt langs Stongfjorden.

Plantet skog på reisefot

Plantet skog som klimatiltak hadde vært enklere å planlegge hvis disse karbonfangere holdt seg der vi satt dem ut. Det gjør de sjeldent.

Å spørre om noen er for eller imot klimaskog er litt som å spørre om de er for eller imot parkeringshus. Et parkeringshus i nasjonalparken er noe helt annet enn et parkeringshus under kjøpesenteret. Det vil si: man er nødt til å legge til grunn hvor parkeringshuset (eller klimaskogen) skal stå, for å kunne ta stilling til det.

De fleste i samtalen om klimaskog (i Norge og utenfor) forstår at det kritiske spørsmålet er «hvor?». I denne bloggen skriver Ryan Bright at vi «bør fokusere på hvor og hvordan vi implementere strategien» og Jarrod Cusens at vi må «plante trær på de riktige stedene og av de rette grunnene». Internasjonalt blir riktig plassering erkjent som en gyllen regel for at skogplanting skal tjene formålene (Di Sacco et al. 2021).

Figur 2 En selvsådd sitkagran på Atløyna som er frømoden i ung alder.

Mange arealer må unngås. Vi vil ikke ha klimaskogen der viktige menneskelige eller biologiske verdier går tapt. Vi vil ikke ha den på matjord, spesielt når det kan føre til avskoging en annen plass. Og vi vil i hvert fall ikke ha den der den utløser mer karbon fra jorda enn den tar opp.

Verden er vid og veiene mange

Det er likevel grunn til å tro at visse arealer i Norge er egnet etter kriteriene over – noe som vi kan være glade for. Men det er ikke det enden på visa, dessverre. Løsningen er ikke så enkel fordi trær, i likhet med andre organismer, flytter på seg. De kan bevege seg vekk fra den plassen der alt lå til rette for en positiv, konfliktfri klimaskog.

Gjennom en prosess med frøspredning, spiring, overlevelse og vekst, kan den plantede skogen forflytte seg fra der den ble plantet. Riktignok går det noen tiår før etterkommere har etablert seg utenfor plantefeltet, men det gjør det også før karbonregnskapet til en klimaskog går i pluss (Bright et al. 2020). I mellomtida vil skogen bli frømoden, produsere frø, og sende disse av gårde. Hvor raskt, hvor mange, og hvor langt, kommer an på arten.

Siden de aktuelle artene har vindspredte frø, så er det en kombinasjon av vær og aerodynamikk som setter rammer for hvor rask bestanden kan forflytte seg. Spredningsavstander har en «lang hale», så når de riktige forholdene inntreffer en sjelden gang, kan vinden bære et frø usannsynlig langt. Men ellers er det hovedsakelig fallhøyden og fallhastigheten som styrer hvor langt fra mortreet frøene kommer. De som blir sluppet høyt opp i været og svever godt reiser lengst.

Faktisk så ser det ut som disse to parametere alene har en del å si for hvor bevegelig plantet skog er over lang tid. En studie fra New Zealand — der de nå bruker 150 millioner kroner årlig på å fjerne etterkommere av skog plantet for hundre år siden — viser at de artene med høye stammer og svevende frø har inntatt øyene mye raskere enn de lave med tunge frø (Wyse & Hulme 2021).

Når vi ser nærmere på enkelte plantefelt, er spredningsmønsteret også et resultat av det som skjer etter frøspredning. At frøene spirer, overlever, og vokser der de lander forutsetter at arten klarer seg under forholdene som er til stede. Hvis underlaget er for tørt, vil ikke frøet spire. Hvis en tett trekrone tar alt lyset, vil ikke spiren overleve. Dermed handler ikke «hvor»-spørsmålet bare om flekken på kartet der vi kunne tenkt oss en klimaskog, men også om hva som ligger rundt den flekken.

Bedre føre var og etter snar

For å holde klimaskogen mest mulig på plass kan vi vurdere hvor raskt den klarer å gjøre sitt inntog i ulike naturtyper. Kystlynghei og oppdyrket eng (for å plukke ut to tilfeldige naturtyper) tillater spiring, overlevelse og vekst i ulik grad. Ved å sette tall på disse forskjellene har vi et grunnlag for å ta omgivelsene i betraktning når vi vurderer plasseringen av et plantefelt. Med god hjelp fra en rekke kollegaer, har jeg forsøkt å gjøre nettopp dette.

Basert på detaljert kartlegging rundt 82 plantefelt, har vi kommet fram til hvilke norske naturtyper rangeres som de beste hindrene og hvilke rangeres som de mest sårbare for selvsådde trær. Metoden vår tar høyde for frøspredningsmønsteret, fordi noen naturtyper har blitt utsatt for mer frøregn enn andre. Vi beregner også med andre faktorer som kan være med på å bestemme hvor mange selvsådde trær man finner et sted —- for eksempel klima. Disse beregningene gjorde vi for fire arter som har vært populære i skogbruket.

Resultatene viser først og fremst at forskjellene mellom naturtypene er store. Før den første selvsådde grana etablerer seg i en oppdyrket eng kan vi forvente at opp mot titusen vil ha etablert seg i en myr med beiting eller slått. Med andre ord er det mye å vinne på å tenke omgivelser når man vurderer plasseringen av et plantefelt. Ved å tenke smart plassering forbygger vi at det dukker opp svært mange trær der de ikke var ønsket.

Likevel vil vi aldri stanse all spredning. Da er det lurt å ha et opplegg for å overvåke og regelmessig fjerne uønskede trær med opprinnelse i en klimaskog. Det er mye enklere å gjøre effektivt når vi nå vet hvor raskt ulike naturtyper blir kolonisert. Naturtypen er tross alt måleenheten som forvaltningen bruker til å registrere og kartlegge naturverdier. Natur av høy verdi og høy sårbarhet bør vi følge opp.

Figur 3 Selvsådde sitkagran etablert under furu.

Om hundre år er allting glemt?

Et tre plantet som klimaskog kan stå og vokse på samme plass i 500 år, og da er det fort at vi tenker på disse skogene som statiske. Men da glemmer vi at klimaskogen består av levende skapninger, som får avkom og vandrer.

Det er mer åpenbart når det gjelder dyr. Med ulvesonen tar vi høyde for at ulven forflytter seg, at ulike tiltak må iverksettes i ulike områder, og at aktiv forvaltning må til for å opprettholde bevisste mål. Men de samme prinsippene gjelder egentlig for trær som utgjør en klimaskog.

Når vi spør hvor klimaskogen skal stå gjelder det å løfte blikket, både i rom og tid. Arealet satt av til plantefeltet utgjør en del av et større landskap med ulike naturtyper, og må sees i sammenheng med det. Og selv om plantefeltet en dag blir hogd, vil etterkommerne omkring sannsynligvis kunne merkes i lang tid.

Referanser

  • Bright, R. M., Allen, M., Antón‐Fernández, C., Belbo, H., Dalsgaard, L., Eisner, S., Granhus, A., Kjønaas, O. J., Søgaard, G., & Astrup, R. (2020). Evaluating the terrestrial carbon dioxide removal potential of improved forest management and accelerated forest conversion in Norway. Global Change Biology, 26(9), 5087–5105. https://doi.org/10.1111/gcb.15228
  • Di Sacco, A., Hardwick, K. A., Blakesley, D., Brancalion, P. H. S., Breman, E., Cecilio Rebola, L., Chomba, S., Dixon, K., Elliott, S., Ruyonga, G., Shaw, K., Smith, P., Smith, R. J., & Antonelli, A. (2021). Ten golden rules for reforestation to optimize carbon sequestration, biodiversity recovery and livelihood benefits. Global Change Biology, 27(7), 1328–1348. https://doi.org/10.1111/gcb.15498
  • Vollering, J., Olsen, S. L., Skarpaas, O., Appelgren, L., Kyrkjeeide, M. O., Often, A., Sandven, J., Stabbetorp, O., & Sørhuus, Ø. (2021). Accounting for seed rain and other confounders reveals which ecosystems are most susceptible to alien conifer establishment. https://ecoevorxiv.org/rhkxg/
  • Wyse, S. V., & Hulme, P. E. (2021). Dispersal potential rather than risk assessment scores predict the spread rate of non-native pines across New Zealand. Journal of Applied Ecology, 58(9), 1981–1992. https://doi.org/10.1111/1365-2664.13947

Om forfatteren:

Julien Vollering jobber ved Institutt for miljø- og naturvitenskap, Høgskulen på Vestlandet, og er også tilknyttet Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Han har nylig skrevet doktorgrad om prognoser for spredning av fremmede bartrær, med fokus på sitkagran i Norge.

Powered by Labrador CMS