Barnehagene har fått et mandat fra samfunnet. De skal ivareta barnas behov for omsorg og lek, og de skal fremme læring og danning.

Derfor handler forskningen på barnehager ofte om disse tingene. Hva er kvalitet? Hva lærer barna? Hva er god lek? Hvor mange barn bør det være per ansatt og hvilken kompetanse bør de ansatte ha? Kan barnehagen brukes av samfunnet til å få orden på likestilling og integrering?

Nylig gikk jeg gjennom forskningen på barnehager vi har skrevet om på forskning.no i årenes løp. Det var mye. Jeg fant 135 studier – i artikler skrevet av forskning.nos journalister, kronikker skrevet av forskere eller formidlingsartikler levert av våre partnere.

Til min forbauselse så jeg at noen stemmer mangler. Nemlig barna selv – de som har denne livserfaringen.

Hvorfor har ingen spurt dem?

Erfaringer er viktig for forskere

Jeg etterlyste barnas stemmer i Uviten-spalten i Aftenposten. Da fikk jeg tips om tre norske studier, der erfaringene til tidligere barnehagebarn var samlet inn.

Det var interessant lesing. Og som tidligere barnehagemor er det godt å høre hva barn, ungdommer og voksne husker fra barnehagen. Det er jo nærmest en idyll.

De tre norske studiene er gjort av tidligere førstelektor Marit Spurkeland fra Oslo Met, som intervjuet sytten personer fra 17 til 42 år. Helga Nummedal intervjuet tretten 10-åringer i sin masteroppgave. Turid Baasland snakket med tjuetre barn i alderen 6 til 13 år. Det er til sammen 53 personer fra 6 til 42 år.

Dette er ikke et veldig stort antall når man tenker på alle barn, ungdommer og voksne som har gått i barnehage. Men det er i alle fall bedre enn ingen. Dessuten er det gjort lignende studier i Danmark og Sverige.

Forskeren og de to masterstudentene hadde som mål å få fram erfaringer og minner fra barnehagen.

Hva fant de ut?

Lykkelig barndom i barnehagen

Jo, det rungende og overveldende inntrykket er at de tidligere barnehagebarna hadde hatt det veldig godt i barnehagen.

Det stemmer overens med den danske og svenske forskningen. Også der er barn, ungdom og voksne svært fornøyde med sine år i barnehagen.

Faktisk er svarene så overstrømmende at de tre norske forskerne kommenterer det. De understreker at joda, resultatene var faktisk så positive. Spurkland skriver: «det er udiskutabelt faktum at svarene èr temmelig enstemmige, svært positive og gir et bilde av en lykkelig barnehagetid.» De som Nummedal intervjuet, lo så mye av minnene fra barnehagen, at hun måtte lage egen markering for «latter» i utskrivingen av samtalene.

Så hva husker de?

De andre barna var viktigst

Alle intervjuene viser det samme: Det er de andre barna som var viktigst. Minnene handler om dem.

Det var alltid andre barn å leke med, det var tid nok, de fikk bruke fantasien.

De forteller om dager fulle av lek og aktiviteter som aldri tok slutt, om klatring, utkledning og feiringer.

Hva med læring? Rammeplanen for barnehagene stiller krav om at de ansatte skal drive planmessig arbeid med kunnskap, holdninger og ferdigheter.

Men de tidligere barnehagebarna snakket ikke mye om kunnskaper, holdninger og ferdigheter. De fortalte om opplevelser, hendelser og aktiviteter.

Nummedal skriver at det kan se ut som det er store avvik mellom det barna opplever som viktigst, og det de voksne i barnehagen bruker tid og krefter på.

En av de Spurkland intervjuet, oppsummerer læring slik: «Læremåten var veldig bra; uten å tenke over det lærte vi noe – naturlig læring gjennom å leke og ha det gøy, men vi lærte.»

Husker ikke de ansatte

De voksne i barnehagen er perifere, i ytterkanten av minnene.

De ansatte og deres organisering av dagen hindret ikke leken. Flere av de som ble intervjuet, husker at ansatte satte i gang lek, men de var ikke viktigst.

De tidligere barnehagebarna snakker om trygghet – det var et gjennomgangstema i minnene. Og der kommer de ansatte inn. De voksne satte grenser. Barna kunne gå til dem for å få hjelp.

Men de ansatte er bemerkelsesverdig lite til stede i fortellingene, oppsummerer de tre norske studiene. Og det stemmer også overens med intervjuer med danske og svenske tidligere barnehagebarn.

Var det da bare idyll, var det ingen skjær i sjøen eller mørke skyer på barnehagehimmelen?

Mørke minner

Det er lettere å huske negative opplevelser enn positive, skriver Helga Nummedal. Og de tidligere barnehagebarna forteller jo om ting som ikke var bra. En hadde satt tunga fast i porten, en annen brakk armen i klatrestativet. En følte seg ikke trygg i den lille skogen inne på barnehageområdet.

De forteller om konflikter med andre barn og at de konkurrerte med hverandre i leken.

Spurkland refererer til en undersøkelse blant barnehagepersonale i 2013. Der svarte de ansatte at 4 prosent av femåringene ikke finner seg til rette i barnehagen. 8 prosent har dårlig selvtillit og vansker med å hevde seg i barnegruppen. Om lag 20 prosent mangler en venn å leke med daglig.

I to artikler på forskning.no uttrykker også noen forskere bekymringer for de minste barnehagebarna. Det handler om stress og tilknytning.

De tidligere barnehagebarna i de tre norske studiene forteller ikke om slike vansker. De husker nok ikke de første to årene, og som Spurkland, Nummedal og Baasland presiserer: De har ikke snakket med mange barn. Studiene deres er kvalitative.

Kan vi stole på minner på barndommen?

53 norske og noen hundre svenske og danske eks-barnehagebarn kan ikke levere fasiten på hvordan barnehagene egentlig er. Men de gir et interessant og ikke minst hyggelig innsyn i barnehagelivet.

Normalt pleier forskere å være veldig interessert i erfaringene til folk. De intervjuer folk om bruk av natur og kommunale tjenester, erfaring fra familieliv, krig eller sykdom.

Så hvorfor er det ikke mer forskning på barnehager som undersøker med de som har gått der?

Det kan være fordi minner fra barndommen er for preget av voksnes påvirkning.

Mine egne barn husker spesielt godt episoder og opplevelser som vi voksne har snakket mye om. Vi gjentar historien om den spesielt artige ferien til Danmark, og dermed husker hele familien akkurat den ferien bedre enn de andre.

Men i barnehagen er jo ikke foreldrene til stede. Og de ansatte er perifere, ifølge studiene. Dette er barnas eget rom. Minnene deres ser ut til å være deres egne.

Det kan være at forskere ikke stoler på at barn husker riktig eller det viktigste. Dette var alle forskerne av disse studiene veldig opptatt av. Kan de stole på historiene? Hvordan er minnene farget av senere erfaringer?

Både de tre norske og de nordiske forskerne konkluderer med at de som ble intervjuet, husket veldig godt. De hadde detaljerte minner. Nummedal skriver at «Barn husker det sentrale i opplevelsen». Hun siterer også en annen forsker: «Barnet er en førsteklasses informant som sitter inne med førsteklasses kjennskap nettopp om barndommen»

Og det er jo ganske logisk, er det ikke?

Enklest for voksne å bestemme

Så det er ikke hukommelsen om barnehagen det er noe feil med. Det må være andre grunner til at barnehagebarnas erfaringer ikke teller mer.

Det kan være fordi vi voksne mener vi vet best. Fordi disse stemmene ikke kommer av seg selv, kan vi voksne styre. Det gjør vi jo gjerne over barna uansett.

Eller er det fordi det ikke finnes interessegrupper med tidligere barnehagebarn, slik det finnes for barnehjem, oppvekst i rusfamilier og lignende. Hvis barnehagen er et fint sted, er det kanskje ikke så stor grunn for å stå sammen for politisk endring.

Eller det kan rett og slett være en glipp - et hull i forskningen.

Prisen vi betaler for å ikke høre fra de som har gått i barnehagen, er at både forskningen og debatten skjer ut fra et voksenperspektiv.

Som Helga Nummedal skriver i sin masteroppgave: «Det er vi voksne som ser ut til å vite hva som er bra for barn og hvordan barn fungerer, til tross for at vi ikke selv har hatt en lignende oppvekst.» Og det er jo et godt poeng.

Det er bare noen få prosent av de over femti år som har barnehageerfaring. Det er bare 20 prosent av de som er rundt 40 år som gikk i barnehage, og 40 prosent av dagens 30-åringer. Det vil si at flertallet av de som bestemmer over, jobber eller er foreldre i barnehagen, selv ikke har denne erfaringen.

Det betyr jo at det er enda viktigere å lytte til de som har hatt skoene på. Både samfunnet, forskningen og foreldre fortjener å høre hvordan barnehagelivet var for de som har levd det.